Kom kyra

Det er ikke det at kua (meg) har glemt at hun har vært kalv. Tvert imot. Dessverre.

Navnet skjemmer ingen

Ikke noe stilig å knekke ankelen på Besseggen, sikkert. Iallfall ikke når det er høst og styggvær. Men ganske stilig for VG-desken, vil jeg tro.

Brokkoli

Min datter og jeg er kommet til enighet om en ny vri på grensesettingen. Når hun går over streken (øver vold mot søskenene, trosser ordrer fra overmakten (meg) eller nebber, kan jeg si det superhemmelige kodeordet "brokkoli!" Da tar hun seg inn, og vi slipper represalier. Hvis hun synes jeg er sur eller kjefter unødig, er det hun som kan rope "brokkoli" til meg.

Gulrota med brokkolien er at vi skal på kafe hvis vi får det til. Og det er det bare vi damene som skal, ikke Kostas. Vilikke har dog kommet fram til at Pingu kan få være med, siden hun strengt tatt er dame.

Fordelen med brokkolimetoden er at
1. Kostas ikke begriper hva det betyr. Dette er noe Vilikke fryder seg stort over.
2. Vilikke skjønner ikke at hun egentlig blir manipulert.
3. Brokkoli er basert på belønning og ikke straff.
4. Tilsynelatende er teknikken basert på gjensidighet, siden hun også kan si det.

Jesper Juul hadde vært stolt av meg. Iallfall er jeg ganske kry selv.

Dans

I forrige post skrev jeg om ungdommen. Det var så inspirerende at jeg vil gjøre det litt til. Selv om genren kan framstå som litt memoaraktig. Kanskje.

Jeg er vokst opp i Ryfylke, på ei øy som på den tiden ikke hadde vei helt rundt seg (det manglet to kilometer). Jeg bodde så godt som helt ytterst i den ene enden av denne veien. Selv om vi jo hadde noen naboer, vil jeg si at vi bodde relativt langt fra folk.

Fritid i ødemarken kunne være krevende. Enten måtte man gå/sykle over betydelige avstander, eller man måtte ta bussen. Den gikk to ganger i døgnet, og det var til skolen og fra skolen. Litt vanskelig å basere det sosiale livet sitt på kollektivtransporten, kan du si.

Jeg var da, som nu, et prektig og pliktoppfyllende barn med sunne interesser. For eksempel gikk det mye i korps og musikkskole og, i korte perioder, trening. Disse aktivitetene foregikk langt fra farsgarden min, noe som innebar en del venting på skolen - og mye kjøring for far og særlig mor.

Vi, det vil si Påskeharen og jeg, var også avhengig av å bli kjørt og hentet da vi ble eldre og skulle ut på livet. Det var krevende øvelser. Først måtte vi være greie i dagevis i forkant for å være sikre at sjåførene ville stille, de satt med bukta og begge endene på alle vis, kan du si. Turen TIL dansen var som regel uproblematisk, verre var det når far, ofte i litt slett lune, sto og tuten utenfor danselokalet for å få samlet avkommet sammen og brakt det hjem.

Påskeharen var som regel der han skulle være, men det var ikke alltid jeg. Det medførte at far av og til kom UT av bilen for å lete, og det var krise. Ikke bare så han ungdommens forfall og forfyllelse på nært hold. Det var det at de forfalte ungdommene også så HAM. Gud, så pinlig. Sur og bustete far (som regel hadde han sovet litt i forkant) på jakt etter forvillet datter. Nei dette gjør det fortsatt vondt å tenke på.

Påskeharen, som var litt lettere å lede enn meg, smakte titt på både det ene og andre. Det var alltid spennende om faderen ville oppdage det. Vissheten om at vi måtte avlegge utåndingsprøve midt i fleisen på ham var for så vidt temmelig preventiv i seg selv.

"Det er vel ikke noen som har lesket seg her, vel?" pleide far å spørre.

"Nhæiiii," sa vi i kor, på innoverpust. Og satt musestille helt til vi kom hjem. Jeg vet ikke om han bet på forklaringene om at vi hadde blitt sølt på og røykt på av andre, i det minste fulgte han sjelden opp undersøkelsene sine.

Vi iprøvde en gang å ta oss hjem fra Nessa på egenhånd, uten penger til drosje (tre mil) og uten avtale om transport. Ingen skulle uansett samme vei som oss. Påskeharen og jeg endte så til de grader på avveie, han vi satt på med kjørte i helt feil retning. Ikke skulle han ha kjørt heller, viste det seg i ettertid.

