...er ikke meg. Likevel skal vi vaniljedeigene på campingtur i morgen, om Gud vil og helsa holder. Vi er litt bakpå, det skal sies. Mye stuffing ligger henslengt i gangen, og jeg ser alt nå at bilen kommer til å bli tungt lastet.
Det er på grunn av ungene og Vaniljedeigen at vi gjør dette, naturligvis. Camping er kjekt for barn og vårkåte fedre, det har jeg lest. Selv grøsser jeg bare jeg ser et telt, har en håndfull dårlige minner. Stikkord er mc-treff i pøsregn på Stord, mygg, soloppgang og tropevarme midt på natta, UVI, klamt soveutstyr og støy i naboteltene. Men jeg svelger hardt og prøver å tenke positivt.
Vaniljedeigen er i motsetning til meg begeistret for teltlivets gleder. Det matcher machoimaget hans fullstendig; han kan la skjegget gro og leve enkelt, uten strøm og vann og innedo og annet mikkmakk. Too bad at han må ha en lidende og ordknapp (eller noen ganger tvert imot) kone ved sin side når verden sikkert er full av kvinnelige lars monsener.
Vi skal til Sørlandet, der skal det visst være varmt i morgen. Jeg har kjøpt ny baikini for anledningen, den er gild og fargesterk og aldeles for liten viste det seg da jeg prøvde den hjemme. Ja ja; jeg hadde sikkert ikke gått i den uansett. Hvem GÅR i bikini, forresten? Når vi har tippet førti, kan vi til nøds ligge på ryggen iført en i vår egen hage. Eller mellom kraftige sanddyner på stranda.
Selvbruningskrem har jeg også kjøpt. Dessverre viste det seg at den var for normal til mørk hud, og det har dessverre ikke jeg. Dermed blir det å "komme som man er," og håpe på at campingplassen er fyllt opp av albinobriter eller unette, litt ustelte fritzer. I det minste har jeg tenkt å pelse leggene, det vil si hvis jeg rekker det. Det gir meg et overtak i forhold til noen, iallfall.
mandag 27. juli 2009
søndag 26. juli 2009
Om å ta seg på tak
I dag lurer jeg på om jeg kan ha fått i meg noe dop av det sentralstimulerende slaget (metamfetamin?), for i dag har jeg vasket. Ikke bare sånn vanlig midt på gulvet med mikrofibermopp, neida, med salmiakk, ajax og bøtte. For det meste gikk det ut over tak og vegger og lister og lignende.
Det ble veldig tydelig for meg etterhvert at det er lenge siden sist jeg har angrepet disse delene av hjemmet mitt med såpe og vann. Skal jeg være helt ærlig, har jeg vel latt vegger og tak få hvile i fred siden vi flyttet inn her for treogethalvt år siden. Jeg har en mistanke om at forrige leieboer hadde samme tilnærming. Vaskevannet tydet liksom på det.
Jeg tror jeg deler hus med mye rart, dessverre. Flere kubikk med spindelvev må bety at lille Petter edderkopp har hadde gode dager. Jeg traff bare på en, men han var til gjengjeld så feit at jeg ikke våget å terminere ham. Jeg bare nikket pent og lot ham flykte bak gardinbrettet.
Jeg møtte ikke på fluer, men temmelig mye fluebæsj. Fram til i dag har jeg trodd at bæsjen var en del av teksturen i panelet. Der tok jeg feil, gitt. Vel, det er greit å være i gang, kjenner jeg, for det er mye som skal gnukkes rent.
Apropos gnukking: Her kommer en historie frå røynda. Ei venninne av meg hadde sommerjobb på et sykehjem i dalstroka innanfor for mange, mange år siden. Hun var pliktoppfyllende og grundig, og gjøv løs på både trivelige og mindre trivelige deler av stillingsbeskrivelsen med stor innlevelse - gjerne mens hun nynnet og trallet muntre barnesanger.
En dag hun vasket stumpen til en eldre herre hun tydligvis hadde rengjort før, kom det forventningsfullt fra herremannen: "Skal du ikke vaske brumlemann i dag, da?"
Fnis.
Det ble veldig tydelig for meg etterhvert at det er lenge siden sist jeg har angrepet disse delene av hjemmet mitt med såpe og vann. Skal jeg være helt ærlig, har jeg vel latt vegger og tak få hvile i fred siden vi flyttet inn her for treogethalvt år siden. Jeg har en mistanke om at forrige leieboer hadde samme tilnærming. Vaskevannet tydet liksom på det.
Jeg tror jeg deler hus med mye rart, dessverre. Flere kubikk med spindelvev må bety at lille Petter edderkopp har hadde gode dager. Jeg traff bare på en, men han var til gjengjeld så feit at jeg ikke våget å terminere ham. Jeg bare nikket pent og lot ham flykte bak gardinbrettet.
Jeg møtte ikke på fluer, men temmelig mye fluebæsj. Fram til i dag har jeg trodd at bæsjen var en del av teksturen i panelet. Der tok jeg feil, gitt. Vel, det er greit å være i gang, kjenner jeg, for det er mye som skal gnukkes rent.
Apropos gnukking: Her kommer en historie frå røynda. Ei venninne av meg hadde sommerjobb på et sykehjem i dalstroka innanfor for mange, mange år siden. Hun var pliktoppfyllende og grundig, og gjøv løs på både trivelige og mindre trivelige deler av stillingsbeskrivelsen med stor innlevelse - gjerne mens hun nynnet og trallet muntre barnesanger.
En dag hun vasket stumpen til en eldre herre hun tydligvis hadde rengjort før, kom det forventningsfullt fra herremannen: "Skal du ikke vaske brumlemann i dag, da?"
