Vilikke kom hjem med en svale før helgen. Jeg gikk nesten ut av mitt gode skinn, for en svale kan vi jo ikke ha, iallfall ikke en som er såpass slapp i fjæra at den lar seg medbringe av en åtteåring."Den er skadet, mamma, og vi må redde den," insisterte barnet gråtkvalt. "Du må kjøpe fuglebur, nå!"
Mot bedre vitende resignerte jeg. Det ville liksom ende med forferdelse uansett. Vi ble enige om at svalen kunne få bo i et kattebur i garasjen, og at vi skulle ringe veterinær over helga. Vilikke ville helst ha den i bokhylla på rommet, men det var før jeg minnet henne om at vi deler hus med to pusekatter.
Jeg vet jo hva som burde vært gjort, men det har ikke jeg baller til, rent personlig. Og som dere vet, disponerer jeg ingen (fast) mann som kan gjøre sånne ting. Svalen var ikke helt i form, den satt på skuldra til Vililkke og gjorde lite av seg.
Helga har på mange måter handla om svalen Pippipp. Hun har fått kos, frø og vann, hun har badet i en suppetallerken, og hun har vært med på tur. For å si det forsiktig, er garasjen/svalehospitalet blitt valfartet av generelt ornitologiinteresserte (veldig festlig, min garasje er jo så ryddig og pen, og slettes ikke full av IKEA-papp og skrot).
Det ante meg at gleden, og berømmelsen, kunne bli kortvarig. Og sånn ble det. Pippipp dro hjem til Jesus i går kveld, stille og udramatisk. Men vi kan vel egenlig si at det var da dramaet begynte. Det er sorg i husstanden, for å si det forsiktig. Vi snakker om store ting, som livet og døden, urettferdighet, skyld, ansvar, hva som kommer etterpå og mye annet også.
Rent personlig tenker jeg at jeg sikkert burde ha gjort kort prosess på et tidlig tidspunkt - men samtidig vil jeg lære ungene mine omsorg og respekt for levende liv. Vi gjør vårt beste, liksom, så lenge det er et ørlite håp. Innen rimelighetens grenser.
Så nå da? Pippipp ligger på lit de parade i en vaskeklut i en kaffeeske. Hun skal bisettes seinere i dag, antakelig i hagen (jeg har foreslått skogen, men det er visst uaktuelt, for Vilikke vil ha en grav å gå til). Det skal lages kors, med inskripsjon ("Her hviler Pippipp"), og så avsluttes nok sørgehøytideligheten ved graven.
Vilikke ville gjerne sende ut invitasjoner til seremonien, men jeg fikk overbevist henne om at det nok er best at bare de nærmeste er til stede.
Det går nok bra til slutt. Og etterpå må jeg koste i garasjen, for den er full av frø.
10 kommentarer:
oi oi. Jeg hadde nok gjort som deg. Kondolerer til dere nærmeste.
Åh, det var litt sånn sår og fin lesing på en gang. synes du gjorde det riktige jeg!
Søt jente!
Søtt sagt :) B
Bare husk og synge i begravelsen - det glemte nemlig vi da dattera kom hjem med et flatt pinnsvin trygt plassert på bagasjebrettet på sykkelen - under "flappen" faktisk ;) og vi måtte grave det opp tre ganger fordi vi glemte blomster og sang.. :) I :)
Da jeg var på din datters alder reddet jeg en ekornunge fra kråkene. Chip holdt ut i en uke, var høyt elsket og fikk trekors i hagen med erteblomsterbed. (snufs*)
Litt sørgmodig og også litt morsomt! Altså ikke pippips sjebne da, men måten du forteller det på :-) RIP pippip
Gro
Hun er sin mors datter. Husker godt da vi var samboere og du dro en halvdød katt inn i huset. Empati er uansett en fin ting. Og døden er drit.
Nåmen stakkars både fugl og sjukesøster! Vi har også lagt halvdøde dyr tilbake i busken og sagt at "den trenger nok berre å kvile seg litt, kom så går vi". Slike triste fuglehistorier lager ungane minner av, det høyrer liksom med. Og RIP pippipp.
Hei ;)
Nå har eg sittet og lest og lest, du skriver så utrolig bra og fengende ! Og dette innlegget var så fint, og minnet meg så utrolig om meg selv når eg var liten ;) Eg er oppvokst på gård og der var utallige fugler og utrolig nok muser som ble tatt hånd om. Synes du gjorde alt riktig eg, viktige ting å lære ;) Legger meg til som følger eg, for her kommer det nok mer interresante ting ;)
Hilsen fra Åshild
Legg inn en kommentar