Stemningen var ganske låk da mor og far hentet oss på Jørpeland dagen derpå. At det var andre juledag, og at vi skulle på middag til farmor, gjorde ikke saken bedre på noe som helst vis. Seinere ble det vel ikke så mye dansing på oss på Nessa. Tror jeg.

Hybler og kaniner

Jeg var ikke særlig kul på ungdomsskolen. I grunnen var jeg ikke særlig kul på videregående heller, men det gjorde ikke så mye, for jeg disponerte hybel. I en alder av sekstenogethalvt skulle jeg styre både budsjetter (500 kroner per uke) og husholdning. Jeg var dårlig til både det ene og det andre. For å si det sånn.

Rytmen var som følger: Inn til byen med hurtigbåt på fredagen, brød, ost, syltetøy og middagsrester i bagen. Høy sigar(ett)føring i starten av uka, kino, krokanrull og video. Når det stundet mot helg, var som regel beholdningen brukt opp, da var det å pante flasker for å skaffe kroner 13,20 til ti Prince Mild, samt skrape sammen akkurat så mye penger at jeg klarte å karre meg hjem til mor og far i helga.

Ellers var det naturligvis skole og lekser og mye, mye besøk. Vel mye besøk til tider, sikkert, jeg husker hybelvertinna sladra til farmor, hun mente at gjestene våre "sleit ut teppet i gangen og at naboene reagerte på at det sto biler utenfor huset". Jeg husker det var kjekt med besøk, og at det ble seine kvelder. Og mye kaffe og røyk. Og litt lite lekselesing, men jeg pleide med stort hell å lese til prøvene på morgenen før de skulle avholdes.

På åttitallet var Alstor det store samlingsstedet for unge i oljebyen, iallfall på onsdagene. Attenårsgrense der, naturligvis, men jeg hadde lånt leg av ei som ikke visste at det var jeg som disponerte postbankkortet henns, så jeg kom inn. Med håkkihår, silkeskjorte med skulderputer og rutete ullbukse. Du og du så fin jeg var. Alstor var en vektig grunn til at jeg var så fattig på torsdagene og fredagene. På Alstor danset vi til Kim Wilde og Wham. Og drakk oss brisne på Reiler og Jomfrumelk. Før vi tok bussen hjem, på stigende rus, for å forberede oss til neste skoledag.

Det var en fin tid, for det meste. Tror jeg, da. Jeg husker venninnen min og jeg leide solarium. I en hel måned. Der lå vi i minst en time hver, hver dag. Det var noe i overkant for min sarte hud, jeg så ut som en syk mulatt. Ikke var det bra for det elektriske anlegget i huset heller, sikringene røyk i ett sett, og hybelverten ble nødt til å investere i automatsikringer. Vi betalte leie inkl. strøm. Og alle som ville sole seg, fikk sole seg hos oss. Baconosen lå tjukk over Eiganes.

Jeg tror røykvarsleren gikk i tide og utide også, men det er jeg ikke sikker på om bare er noe jeg tror jeg husker.

Mer bil

Jeg er fullstendig klar over at temautvalget i dette bloggeksperimentet er noe snevert. Det har dreid seg mye om unger, tenner og bil. Men sånn er det når man har liten radius for sin livsutfoldelse. Her kommer nok et innlegg om bil.

Mors lille røde har hatt et innholdsrikt år, hun har bråstoppet på motorveien, hun er blitt påkjørt i parkert tilstand og, som følge av dette, lot hun seg brått ikke åpne fra førersiden etter å ha vært på verksted. Alt dette var gjemt og glemt, inntil i går.

Kort oppsummert skulle min mor, som ikke vil/kan/liker å reise kollektivt, hentes i oljebyen. Jeg var, i kjent stil, altfor tidlig ute fordi jeg ikke hadde fanget skikkelig opp når hun kunne plukkes opp. Nå følger jeg normalt lite med på lysene og pilene i displayet, men i gåf la jeg faktisk merke til at febermålernåla gikk litt vel høyt. Uff da, tenkte jeg, og kjørte ufortrødent videre.

Jeg har parkeringshusskrekk, men det ene på Jorenholmen fikser jeg bra. Rull rull rull ned med ruta, stapp inn visakortet, bommen opp, opp igjen med ruta (så kom en litt underlig lyd) og så inn i parkeringshuset. Først når jeg skal ut, merker jeg at ruta i døra har sunket ned og står komplett på halv tolv. Selvsagt regner det, og jeg står et sted uten tak.