Fnis.
lørdag 25. juli 2009
Etikk
Bergljot har ikke provosert mange i løpet av sine fire måneder som blogger, men her forleden datt det inn en kommentar på et innlegg som bar preg av refs; min anonyme leser mener jeg har dårlig dømmekraft fordi jeg skriver om andres pinlige opplevelser.
På sett og vis er det jo artig å ha ertet opp noen. Likevel er det behov for en liten presisering, kjenner jeg. I posten "Apparatur" skriver jeg om hva som skjedde da ei venninne av meg glemte å holde oppsikt med massasjeinstrumentet sitt. Dette hadde jeg faktisk lov til å skrive om, det var klarert med instrumentets eier.
Opprinnelig sto det også en annen historie over samme tema på slutten, den la jeg til fordi jeg syntes den var litt artig, og jeg følte meg vel ikke så veldig slem siden jeg ikke har peiling på hvem det gjelder. Historien har jeg hørt via via, så for meg ble det liksom en slags artig røverhistorie.
Da jeg ble bedt om å stryke siste delen, fordi den det gjaldt teoretisk sett kunne snuble over bloggen min, og teoretisk sett kunne kjenne seg igjen og bli lei seg, gjorde jeg naturligvis det. Nå viste det seg jo at vedkommende har lest innlegget og kjent seg igjen, og vedkommende er ikke sur i det heletatt. Det er jeg glad for:-)
Så hva er det greit å blogge om? Jeg tror ikke jeg har hengt ut så mange her inne, bortsett fra antakelig meg selv og kanskje Vaniljedeigen. Han ser ut til å ta det fint. I prinsippet er jeg helt enig i at man skal unngå å skrive om andres pinligheter, med mindre man har fått tillatelse. Jeg mener allikevel man må få lov å løslig gjengi ting man har hørt når man ikke kjenner/aner hvem det er det gjelder. Da er det ikke personen, men historien som står i sentrum.
Til slutt må jeg si at jeg bare er sånn måtelig begeistret for anonyme tilbakemeldinger, jeg synes man skal gi seg til kjenne når man kommenterer i andres blogger. (Men jeg har står forståelse for at du som kjente deg igjen ikke hadde lyst til å stå fram med navn og bilde:-). Og så kan det fort bli litt forvirrende når flere anonyme kaster seg løs i debatten.
Men ellers vil jeg si at det er fint å ha ferie, og at det ser ut til å bli oppholdsvær på Jæderen nå.
På sett og vis er det jo artig å ha ertet opp noen. Likevel er det behov for en liten presisering, kjenner jeg. I posten "Apparatur" skriver jeg om hva som skjedde da ei venninne av meg glemte å holde oppsikt med massasjeinstrumentet sitt. Dette hadde jeg faktisk lov til å skrive om, det var klarert med instrumentets eier.
Opprinnelig sto det også en annen historie over samme tema på slutten, den la jeg til fordi jeg syntes den var litt artig, og jeg følte meg vel ikke så veldig slem siden jeg ikke har peiling på hvem det gjelder. Historien har jeg hørt via via, så for meg ble det liksom en slags artig røverhistorie.
Da jeg ble bedt om å stryke siste delen, fordi den det gjaldt teoretisk sett kunne snuble over bloggen min, og teoretisk sett kunne kjenne seg igjen og bli lei seg, gjorde jeg naturligvis det. Nå viste det seg jo at vedkommende har lest innlegget og kjent seg igjen, og vedkommende er ikke sur i det heletatt. Det er jeg glad for:-)
Så hva er det greit å blogge om? Jeg tror ikke jeg har hengt ut så mange her inne, bortsett fra antakelig meg selv og kanskje Vaniljedeigen. Han ser ut til å ta det fint. I prinsippet er jeg helt enig i at man skal unngå å skrive om andres pinligheter, med mindre man har fått tillatelse. Jeg mener allikevel man må få lov å løslig gjengi ting man har hørt når man ikke kjenner/aner hvem det er det gjelder. Da er det ikke personen, men historien som står i sentrum.
Til slutt må jeg si at jeg bare er sånn måtelig begeistret for anonyme tilbakemeldinger, jeg synes man skal gi seg til kjenne når man kommenterer i andres blogger. (Men jeg har står forståelse for at du som kjente deg igjen ikke hadde lyst til å stå fram med navn og bilde:-). Og så kan det fort bli litt forvirrende når flere anonyme kaster seg løs i debatten.
Men ellers vil jeg si at det er fint å ha ferie, og at det ser ut til å bli oppholdsvær på Jæderen nå.
torsdag 23. juli 2009
Rapport fra senga
I natt tror jeg at jeg tok ut separasjon fra Vaniljedeigen. Iallfall i hodet mitt. Bakgrunnen for tvisten var at Pingu våknet sånn rundt halv tre, og at hun ropte på mamma.
"Det er deg hun vil ha, og det er din egen feil at hun våkner siden du ammer," proklamerte barnefaren før han veltet seg over på siden og sov videre. (OK, dette er en litt amputert versjon av hendelsesforløpet.)
Pingu er mye søtere på dagen enn på natta. Når hun våkner på natta er hun jevnt over rasende, hun gauler på mamma og hun vil verken ha tutten eller kosekluten. Når jeg omsider kapitulerer og tar henne inn i varmen, responderer hun med å dytte og slå (meg) før hun svimer av mens hun kauker "nei, nei, nei, nei".
Jeg vurdere å omnicke henne til Vilhellerikke, for mye tyder på at også hun har funnet viljen sin. Det jeg lurer på nå er om det er forbigående trassalder, eller om hun bare er sånn, som storesøsteren.
