Til dere som tror at jeg er en myk liten pus, for det er sikkert sånn jeg framstår, må jeg bare si at det er feil. Jeg er ikke snill, jeg er ikke tålmodig, jeg er ikke forutsigbar og jeg hadde ALDRI kunnet jobbe i service- eller omsorgsyrker.
Aller kortest er lunta om morgenen, når både jeg og mine yndige små skal ut dørene. Da er det lite rom for slåssing, krangling, somling og trass - for å si det sånn. Likevel både slåsses, krangles, somles og trasses det.
Siden jeg er dårlig i matte, klarer jeg ikke alltid å telle til ti når det spisser seg til. Og da hender det, en sjelden gang, at det går en kule varmt. Det hender jeg hever stemmen. Det hender jeg til og med at jeg brøler.
Derfor er jeg så glad for at det er høst! At vinduer og dører er lukket, og at jeg ikke trenger å frykte barnevernet, bekymringsmeldinger fra naboene eller psykebilen. For det er jo egentlig mye skrik og lite ull - eller fritt oversatt, jeg utøver ikke vold eller trakassering. Bare masse, masse lyd - noen ganger. For å bli hørt.
God helg!
4 kommentarer:
Huff, jeg brøler noen ganger når vinduer er åpne, og tenker etterpå at nå har jeg driti meg ut - igjen. Det verste var for noen uker siden, jeg kom hjem fra jobb, og ble rasende for et eller annet gutta hadde glemt, jeg kjefta og banna og de jeg kjefta på var stille for de skjønte hvorfor jeg var sint. Så trava jeg opp - der satt eldstemann. Med en kompis. Helt stille. Flott!
Jeg brøler og av og til, det er bare sunt. (jeg har aldri oppfattet deg som en pus....)
Var nok litt oftare slik løve før, når ungane var mindre. Men jammen kan ein fjortis også lokke fram nokre løvebrøl...
Godt å høre at det fins fler. Her i huset tar far morgenruljangsen, fordi mor klikker i vinkel av trass på morgenen. Bestevenninnen til femåringen har ekstrem respekt for meg for hun har aldri hørt noen heve stemmen før hun hang hos oss...
Legg inn en kommentar