Etter at sjokket har lagt seg, ringer jeg (som vanlig) til vaniljedeigen. Han kunne lite gjøre der og da. Men om jeg ikke kunne prøve å fiske vinduet opp igjen? "Men det har på en måte sklidd ut av pakningen eller lista eller hva det nå heter, og står helt på skeiva!" sa jeg. Og gjorde som han sa.

Vinduet viste seg å være medgjørlig, jeg fikk det et stykke opp. Bare en centimeter klaring på siden og over. Telefon nummer to gikk til verkstedet, som jeg holder ansvarlig for dette, første maleriske skildringer til mannen i resepsjonen, så til teknisk ansvarlig i karosseridepartementet. Påfallende lite kryping fra den kanten, men jeg kunne få komme inn med bilen.

"Jeg står i et parkeringshus i byen. Er det trygt å kjøre, da?" undret jeg. Joda, eller iallfall sannsynligvis, mente karosseriministeren, jeg kunne jo bare teipe vinduet fast. "Jeg har ikke teip i lomma," innvendte jeg. Nei nei, bare kjør da, sa mannen. Ja ha.

Siden jeg var i affekt og sinnssyk i gjerningsøyeblikket allerede, benyttet jeg anledningen til å handler altfor dyrt vintertøy til Kostas. Kaffe, avis og så kom Mor. Opp i parkeringshuset, deling av bekymringer om hvordan det skulle gå når vinduet skulle rulles ned igjen for å dra kortet på vei ut, alle bekymringer gjort til skamme. Ørn ørn på vei hjem med vinduet på skeiva.

Klokka var selvsagt tre på halv røsjtid, og trafikken sto, sto og sto. marsjfart 400 meter i timen. I tunnelen i Madlaveien sperrer Mor øynene opp, og sier "å nei, bagasjen!" Den står i en boks på ferjeterminalen. Ikke mulig å snu, bare snegle seg videre. Nesten 20 minutter tar det før vi er ute av tunnelen og oppe i rundkjøringa ved teateret. Ned igjen, kø den veien også. Nevnte jeg at bilen på dette tidspunktet hadde feber nesten helt opp til det røde feltet?

Nede på terminalen igjen omsider, inn og hente bagen, avgårde igjen. Samme treige køen. Varm bil og varme hoder. Vel ute av tunnelen begynner lampa på tempmåleren å lyse rødt. Intet sted å stoppe, intet sted å gjøre av seg (sikkert sånn som Karius og Baktus hadde det da tannlegen hadde boret igjen hullene i tennene til Jens). Ørn ørn videre, til rundkjøringa ved teateret. Vrengte bilen opp Musegata og inn bak det gamle sykehuset og av med motoren. Sint telefon til vaniljedeigen.

Så satt vi der, da, og ventet på assistanse. Regnet pisket, vindusruta på halv åtte, sultne og tissetrengte. Vaniljedeigen dukket opp med en liter vann til motoren, vi byttet fartøy - og dro hjem. Og alle var enige om at det hadde vært en meningsfylt ettermiddag, og at Mor i framtiden enten bør a) ankomme på andre tidspunkter enn klokken 15-17 eller b) vurdere kollektivtransport.

Ta den ring og la den vandre

Jeg har tenkt ut et nytt konsept for samliv. Da jeg lanserte dette for ei venninne nylig, påsto hun at hun kom på dette alt på åttitallet, men det nekter jeg å tro. Så sånn er det.

Hør nå bare; mange av oss damer er velsignet med menner som vi liker godt og er glade i og som er riktig flinke til mye rart og mindre flinke til andre ting. Særlig det siste, ikkeflinketingene, er ting som kan føre til skjenn og ufred i heimen.

Vi damer er som kjent dugandes prosjektledere, det er bare det at håndverkerne (eller var det -langerne) våre ikke alltid lever opp til forventningene. Mulig noe av dette skyldes urimelige krav, men det er ikke poenget her.

Min tanke er at man kunne ha opprettet en slags byttering, eller pool, med menner oppi. Vi kunne ha delt på dem etter behov eller ønske. Håndverkerne vil det nok være stor rift om, og mange vil nok ha (han ene?) kommunikative. Og han som er flink til å ta med seg ungene ut. Noen må man nok analysere dypere for å finne nytteverdien i, men sånn er det jo med det meste her i livet.