Forstå meg rett: Vilje er bra (jeg har litt selv, så jeg vet hva jeg snakker om), og i det lange løp er jeg utrolig takknemlig for at døtrenen mine ikke ser ut til å bli noen nikkedukker. Men det er litt slitsomt underveis, for oss som har fått oppgaven med å dressere dem (eller trekke opp trygge, gode grenser, som det vel egentlig heter).
Nå tar ikke Vaniljedeigen telefonen heller. Håper han ikke tror han er separert.
"Det er deg hun vil ha, og det er din egen feil at hun våkner siden du ammer," proklamerte barnefaren før han veltet seg over på siden og sov videre. (OK, dette er en litt amputert versjon av hendelsesforløpet.)
Pingu er mye søtere på dagen enn på natta. Når hun våkner på natta er hun jevnt over rasende, hun gauler på mamma og hun vil verken ha tutten eller kosekluten. Når jeg omsider kapitulerer og tar henne inn i varmen, responderer hun med å dytte og slå (meg) før hun svimer av mens hun kauker "nei, nei, nei, nei".
Jeg vurdere å omnicke henne til Vilhellerikke, for mye tyder på at også hun har funnet viljen sin. Det jeg lurer på nå er om det er forbigående trassalder, eller om hun bare er sånn, som storesøsteren.
Forstå meg rett: Vilje er bra (jeg har litt selv, så jeg vet hva jeg snakker om), og i det lange løp er jeg utrolig takknemlig for at døtrenen mine ikke ser ut til å bli noen nikkedukker. Men det er litt slitsomt underveis, for oss som har fått oppgaven med å dressere dem (eller trekke opp trygge, gode grenser, som det vel egentlig heter).
Nå tar ikke Vaniljedeigen telefonen heller. Håper han ikke tror han er separert.
onsdag 22. juli 2009
Apparatur
I dag skal jeg skrive litt om gledesinstrumenter (jeg strever litt med å finne en adekvat benevnelse i og med at min mor til tider er innom her). Jeg skal ikke blir privat eller usømmelig, tenkte bare at jeg skulle dele en historie fra min omfattende omgangskrets.
En venninne av meg, la oss kalle henne Laura, fikk en batteridrevet sak, la oss kalle den Lauritz, av kjæresten sin (eller kanskje den hadde ledning og stikkontakt? Hvem vet?) Dingsen var både diger og gild i fargene, er jeg blitt fortalt, og Laura var ikke mer enn sånn passe takknemlig for gaven fra typen. Bråkte gjorde den visst også.
Laura fikk seg ny jobb og ny leilighet, og da hun la ut på flyttefot, havnet den motoriserte gledessprederen i en kasse med en del annet usortert tjafs. Oppi der kan jeg tenke meg at det for eksempel var umbraconøkler, utdaterte skjøteledninger, kassalapper, motorsag, single sokker, Hjerterevyen fra 1979 und so weiter und so weiter. Laura erkjenner at hun har vondt for å kaste.
Etter en tid i sitt nye liv fikk Laura besøk av familien. Både mor og far og mormor stilte, og ting gikk visst bra, de, lenge iallfall. Helt til mor snoflet over Lauras assessoarkasse. Den var hensatt på badet. Mor er nyfiken og liker å se seg litt rundt, så hun tok seg også en titt i kassen. Der traff hun, uunngåelig nok, på Lauritz.
Da mor etter en tid kom tilbake til selskapet, var hun ganske så tilfreds. For hun hadde fått gang på Lauritz, og han hadde gjort underverker med.... nakken og skuldrene hennes.
"For et fantastisk massasjeapparat du har, Laura," sa mor fornøyd, mens hun manøvrerte lauritz rundt halsen og nakken.
Far og mormor tok lusa på gangen, for å si det sånn, de skjønte straks hva Lauritz egentlig var designet for. Men de sa ikke noe. De bare hikstet. Og så. På Laura, Lauritz og mor.
Historien er helt sann og litt morsom synes jeg, og faktisk kan vi lære noe av den også sikkert tror jeg:
a) Tenk deg godt om før du får deg en Lauritz. Han kommer til å forfølge deg.
b) Rydd før du får gjester.
c) Ikke slipp inn slekta før du, og huset, er klar for det.
Hm. Nå kom jeg til å tenke på noe. Er defekte/utdaterte lauritzer spesialavfall (de har jo ofte en strømkilde, har jeg hørt), skal de leveres på på Elkjøp med den defekte vaskemaskinen? Eller kan de gå rett i restavfallet?
En venninne av meg, la oss kalle henne Laura, fikk en batteridrevet sak, la oss kalle den Lauritz, av kjæresten sin (eller kanskje den hadde ledning og stikkontakt? Hvem vet?) Dingsen var både diger og gild i fargene, er jeg blitt fortalt, og Laura var ikke mer enn sånn passe takknemlig for gaven fra typen. Bråkte gjorde den visst også.
Laura fikk seg ny jobb og ny leilighet, og da hun la ut på flyttefot, havnet den motoriserte gledessprederen i en kasse med en del annet usortert tjafs. Oppi der kan jeg tenke meg at det for eksempel var umbraconøkler, utdaterte skjøteledninger, kassalapper, motorsag, single sokker, Hjerterevyen fra 1979 und so weiter und so weiter. Laura erkjenner at hun har vondt for å kaste.
