En fjellkvinnes bekjennelser. Og råd & tips til andre amatører.

Dere skjønner nå at jeg er nedkommet fra Viglesdalen. Jeg er i meget god behold, og jeg er forholdsvis sikker på at det skal fjelles igjen ved en seinere andledning. Jeg fulgte planen slavisk fredag; jeg kjøpte tursko og fjellbukse (og, eh, en del til, det er vanskelig å styre seg på XXL).

Etterpå var jeg på polet og kjøte turprosecco på boks. Anbefales! Veier ingenting, kan ikke knuses, smaker (og virker) godt. Ikke underveis, så klart, men oppe på hytta.

Altså tips 1: Premie er viktig og motiverende. Velg premie som er lett å bære og kjekk å ha. For meg funker prosecco. Eneste tabben var at jeg ikke hadde med nok, for ikke visste jeg at det var så hyggelig å sitte ute rundt det bål på kveldstid i september med en gjeng riggarbeidere på guttetur. Men det vet jeg neste gang.

Vi var fire på tur, tre voksne og en så godt som tenåring (tilhørende de to andre). Vi måtte bile både vel og lenge, og ta ferje også, før vi var på plass i Årdal. Eller mer presist Nes. Det er på en måte basecamp for Viglesdalen. Alt gikk vel så langt, eller retter sagt, bilen gikk ikke vel. Den fikk spasmer i Målandsdalen, og da vi kom fram, ville den slett ikke starte en gang. Herlig.

Men vi har da NAF-medlemskap og er ukuelige optimister. Så vi la i vei. Været var aldeles strålende, vi hadde flust med kjeks og sjokolade og kaffe, og ingenting kunne gå galt. Det gjorde det stort sett ikke heller. Det er ikke så krevende å komme seg til Viglesdalen. Litt oppover går det, så klart, og litt steinete (og sølete) er det - men såpass overkommelig at det går an å ha med seg (motiverte) unger.

Naturen er storslagen; etterhvert bratte fjell på begge sider, skog, elv og et par fosser. Ei flott steinbru og en driftsveg langs et vatn. Og i enden av vatnet, på ei slette, står de to hyttene tilhørende DNT.

Vi trodde vi ville være de eneste overnattingsgjestene siden det nesten er oktober, men det var vi altså ikke. Vi møtte både barnefamilier, en gjeng hjertesykepleier fra Stavanger Universitetssjukehus og noen enslige (for anledningen) herremenn med eget bål.

Siden vi var litt seine opp, var det ikke eget rom i herberget. Men det var hems med god plass og flatsenger. Det var helt kurant, men soverom hadde vært kjekkere, så klart.

Tips 2: Start tidlig, om du kan. Så øker mulighetene for ervervelse av eget rom. Hvis du klarer å komme deg fram menst det er lyst, klarer du kanskje å finne fram i ryggsekkene også. Det gjorde ikke jeg, for å si det sånn.

Vi hadde med rikelig med proviant, i tilfelle vi måtte overvintre (ha ha). Hytta hadde en lang kjøkkenbenk med gassapparat og oppvaskkum. Men selvsagt ikke innlagt vann, så det måtte varmes.

Tips 3: Det er ganske smart å beherske gassen. Og apparatet. Og vite hvor du henter vann. Og hente vannet før det blir for mørkt, sånn at du får vasket opp. Og altså ikke være for sein, sånn at gassapparatene er opptatt.

Som amatør skulle jeg egentlig ønske at jeg hadde en sånn pakkeliste vi fikk da vi skulle på leirskole da vi var små. Jeg vet jo ikke hva som er nødvendig og hva som egentlig ikke er det. Men prinsippet er at man skal ha med seg minst mulig siden man selv må bære det man har; et undertøys- og sokkeskift. Og en tjukk genser. Og regntøy. Lakenpose, plaster, termos. Lommelykt. Våtservietter. Ja, og prosecco, så klart. Du kan plystre langt etter speil, så det må du ta med - ja for mascara er et must også i fjellet. Iallfall for single damer.

Posebasert proviant er lurt, og mat som ikke skaper unødige mengder oppvask. Knekkebrød og tubeoster. Latmannskost. Og, for all del, pulverkaffe og -kakao.

Tips 4: I fjellet må man gjøre einskilde unnatak i forhold til antrekk og materialvalg. Det er ull som teller. Tynne ullsokker i skoa og komplett ullundertøy. Og buff. For vi vil ikke fryse. Jeg har også innsett at fjellskoa nok ikke er den dummeste investeringen jeg har gjort. Jeg verken tryna, ble våt eller fikk gnagsår.

Det var veldig hyggelig å treffe folk i den settingen. Og vi hadde en fin tur ned igjen. Kanskje enda finere enn den opp, vi slapp jo de verste motbakkene. Bilen var fortsatt død da vi kom ned, så vi måtte til slutt ringe NAF.

Tips 5: Det er faktisk ikke så dumt å være med i en NAF-lignende organisasjon som kan bidra med veihjelp. Hvis du trenger det. Og det kan jo faktisk fort skje.

Ønsker alle en strålende uke! Kanskje kommer det bilder etterhvert, eller kanskje ikke. Vi får se.