Jeg har naturligvis tenkt på at ordningen kan generere sjalusi og elende, sedløyse og annen styggedom. Hvorvidt dette hadde blitt et problem, måtte man jo bare testet ut gjennom empiri.

Nylig drøftet jeg bytteringen med bonusbarnet mitt, som er syttenogethalvt og øredøvende nyforelsket på femte måneden. Hun blåste i nesa og mente at det måtte kunne gå an å gjøre hverandre vennetjenester uten at man plent må ha dem som MANN. Jeg tror unge damer med overskudd bruker mennene sine til andre ting enn vi skranglete, tidklemte småbarnsmødre, for å si det sånn. Og kanskje hadde det vært greit med avlastning på dette området også for noen, hvem vet.

Min kjære venninne Torunn, som er singel og stort sett fornøyd med det, erklærte forleden at hun kunne tenke seg å ha en mann på deltid, for eksempel så hun for seg at hun kunne ha en andel på 15 prosent i noen andres mann. For mer trenger hun ikke, påstår hun. Jeg tenker at dette kanskje kan ha noe for seg, for noen, men men tilbød henne ikke aksjer i vaniljedeigen. Det skulle tatt seg ut (og det verste av alt er at han kanskje hadde likt det også, og DET unner jeg ham ikke).

Valg

Okei, nå er jeg visst litt uaktuell siden valget er over og alle (jeg) er rett så fornøye. Jeg har prøvd å føle på om jeg kommer til å savne Venstre, men jeg kjenner egentlig ingenting.

Jeg flyttet i august, det vil si at jeg fortsatt står i manntallet (MANNtallet???) i min ekshjemkommune. Så der troppet jeg opp på valgdagen, for å gjøre min borgerplikt. Ved en inkurie kom jeg i skade for å gå feil (lider av manglende retningssans og svekket syn), så jeg havnet inne i lokalene der Kirken, den norske bedrev sine valg.

Jeg tok det som et tegn, og tenkte at pinadø, hvorfor ikke? Jeg er da medlem. Ikke veldig tittgjengde i kyrkja, men likevel. Presten (han var oppsynsmann) stusset da han ikke fant meg i kirkemedlemsoversikten (der hadde de nemlig registrert flyttingen), men jeg fikk krysse liste likevel. Enda han sikkert nesten aldri har sett meg, selv om han har døpt Pingu.

Meninghetsrådet ble utpekt på måfå siden jeg ikke kjenner noen av kandidatene. Men det får så være, mitt mål var å påvirke bispedømmerådet. Jada.

Jeg har latt meg provosere over annonser og propagandakampanjer der man blir oppfordret til å stemme på bestemte kandidater som har erklært seg som homomotstandere. Derfor følte jeg at det var viktig at iallall en stemmeseddel ikke er påvirket av kristenfantatikerjuntaen. Ingen av disse homofobe fikk stemmer av meg. Dessverre var det ikke lov å stryke dem.

Nå var det ikke så mange som stemte i kristenvalget, så det er kanskje lov å håpe at min lille stemme har innvirkning. Da hadde jeg blitt litt matchvinner, liksom. Hun som kuppa kirkevalget.

Tut og kjør

Så en kommentar til virkeligheten utenfor meg selv, og det er sjelden kost. Og nei, jeg har ikke tenkt å kommentere på valget.

Her om dagen så jeg en aldeles fantastisk reklamesnutt på tv. TV Norge, for å være helt ærlig (for der var jeg midt i valgsendingene). "Åtte av ti kjører for fort," sa lesemannen, mens biltrafikken krysset over skjermen.

"Å huff," tenkte jeg, "er det virkelig så ille?" Og så ventet jeg på poenget, som jeg antok ville være noe om trafikkdødelighet og risiko og rollemodeller og lignende.

Men det var det ikke. Den øredøvende nyheten var at vi nå kan abonnere på radarvarsling på sms, for å riktig gardere oss mot å bli tatt av det slemme politiet.

Får håpe folk ikke leser disse sms-ene mens de kjører bil, i det minste.

Hilsen Bergljot, som har to fartsbøter på samvittigheten

Oppfinnelse (5)

Jeg vet ikke om det allerede finnes, men her er et forslag til et produkt som kunne ha gjort livet lettere for noen ganske få av oss. Nemlig anta(tt)bus for glupske babyer som nekter å innse at de har kjeften full av tenner og at de kan livnære seg på fast føde.