Etter en tid i sitt nye liv fikk Laura besøk av familien. Både mor og far og mormor stilte, og ting gikk visst bra, de, lenge iallfall. Helt til mor snoflet over Lauras assessoarkasse. Den var hensatt på badet. Mor er nyfiken og liker å se seg litt rundt, så hun tok seg også en titt i kassen. Der traff hun, uunngåelig nok, på Lauritz.
Da mor etter en tid kom tilbake til selskapet, var hun ganske så tilfreds. For hun hadde fått gang på Lauritz, og han hadde gjort underverker med.... nakken og skuldrene hennes.
"For et fantastisk massasjeapparat du har, Laura," sa mor fornøyd, mens hun manøvrerte lauritz rundt halsen og nakken.
Far og mormor tok lusa på gangen, for å si det sånn, de skjønte straks hva Lauritz egentlig var designet for. Men de sa ikke noe. De bare hikstet. Og så. På Laura, Lauritz og mor.
Historien er helt sann og litt morsom synes jeg, og faktisk kan vi lære noe av den også sikkert tror jeg:
a) Tenk deg godt om før du får deg en Lauritz. Han kommer til å forfølge deg.
b) Rydd før du får gjester.
c) Ikke slipp inn slekta før du, og huset, er klar for det.
Hm. Nå kom jeg til å tenke på noe. Er defekte/utdaterte lauritzer spesialavfall (de har jo ofte en strømkilde, har jeg hørt), skal de leveres på på Elkjøp med den defekte vaskemaskinen? Eller kan de gå rett i restavfallet?
mandag 20. juli 2009
Pupp og lus
Gemalen og arvingene er kommet hjem fra en ukes ferie (for alle parter) hos svigermor. Det var veldig kjekt å få dem hjem igjen. Pingu er forsøkt avvendt for tredje gang (første gang var da jeg var på Island i februar, andre gang var da jeg var i Nice i mai). og for tredje gang har vi gått på en smell.
Vaniljedeigen er sur for at jeg ikke er mer stanhaftig, men Pingu er smørblid for at hun igjen får "tatte". Jeg tenker i mitt stille sinn at vi sikkert ikke klarer å slutte før hun begynner på skolen eller noe. "Mamma, bæbi," sier hun fornøyd, og ser tillitsfullt på meg. Jeg ser ikke lenger noen baby, må jeg innrømme. Hun har hår og tenner, og hun blir to i oktober. Kanskje jeg må ty til Selma Aarø-trikset - dijonsennep på puppene? Eller er det barnemishandling? Hm.
En annen happening i forbindelse med familiens hjemkomst, var at familien kom hjem med lus. Det kravlet og krøyp både hos ungene og far (han fikk rett nok påvist bare ett stk. dyr, så det var sikkert bare en lus på gjennomreise). For de av mine sporadiske lesere som ikke har vært i befatning med lus, kan jeg fortelle at det er noe hekkan. Ikke bare er det fundamentalt vemmelig med småkryp som bæsjer og legger egg i håret til ens barn, det er også et styr å bli kvitt dem.
Håret skal dynkes med vemmeligluktende liniment, og dette skal sitte i i tolv timer før det skal vaskes ut igjen. Så er det fram med de festlige lusekammen. Alt sengetøy skal vaskes på nitti grader, og luer og andre ting som har vært i nærheten av hodet må i fryseboksen. Samme prosedyre gjentas åtte dager seinere. Jeg og katta har foreløpig ikke fått påvist dyr, men underlig nok har jeg klødd siden jeg oppdaget at de andre var infiserte. Ikke barte i håret, men over hele meg.
Nå gjenstår det kinkige: Nabovarsel til alle som har hatt tett befatning med arvingene (og faren) de siste ukene.... Øh. Jeg trøster meeg med at den biten sikkert hadde vært verre om det hadde vært flatlus.
Vaniljedeigen er sur for at jeg ikke er mer stanhaftig, men Pingu er smørblid for at hun igjen får "tatte". Jeg tenker i mitt stille sinn at vi sikkert ikke klarer å slutte før hun begynner på skolen eller noe. "Mamma, bæbi," sier hun fornøyd, og ser tillitsfullt på meg. Jeg ser ikke lenger noen baby, må jeg innrømme. Hun har hår og tenner, og hun blir to i oktober. Kanskje jeg må ty til Selma Aarø-trikset - dijonsennep på puppene? Eller er det barnemishandling? Hm.
En annen happening i forbindelse med familiens hjemkomst, var at familien kom hjem med lus. Det kravlet og krøyp både hos ungene og far (han fikk rett nok påvist bare ett stk. dyr, så det var sikkert bare en lus på gjennomreise). For de av mine sporadiske lesere som ikke har vært i befatning med lus, kan jeg fortelle at det er noe hekkan. Ikke bare er det fundamentalt vemmelig med småkryp som bæsjer og legger egg i håret til ens barn, det er også et styr å bli kvitt dem.
Håret skal dynkes med vemmeligluktende liniment, og dette skal sitte i i tolv timer før det skal vaskes ut igjen. Så er det fram med de festlige lusekammen. Alt sengetøy skal vaskes på nitti grader, og luer og andre ting som har vært i nærheten av hodet må i fryseboksen. Samme prosedyre gjentas åtte dager seinere. Jeg og katta har foreløpig ikke fått påvist dyr, men underlig nok har jeg klødd siden jeg oppdaget at de andre var infiserte. Ikke barte i håret, men over hele meg.
Nå gjenstår det kinkige: Nabovarsel til alle som har hatt tett befatning med arvingene (og faren) de siste ukene.... Øh. Jeg trøster meeg med at den biten sikkert hadde vært verre om det hadde vært flatlus.
torsdag 16. juli 2009
Dementi
Frøken Frekkesen har publisert et gripende innlegg der hun ikke bare skildrer undertegnedes interesse for husflid og toving, hun kommer også med direkte misvisende påstander om mine kunnskaper om anatomi. Begge deler er lite heldige for omdømmet mitt, og jeg vurderer å rapportere forholdet inn til Pressens faglige utvalg (PFU).
