Foreldremøte. Og Bergljot filosoferer over mål og mening.

Mine tre små barn har begynt på ny skole i høst. Ikke fordi de ville, men fordi de måtte. Overgangen har gått bra, fra mitt ståsted - men det er ikke sikkert at de det gjelder er like fornøyde, hele tiden. De trivdes jo der de var.

Denne uka har jeg vært på mitt første foreldremøte i ny klasse på ny skole. Det var litt rart, det også. Ikke visste jeg hvor klasserommet er, ikke visste jeg hvem de andre foreldrene er, jeg visste knapt nok hvem læreren er. Med andre ord hadde jeg det nok ikke så ulikt ungene mine på første skoledag.

Det gikk jo bra. Folk var hyggelige. Jeg var kanskje litt utilpass og litt forknytt. Heldigvis var Linn der, Linn som jeg i sin tid gikk i barselgruppe med i en annen kommune, men som også har endt opp i Søndre Sola. Og jeg kjente igjen faren til en av guttene på fotballaget til Sønnen.

Jeg savner foreldrene til eksklassekameratene til ungene mine. Jeg savner å alltid møte noen jeg kan stoppe og slå av en prat med. Jeg savner å ikke være "ny". Det er travelt å være "ny". Jeg skjønner jo at det er enda mer krevende for mine søte små, de er tross alt på skolen hele dagene.

Det er ikke bare bare å finne sin plass i ny klasse - og, ikke minst, finne nye venner. En ting er at ekteskap og samliv går i dass, og det kan være (er!) riktig i mange tilfeller - men ringvirkningene er store for de som ikke hadde medbestemmelsesrett.

Men alt er vel en overgang, som reven sa da han ble flådd. Det går seg nok til.