Det kan godt hende at det er mødrene som er dårlige til å sette grenser for seg selv, men det er pigede ikke lett heller, når man er trøtt og ungen kauker etter "tatt". Og det gjerne midt på natta.

Jeg vet ikke helt hvordan et slikt apparat skulle vært utformet. Ikke må det påføre smerter, og ikke må det være farlig. Men kanskje det kunne være noe som satte vond smak på melka?

Surmelk?

Rådløs, men ikke tannløs

Okei, da. Jeg må visst rotfylle. Det kom ikke som et stort sjokk, for jeg har jo vondt og det sier tannlegen at jeg ikke skal ha.

Da hun sveipet over tanngarden i dag, fant hun attpåtil noen kariesangrep, også kjent som hull. Og noen stygge fyllinger hun kunne tenke seg å skifte. Og så så hun for seg at jeg nok ville trenge en hel del bedøvelse for å overleve disse inngrepene. Det har hun helt rett i.

Høydepunktet er at hun vil henvise meg til spesialist på grunn av vondtene i området rundt rotfyllingskandidaten. Jeg betrodde henne nemlig at jeg blir nummen i ansiktet når det verker som verst, og da ble hun rett og slett bekymret, for noe sånt har hun aldri hørt om.

Nå lurer jeg jo på om det er noe alvorlig galt inne i kjeven min. Og om spesialister som holder på i munnen til folk er greie å ha med å gjøre. Men aller aller mest lurer jeg på hva dette gildet vil koste meg, foreløpige beregninger, med rotfylling men uten spesialist, viser kroner seksogethalvt tusen. Hurra. Dette blir gøy.

Og dere, kjære lesere, kan gjerne komme med sympatierklæringer nå, for nå er Bergljot litt betenkt.

Hvordan gjør de det?

Ansvarlige mødre som får unger på overtid abonnerer på "Foreldre og barn". Det er fordi vi liker å vite hvilke støvler som holder tettest, hvilke dresser som holder varmest og hvilke vogner som velter minst og hva Jesper Juul til enhver tid har på hjertet innen barneoppseding.

Magasinet har også en fast matspalte. Der kommer redaksjonen med fiffige forslag til middagsretter og menyer som de mener vil falle i smak hos hele familien. Innimellom kommer de med friske forslag til hvordan nisteskivene kan bedekkes for å unngå kjedelig leverpostei og ost.

Ideen er sikkert god den, for familier med unger som ikke er redde for ingredienser de ikke kjenner igjen på tallerkenen. Eller hos folk som har hjemmeværende mamma med gooood tid til å møte familiens behov. Vi har det dessverre ikke sånn.

Vilikke skyr grønnsaker, hun spiser dem ikke engang om hun får penger for det (det er blitt testet). Klistremerker har vi ikke giddet prøve med engang. Hun kan heller ikke spise mat der de ulike ingrediensene er blandet med hverandre, kjøttkakene eller fiskebollene må for all del ikke komme i nærheten av potentene (her pleier hun i rettferdighetens navn å gi seg når alt sopes i hop i sausen).

Kostas er også skeptisk til grønnsaker, med unntak av sopp, brokkoli og blomkål. Men han liker til gjengjeld ikke den samme middagen fra gang til gang, og man vet aldri når han har bestemt seg for ikke å like noe lenger. Og så er han sær på brød, han liker ingen former for frø og han vil aller helst bare ha søtt pålegg (det får han da altså ikke).

Pingu er ikke så komplisert, ei heller i kosten. Hun eter jevnt over det hun får, til middag iallfall. Brødmåltidene er mer utfordrende her, for barnet støvsuger skivene for pålegg og lar brødet ligge igjen. Siden hun bare er snart to, tror vi denne atferden kommer til å gå over.

Jeg lurer på hvordan folk får ungene sine til å spise leverstuing med forvellede bønner og en dæsj med kapers? Eller kongerekesuppe med koriander og mais? Mine hadde dødd hadde de fått slik avva mat på tallerkenen. I det minste hadde de dissekert måltidet og plukket ut alt det rare. Det er derfor det går i spaghetti og fiskekaker og trad norsk cuisine hos oss.