Altså: Jeg vet godt hvor på kroppen fuen befinner seg. Den ligger et godt stykke bak, i umiddelbar nærhet av where the sun never shines. Det er Frekkesen og hennes mor som er på ville veier her.
Så til de flotte heklede og tovede sitteunderlagene, jeg gjentar SITTEUNDERLAGENE, som det vitterlig har vært stor etterspørsel etter i min omgangskrets (Frekkesen har selv tasket til seg to, og det har vitterlig hennes mor også). Jeg har aldri omtalt disse som fuvarmere, verken i møte med vår felles heklende farmor (86) eller andre.
Det jeg imidlertid i gitte situasjoner og i trygge omgivelser kan ha kalt dem, er kusevarmere. Det var dette begrepet farmor, i motsetning til tantene, forsto da vi pludret om temaet i fars 62-årsdag i mai.
Ellers kan jeg berette at kusevarmer egentlig er en avledning av et annet godt innarbeidet substantiv, nemlig kusekoker (framsetevarmeren på passasjersiden i bilen).
Dersom noen har ytterligere spørsmål, eller subsidiært ønsker seg en kusevarmer eller to, er det bare å ta kontakt med undertegnede.
Altså: Jeg vet godt hvor på kroppen fuen befinner seg. Den ligger et godt stykke bak, i umiddelbar nærhet av where the sun never shines. Det er Frekkesen og hennes mor som er på ville veier her.
Så til de flotte heklede og tovede sitteunderlagene, jeg gjentar SITTEUNDERLAGENE, som det vitterlig har vært stor etterspørsel etter i min omgangskrets (Frekkesen har selv tasket til seg to, og det har vitterlig hennes mor også). Jeg har aldri omtalt disse som fuvarmere, verken i møte med vår felles heklende farmor (86) eller andre.
Det jeg imidlertid i gitte situasjoner og i trygge omgivelser kan ha kalt dem, er kusevarmere. Det var dette begrepet farmor, i motsetning til tantene, forsto da vi pludret om temaet i fars 62-årsdag i mai.
Ellers kan jeg berette at kusevarmer egentlig er en avledning av et annet godt innarbeidet substantiv, nemlig kusekoker (framsetevarmeren på passasjersiden i bilen).
Dersom noen har ytterligere spørsmål, eller subsidiært ønsker seg en kusevarmer eller to, er det bare å ta kontakt med undertegnede.
onsdag 15. juli 2009
Netto
For tiden er vi uten nett hjemme hos oss. Internett, altså. Det er ganske kjipt, ikke får jeg betalt regninger, ikke får jeg blogget og ikke får jeg fulgt opp finn.no. Lurer på om finn er gått dukken nå som deres viktigste bidragsyter har sviktet?
Jeg trodde det var min feil at internetten vår døde. Min ene faste og mine tre sporadiske lesere har kanskje fått med seg at jeg skal flytte, noe som innebærer kasting og pakking. Eller omvendt.
Vi, og da aller mest Vaniljedeigen, eier utsannsynlig mange ledninger og kontakter og koblinger og kabler og fuglene vet hva alt heter. Da jeg stappet alt dette i en eske her forleden, kom jeg i skade for å også røske ut noen greier som hang fast i en boks på veggen.
Hva skal vi nå med dette, tenkte jeg. Vi har jo trådløst nettverk, så jeg innbildte meg at pc-ene i heimen på en måte bare kommuniserer direkte med eteren. Det gjør den altså ikke, den må ha kontakt med boksen sin. Vaniljedeigen klarte som vanlig å få gang på greiene igjen. To dager etter at alt var fikset, var vi uten nettforbindelse igjen. Denne gangen var det ikke jeg, men lynet som hadde vært på ferde.
Vaniljedeigen klarer naturligvis å komme seg på nett selv med død boks. Han står på en fot på terrassen og holder pc-en høyt mens han sier hokus pokus, for da klarer han å komme seg inn på det trådløse nettverket til arbeidsgiveren. Jeg har også prøvd å lure meg inn den veien, men nei. Jeg er fortsatt nettløs. VELDIG irriterende, faktisk. At han får det til og ikke jeg.
Hvis noen lurer på hvordan jeg har fått lagt denne posten ut, så kan jeg fortelle at det er skjedd via tankeoverføring. Jobb-pc-en har overhodet ikke vært inne i bildet.
Jeg trodde det var min feil at internetten vår døde. Min ene faste og mine tre sporadiske lesere har kanskje fått med seg at jeg skal flytte, noe som innebærer kasting og pakking. Eller omvendt.
Vi, og da aller mest Vaniljedeigen, eier utsannsynlig mange ledninger og kontakter og koblinger og kabler og fuglene vet hva alt heter. Da jeg stappet alt dette i en eske her forleden, kom jeg i skade for å også røske ut noen greier som hang fast i en boks på veggen.
Hva skal vi nå med dette, tenkte jeg. Vi har jo trådløst nettverk, så jeg innbildte meg at pc-ene i heimen på en måte bare kommuniserer direkte med eteren. Det gjør den altså ikke, den må ha kontakt med boksen sin. Vaniljedeigen klarte som vanlig å få gang på greiene igjen. To dager etter at alt var fikset, var vi uten nettforbindelse igjen. Denne gangen var det ikke jeg, men lynet som hadde vært på ferde.
Vaniljedeigen klarer naturligvis å komme seg på nett selv med død boks. Han står på en fot på terrassen og holder pc-en høyt mens han sier hokus pokus, for da klarer han å komme seg inn på det trådløse nettverket til arbeidsgiveren. Jeg har også prøvd å lure meg inn den veien, men nei. Jeg er fortsatt nettløs. VELDIG irriterende, faktisk. At han får det til og ikke jeg.
Hvis noen lurer på hvordan jeg har fått lagt denne posten ut, så kan jeg fortelle at det er skjedd via tankeoverføring. Jobb-pc-en har overhodet ikke vært inne i bildet.
fredag 10. juli 2009
What's in it for me?
I dag har jeg tenkt å skrive litt om finanskrisen. Det skyldes ene og alene et dustete pludreinnslag på Radio Norge i dag tidlig. Den kvinnelige radioverten, fordomsfull som jeg er ser jeg henne for meg som ung og langtlysthåret, gjorde seg noen betraktninger om hvor mye godt krisen har brakt med seg.
For eksempel er det blitt så billig å feriere i Øst-Europa. Og der kan vi drikke vin ved Balatonsjøen og sjåppe og slange oss på stranda, og særlig i Latvia! Der har prisene falt med hele sju prosent, formidlet hun entusiastisk.
Jo jo. I den store sammenhengen er naturligvis krisen et nødvendig korrektiv. Vi har hatt oss en skikkelig fest, sponset av snille onkel banken. Politikerne, som jo ellers er flinke til å sette grenser for oss og passe på, ranglet (sjanglet?) sammen med oss andre. Bergljot har ikke kapasitet til å skildre dette i mer akademiske vendinger.
Poenget mitt er at selv om krisen både er nødvendig og bra i et langsiktig perspektiv, så er den ikke veldig stilig for de som er hardest rammet av den. Ikke er det kjekt for amerikanerne som har mistet hjemmene sine og nå bor i telt, og ikke er det artig for balterne som nærmest rykker tilbake til start etter enorm vekst det siste tiåret.
Jeg synes synd på islendingene også, jeg, som bodde i verdens beste land (ifølge FN) i fjor, men som nå er nesten kollektivt konkurs. Velstandsøkningen i Kina og India fikk en bråstopp da krisen oppsto i fjor, for de har i stor grad tuftet veksten sin på vareproduksjon. Det er jo ganske kjipt når forbrukerne ikke lenger har penger til å kjøpe disse varene.
Jeg skal ikke ta for meg hele globusen nå når jeg øser min empati utover verdensveven. Jeg nøyer meg med å hevde at vi er noen bortskjemte dritter i dette landet. Vi velter oss i oljepenger, og vi synes vi fortjener det. Mens vi jubler over hvor billig det er blitt å reise til, og oppholde seg i, Øst-Europa og Island.
Hvis jeg bare skal tenke på meg selv, er det jo ingen ulempe at det er billig å være i Budapest når Frekkesen og jeg skal dit i november. For Frekkesen og jeg har jo ikke penger, siden vi har fått bygget oss store, overdådige residenser, med god hjelp fra disse bankene som opptrådte så uansvarlig i forkant av kollapsen. Vi slipper nesten å betale renter (jippi!) på disse lånefantasillionene også, men jeg antar vi fortjener det også.
Det tror jeg var alt for denne gang.
For eksempel er det blitt så billig å feriere i Øst-Europa. Og der kan vi drikke vin ved Balatonsjøen og sjåppe og slange oss på stranda, og særlig i Latvia! Der har prisene falt med hele sju prosent, formidlet hun entusiastisk.
Jo jo. I den store sammenhengen er naturligvis krisen et nødvendig korrektiv. Vi har hatt oss en skikkelig fest, sponset av snille onkel banken. Politikerne, som jo ellers er flinke til å sette grenser for oss og passe på, ranglet (sjanglet?) sammen med oss andre. Bergljot har ikke kapasitet til å skildre dette i mer akademiske vendinger.
Poenget mitt er at selv om krisen både er nødvendig og bra i et langsiktig perspektiv, så er den ikke veldig stilig for de som er hardest rammet av den. Ikke er det kjekt for amerikanerne som har mistet hjemmene sine og nå bor i telt, og ikke er det artig for balterne som nærmest rykker tilbake til start etter enorm vekst det siste tiåret.
Jeg synes synd på islendingene også, jeg, som bodde i verdens beste land (ifølge FN) i fjor, men som nå er nesten kollektivt konkurs. Velstandsøkningen i Kina og India fikk en bråstopp da krisen oppsto i fjor, for de har i stor grad tuftet veksten sin på vareproduksjon. Det er jo ganske kjipt når forbrukerne ikke lenger har penger til å kjøpe disse varene.
Jeg skal ikke ta for meg hele globusen nå når jeg øser min empati utover verdensveven. Jeg nøyer meg med å hevde at vi er noen bortskjemte dritter i dette landet. Vi velter oss i oljepenger, og vi synes vi fortjener det. Mens vi jubler over hvor billig det er blitt å reise til, og oppholde seg i, Øst-Europa og Island.
Hvis jeg bare skal tenke på meg selv, er det jo ingen ulempe at det er billig å være i Budapest når Frekkesen og jeg skal dit i november. For Frekkesen og jeg har jo ikke penger, siden vi har fått bygget oss store, overdådige residenser, med god hjelp fra disse bankene som opptrådte så uansvarlig i forkant av kollapsen. Vi slipper nesten å betale renter (jippi!) på disse lånefantasillionene også, men jeg antar vi fortjener det også.