"Foreldre og barn" kunne også nylig meddele at man må smake en ny matvare ti-tolv ganger for at sansene skal venne seg til den og like den. Men hvordan får folk ungene sine til å smake mat tolv ganger hvis de ikke liker smaken den første gangen? Hva er det vi gjør galt hos oss (eller er det rett og slett noe galt med ungene???)

Jeg vil gjerne ha innspill fra eventuelle lesere som har gjort smarte grep på dette området. Før mine får skjørbuk, engelsk syke eller andre mangelsykdommer (nevnte jeg at de ikke får tran heller?).

Ut og velge hester

På et vis er det deilig å være så satt at man ikke trenger å utsette seg for partiprogrammer og partilederutspørringer for å lande på hva man skal stemme på. Når man er førti, og per definisjon på vei inn i den svarte middelalderen, skal det mye til at man skifter politisk ståsted.

Det fine med å være satt, er at det er tidsbesparende. Man trenger ikke å bruke fritida si på å sette seg inn i ting, i stedet kan man hekle eller se på Derrick. Og så tasse avgårde til valglokalet tipåhalvstengetid og gjøre borgerplikten sin.

Jeg kommer til å lande på noe rødlig, som vanlig. Ikke helt ytterst der ute, man er da ikke ekstremist, mer i landskapet rundt Jonas og Jens. Ikke det at jeg plent er så enige med dem i alt mulig, men de andre alternativene er liksom ikke aktuelle. Jeg er kanskje blå på leggene, men ikke i sjela. Aldri aldri aldri om jeg noen sinne kommer til å stemme blått.

Gul familiepolitikk er sikkert fint for noen, og siden jeg har familie burde vel Dagfinn og gjengen appellere til meg. Men njet. Jeg kunne ha tenkt meg sekstimersdag og billigere SFO, men det er ikke de gule satser på. Og så definerer de visst familie snevrere enn meg, helst skal det være mor, far, bikkje og to-tre unger. Og det er og blir ekskluderende.

Grønt? Tja. I motsetning til de fleste rundt meg, synes ikke jeg at det er det verste alternativet. Og nå tenker jeg på Sp, ikke V. Jeg synes det skal bo folk andre steder enn i byene, og jeg synes at det skal produseres mat her i landet. Og ja, jeg er villig til å betale det det koster. Og så liker jeg Magnhild, for det var hun som lærte meg å lage brun saus på ungdomsskolen.

Nå er jeg spent på om jeg finner ut hvor jeg skal stemme, for jeg har jo ikke fulgt med på det heller. Og om de godtar bankkortet mitt som identifikasjon, jeg vet ikke hvor passet og valgkortet befinner seg for tiden. Så blir nok dette bra til slutt. Bare det ikke blir så blått som skolevalgene kan tyde på.

Akvarium

I går tok vaniljedeigen seg ein liten spasertur oppetter byggefeltet for å sjå korleis den gromme, nye lampa i loftstova ser ut utanfrå. Han var godt nøgt med lampa, men litt meir betenkt over alt det andre han kunne sjå frå naboane sin ståstad. Det syner seg at med bur i eit akvarium.

Me har jo budd i øydemarka i over tre år, så me er ikkje vant til å verne oss mot innsyn. Me kjem ikkje på at glasa er gjennomsynlege frå utsida, på eit vis (vel. Snart er dei vel strengt tatt ikkje det, heller, kombinasjonen av vind og saltvatn gjev ikkje akkurat blanke vindauge).

Eg har bestemt meg for å gi blanke, tross alt skjer det ikkje så mykje spanande på innsida i huset mitt. Folk risikerer å sjå kva me ser på tv, men det uroar meg ikkje sidan me stort sett held oss til sømeleg underhaldning. Ikkje vert det koppulert oppetter veggene eller på benken, heller. Men me kjeftar og oppdreg på katten, ungane og kvarandre frå tid til annen, her gjeld det å legge seg i selen og ikkje gestikulere for brutalt. Eller utøve vald.

Kanskje eg skulle hatt meg ein sånn punchingball eller kva det no heiter på nynorsk.

Nynorsk

Mine mest observante lesarar har kanskje merka seg at det har vore eitt og anna (vel. eigentleg berre eitt) innlegg på nynorsk den siste tida. Dette kan kanhende verke avskremmande på folk frå andre delar av landet enn det desentrale Vestlandet, men det får så vere. Det er nemleg ein grunn til at eg er språkforvirra.

Eg er byråkrat, nemleg. Tilsett i Staten. Det inneber at det er forventa at eg skal meistre begge målformer. I og med at eg er den einaste i lauget mitt som har bakgrunn frå grisgrendte strok, er det endåtil forventa at det er EG som skal stå for nynorsken hjå oss. Heilt åleine. Det er eit tungt ansvar for ei enkel landsens jente som ikkje har praktisert nynorsk på tjue år.

Vel. Eg arbeider ikkje berre for Staten og vert løna av skattebetalarane sine pengar, eg driv og med kommunikasjon. Det betyr at eg skriv ting for ålmenta, og at dette vert lagt ut på etaten sin nettstad og publisert i eit magasin.

Dette er stort sett gildt, men ein gong i året får me brev frå Språkrådet. Dei undrar seg uhorveleg over korleis me røktar språk hjå oss. Kvart år let me spørreskjemaet ligge til mest siste dag, før det vert ei sjokkoppteljing på slutten. Me kjem alltid dårleg ut på nynorskbiten, og så får eg, ruralrepresentanten, pålegg om å hugsa at eg må skriva meir nynorsk. Dei andre treng visst ikkje føreta seg noko som helst for å glede Sylfest.

Sidan det no går mot ny publikasjon, prøver eg å trene opp den nynorske delen av meg. For at det heile skal gli litt lettare. Eg fryktar at rettskrivinga og grammatikken er svak (for eg anar jo ikkje i kva retning nynorsken har flytta seg sidan eg sist praktiserte han rundt 1992), men vert det for halsbrekkande, er det vel nokon som gir beskjed. Sylfest, til dømes.

Vyrdesamt, Bergljot

Storm i tannglas?

Takk for all medkjensle i høve den vonde tanna mi. Den viser seg å vera halvdaud, så eg treng all den trøyst eg kan få. Den gilde tannlegen sa at det ikkje såg så verst ut inne i kjeften min. Då vart eg både byrg og glad. Men røntgenbiletet av helvetestanna synte diverre ei pinglete nerve som er i ferd med å trekkja seg i hop, og det tyder på at ho har tenkt å leggja inn årene for godt.

Truleg må eg rotfylla, og det ser eg ikkje spesielt ljost på. Enno tannlegen påstår at det ikkje gjer vondt, og at ho er temmeleg raus med dopet. For å seie det som det er, byrjar eg å verta klar for det meste, for tannverk er ikkje godt! Og eg klarer knapt nok å drikka kaffi!! Og utan kaffi vungerer ikkje hovudet mitt, og då kan dei like gjerne avliva meg.

Nå skal eg ikkje sutre meir om tanna, for det er mykje anna eg kan sutra om. Bilen min, til dømes, som for tida ikkje let seg opne frå førarsida. Det betyr at eg må krabba inn frå passasjersida. I går kagga eg hovudet i spegelen då eg utførte denne operasjonen og fekk donaldkul midt i panna.

Bilen har også byrja å bli vel varm. Det er ikkje bra. Når eg køyrer i kø, tippar temperaturnåla godt opp mot det raude feltet og eg sit med hjarta i halsen. I dag er det fredag og enda meir kø enn elles, så kan bli artig. Eg hugsar framleis godt den fredagen eg fekk motorstopp på E39, og det får meg til å verta varm og kald om ein annan.

Eg kan og sutra litt over den andre bilen vår, som berre startar når han vil. Og han vil sjeldan dersom det er eg som sit bak rattet. Ergo må han parkerast i nedoverbakke og rennast i gong, og det er ikkje alltid så lett å få til.

Nå har eg levert nok suring og grining for denne gongen. Det har og skjedd gilde ting dei siste dagane. Til dømes har me fått raudvin i hus, og i dag får me visst badekar også. For all del, det har stått der sidan me flytta inn, men ikkje tilkopla. Vonar dei ikkje sender han same skruen som har bora så mykje feil hjå oss tidlegare...

Vaniljedeigen har skrudd opp persienner i stova, på kjøkkenet og på vaskerommet, og det er ljos i mest alle rom no (vel. I dei viktigaste romma, iallfall). Dersom me no og får hyller i klesskapa til ungane, trur eg ting i større grad vil ramla på plass. Eg har stor tru på at dette kan koma til å skje alt denne helga.

Same kva som skjer i helga, ser eg føre meg at eg skal drikka vin i badekaret. Vaniljedeigen skal få koma oppi til meg om han set hyller inn i skåpa til ungane. Det vert vel vinn-vinn, det? Eller i det minste vin-vin?