Det tror jeg var alt for denne gang.
torsdag 9. juli 2009
Litt ut, mye inn
I går reiste pianoet mitt. Det ble donert bort via finn.no, instrumentet er i en så tvilsom stand at jeg ikke våget å be om penger for det. Visst har det lyd i alle tangentene. Men den er sur, og jeg er jammen ikke sikker på om pianoet er stembart.
Det kom til meg fra en tidligere kollega, i en annen tid. Jeg innbildte meg at min tunge elorgelbakgrunn alene ville gjøre meg til en habil pianist, nesten helt uten øving. I starten klunket jeg nå også litt på det, men det ble liksom ikke det helt store. Og omgivelsene (Vaniljedeigen) var ikke veldig oppmuntrende.
Det kunne sikkert ha vært et hull, eller i det minste litt åpent gulv, der pianoet pleide å bo. Men ikke hos meg, nei. For siden sist har jeg handlet meg mer inventar på finn. Og jeg er så sykt fornøyd med med min nye skinnpuff, som viste seg å være en gedigen brisk på over to meter da Vaniljedeigen skuille hente den.
I kjølvannet av puffen kom det også en lecorbusier liggestol rekende på ei fjøl. Moren til puffen syntes at stolen så så ensom ut etter at puffen hadde reist sin vei, så hun ringte til meg for å spørre meg om jeg kunne tenke meg å ta den også. Jeg var ikke veldig vanskelig å be.
Akkurat nå står det tre salonger og en spisestue til seks personer i stua her. Litt overfylt er det, det må innrømmes. Vilikke påpekte, litt surt, at "uff, vi har nok sofaer nå" da hun oppdaget puffen. Jeg er enig. Men tenker inni meg at om jeg er en hamster, så er jeg i det minste en bærekraftig en. Jeg gjør verden en tjeneste med å praktisere gjenbruk.
Den vinrøde faraosofaen er jeg dessverre ikke blitt kvitt, så den skal få lov til å stå her. Huset skal visst nok brukes til botrening når vi flytter ut (mange vil si at det er det det er blitt brukt som de tre siste årene også). De som skal trene må jo ha noe å sitte i, tenker jeg. Kanskje trenger de noe annet sarv også... i furu? Hvem vet.
En strålende nyhet er at jeg har fått Vaniljedeigen med på å leie container. Det betyr at det blir litt greiere å få rensket opp her i hamsterbolet. At han nå reiser bort med hele kullet, er heller ingen ulempe. Jeg kan få utrettet store ting mens de er borte hos svigerhamsterne. I dag har jeg avhendt åtte bæreposer med klær til Fretex. Noe sier meg at dette bare er begynnelsen.
Det kom til meg fra en tidligere kollega, i en annen tid. Jeg innbildte meg at min tunge elorgelbakgrunn alene ville gjøre meg til en habil pianist, nesten helt uten øving. I starten klunket jeg nå også litt på det, men det ble liksom ikke det helt store. Og omgivelsene (Vaniljedeigen) var ikke veldig oppmuntrende.
Det kunne sikkert ha vært et hull, eller i det minste litt åpent gulv, der pianoet pleide å bo. Men ikke hos meg, nei. For siden sist har jeg handlet meg mer inventar på finn. Og jeg er så sykt fornøyd med med min nye skinnpuff, som viste seg å være en gedigen brisk på over to meter da Vaniljedeigen skuille hente den.
I kjølvannet av puffen kom det også en lecorbusier liggestol rekende på ei fjøl. Moren til puffen syntes at stolen så så ensom ut etter at puffen hadde reist sin vei, så hun ringte til meg for å spørre meg om jeg kunne tenke meg å ta den også. Jeg var ikke veldig vanskelig å be.
Akkurat nå står det tre salonger og en spisestue til seks personer i stua her. Litt overfylt er det, det må innrømmes. Vilikke påpekte, litt surt, at "uff, vi har nok sofaer nå" da hun oppdaget puffen. Jeg er enig. Men tenker inni meg at om jeg er en hamster, så er jeg i det minste en bærekraftig en. Jeg gjør verden en tjeneste med å praktisere gjenbruk.
Den vinrøde faraosofaen er jeg dessverre ikke blitt kvitt, så den skal få lov til å stå her. Huset skal visst nok brukes til botrening når vi flytter ut (mange vil si at det er det det er blitt brukt som de tre siste årene også). De som skal trene må jo ha noe å sitte i, tenker jeg. Kanskje trenger de noe annet sarv også... i furu? Hvem vet.
En strålende nyhet er at jeg har fått Vaniljedeigen med på å leie container. Det betyr at det blir litt greiere å få rensket opp her i hamsterbolet. At han nå reiser bort med hele kullet, er heller ingen ulempe. Jeg kan få utrettet store ting mens de er borte hos svigerhamsterne. I dag har jeg avhendt åtte bæreposer med klær til Fretex. Noe sier meg at dette bare er begynnelsen.
onsdag 8. juli 2009
Odel
Farsgarden min. I riktig gamle dager. Kostas har vært i Fyfylke i en hel uke. på farmen til mormor og morfar. Det var stor stas, han fikk pannekaker til middag nesten hver dag, og han overnattet i naustet til mormor nesten hver natt.
Min enbårne sønn har vært med på å klargjøre morfars fårehjord for sommerbeite, han har skutt med luftgevær (?) og han har vært på kunstutstilling. Trolig har han også sett en del tv, men det vil hverken han eller mormor si så mye om.
Tingen er at jeg har odel på farmen i Fyfylke. Det skal vel en del til at jeg blir bonde, jeg skal jo bo i luftslott i Sola. Det Kostas nå er blitt gjort oppmerksom på, er at også HAN har odel, som min eldste. Og han har så absolutt tenkt å ta over bruket. Sier han.