Tannwerk

Jeg har så vondt i den ene tanna mi! Skjønt tann og tann, fru blom. Strengt tatt dreier det seg om en krone fra sånn cirka 1996, det antar jeg betyr at den snart har gjort jobben sin og må byttes ut.

I det lengste har jeg ignorert vondtet i tanna. I begynnelsen var det sånn sett ikke så veldig vondt heller, bare litt ulming av og til. Så begynte tanna å kjefte ved inntak varme drikker, og nå har vondtet spredt seg bortover mot øret. Jeg har spist Ibux og håpet på at det hele ville gå over av seg selv.

I går innså jeg realitetene og booket meg inn hos tannlege. Dit skal jeg klokken 11 sharp i dag. Og ja, jeg gruer meg, for

1) tannlegen (denne, altså) er et nytt bekjentskap, og jeg vet ikke om hun er snill eller slem (d.v.s. at vedkommende skjenner på meg for at jeg slurver med tanntråd)

2) jeg liker ikke å være hos tannlegen, og jeg synes det gjør vondt

3) jeg er bortimot insolvent just nu etter husbyggingen, og jeg ser for meg at dette kan bli dyrt. I det lange løp sikkert vel anvendte penger, men likevel!

Men kanskje synes tannlegen synd på meg og sykemelder meg? Det tror jeg jammen at jeg hadde takket ja til.

Vilikke noe som helst

Ikke så rent sjelden er det noen som mister beherskelsen under morgenstellet på baderummet i Hålandsmarken. Ofte dreier det seg om meg selv, og som regel under håndtering av min eldste datter, Vilikke (4).

Vilikke vil som regel stå opp, og det er formildende. Ikke stritter hun imot å bli rengjort, heller. MEN så begynner det; nesten ingen av barnets 53 trusser holder mål, for de går inn i stussen. Og der er det jo ikke meningen at de skal gå.

Hadde det vært de samme trussene hver gang som oppførte seg slik, kunne jeg ha avhendt de som ikke holder mål. Men nei, det varierer fra gang til gang (og ja, jeg mistenker Vilikke for å overdrive lidelsene knyttet til dette).

Så er det strømpebuksehelvetet. Vilikke har ikke en enesten strømpebukse hun faktisk kan ha på seg, for alle KLØR. Og sånn kan man jo ikke ha det. Jeg truer med at hun må ha strømpebukse hvis hun har tenkt å ha kjole (og gjett om hun har tenkt å ha kjole!), tross alt er det lenge siden sommeren forlot oss.

På dette stadiet har vi hatt litt suring og grining; som regel gir hun etter i strømpebuksediskusjonen for å få ha på seg kjole/skjørt. Om det blit haikjolen, hanekjolen, den lilla blomstrete eller en annen, det forhandler vi om, prinsessen bryr seg nemlig ikke om hvorvidt kjolene er tilsmusset av mat eller annet klin. Hun vil ha den som føles riktig akkurat da.

Oppnår vi ikke konsensus om strømpebukse, blir det bukse. Da eskalerer konflikten kraftig, særlig hvis den onde moren tvinger igjennom olabukse. Men dette orker jeg ikke å gå inn på.

Når kjolen er i havn, er det håret som skal stelles. Eller ikke. Vilikke synes i grunnen ikke at det er nødvendig å børste det ("for det er heilt fint, mamma!"), vondt gjør det visst også. Enda jeg har investert i ikkeluggebørste på nettet og gjør mitt ytterste for å ikke mishandle.

Vilikke mener at alt løser seg med å dynke manken med spraybalsam, og jeg får henne ikke til å forstå at håret blir rart om man balsamerer daglig uten å vaske mellom hver gang. Vel hun er jo bare fire, men likevel. Strikk og spenner er assessoarer vi sjelden bruker. Fordi de som regel forsvinner i løpet av dagen.

Siden vi ikke alltid har så god tid på morgenen, og siden heksemoren kan være litt morgengretten og Vilikke temmelig sta, kan tonen oss i mellom være litt stram. Og tomme trusler forekommer.

Det fine med Vilikke er uansett at hun ikke er langsint; Når hun først er fjelgt og antrukket, er vi vel forlikte (hun har ved en tidligere anledning uttalt at hun ikke vil ha meg som mamma, hun vil heller bo hos mammaen til Oda (for hun er mye greiere enn meg.))