Kostas er bare seks år, og han kan jo komme til å skifte mening. Men jeg tror mormor og morfar ble litt rørt.
Min enbårne sønn har vært med på å klargjøre morfars fårehjord for sommerbeite, han har skutt med luftgevær (?) og han har vært på kunstutstilling. Trolig har han også sett en del tv, men det vil hverken han eller mormor si så mye om.
Tingen er at jeg har odel på farmen i Fyfylke. Det skal vel en del til at jeg blir bonde, jeg skal jo bo i luftslott i Sola. Det Kostas nå er blitt gjort oppmerksom på, er at også HAN har odel, som min eldste. Og han har så absolutt tenkt å ta over bruket. Sier han.
Kostas er bare seks år, og han kan jo komme til å skifte mening. Men jeg tror mormor og morfar ble litt rørt.
mandag 6. juli 2009
Flåtten flytter til byen
Mitt regionale nyhetsformidlingsorgan, Aftenblodet, spanderte nylig hele førstesiden på den spektakulære nyheten om at flåtten flytter til byen. Oppslaget var illustrert med en gigantisk, dypetset hantikk, fulladet med (byas)blod.
Det betyr at siddisene er i fare uansett hvor de er, om de ligger i stabilt sideleie på landstedene sine i Fyfylke eller om de tutler rundt i hagene sine hjemme. Jeg prøver å være empatisk, men får det ikke helt til. Og så lurer jeg på hva det egentlig putler på med der inne i redaksjonslokalene i Verksgaten.
Det betyr at siddisene er i fare uansett hvor de er, om de ligger i stabilt sideleie på landstedene sine i Fyfylke eller om de tutler rundt i hagene sine hjemme. Jeg prøver å være empatisk, men får det ikke helt til. Og så lurer jeg på hva det egentlig putler på med der inne i redaksjonslokalene i Verksgaten.
fredag 3. juli 2009
Skvisa disippel
Typisk. Når jeg omsider får meg en Follower på Twitter, og klikker meg inn på brukernavnet for å se hva slags løgnas dette er, så er vedkommende suspendert fra hele nettstedet. På grunn av underlig atferd.
Jeg lurer på hvorfor denne raringen ville følge med på meg, når det er tusner på tusner av spennende mennesker der ute?
Jeg lurer på hvorfor denne raringen ville følge med på meg, når det er tusner på tusner av spennende mennesker der ute?
torsdag 2. juli 2009
Frå røynda
Ei ordveksling frå barnehagen tidlegare i veka:
Assistent Liv Heidi: Me må ha solkrem på skuldrene dine, Vilikke, for du har ganske ljos hud.
Prinsesse Vilikke (4): Ja, men Leroy i barnehagen er ganske brun, kor kjem han ifrå?
Liv Heidi: Foreldra til Leroy kjem frå Irak, det er derfor han har litt brunare hud enn oss.
Vilikke: Ja, og eg kjem jo frå Sageved, og der er me ganske kvite.
Assistent Liv Heidi: Me må ha solkrem på skuldrene dine, Vilikke, for du har ganske ljos hud.
Prinsesse Vilikke (4): Ja, men Leroy i barnehagen er ganske brun, kor kjem han ifrå?
Liv Heidi: Foreldra til Leroy kjem frå Irak, det er derfor han har litt brunare hud enn oss.
Vilikke: Ja, og eg kjem jo frå Sageved, og der er me ganske kvite.
Pakkeløsning
Nå blir det visst en løsning på pakkingen også. Bergljot har fylt opp de fire første eskene som skal få være med til luftslottet, og har samtidig ekspedert fire bæreposer med ræl til avfallshåndteringstjenesten.
Forholdstallet er sånn cirka 3:1, vil jeg anslå. Det sier noe om hvor lite vi har kvittet oss med de siste årene og årene før der igjen. En kontainer hadde gjort seg nå.
Da vi flyttet til Sageved for vel tre år siden, hadde vi en slags opprensking i porteføljen, men jeg ser med et halvt blikk at vi ikke tok godt nok i. Og det må vi ta konsekvensene av nå. Den bittelille bærekraftige delen av meg gremmes over søpla vi produserer. Men ikke nok til at jeg gjør noe dramatisk med det, må jeg innrømme.
Siden vi ikke får flytte inn før om langt om lenge, antakelig etter fellesferien en gang, har jeg besluttet at jeg skal pakke litt hver dag, En eske eller to eller fem, det må jo hjelpe på det. Ungene venter jeg med å pakke ned, altså. Antakelig beholder jeg Vaniljedeigen også.
Forholdstallet er sånn cirka 3:1, vil jeg anslå. Det sier noe om hvor lite vi har kvittet oss med de siste årene og årene før der igjen. En kontainer hadde gjort seg nå.
Da vi flyttet til Sageved for vel tre år siden, hadde vi en slags opprensking i porteføljen, men jeg ser med et halvt blikk at vi ikke tok godt nok i. Og det må vi ta konsekvensene av nå. Den bittelille bærekraftige delen av meg gremmes over søpla vi produserer. Men ikke nok til at jeg gjør noe dramatisk med det, må jeg innrømme.
Siden vi ikke får flytte inn før om langt om lenge, antakelig etter fellesferien en gang, har jeg besluttet at jeg skal pakke litt hver dag, En eske eller to eller fem, det må jo hjelpe på det. Ungene venter jeg med å pakke ned, altså. Antakelig beholder jeg Vaniljedeigen også.
Abonner på:
Innlegg (Atom)