Du vet når du ikke klarer å bøye nakken uten at det gjør vondt, og når du må lære deg å rygge etter speilene fordi du ikke klarer å snu hodet nok til å se gjennom bakruta? Når det er vondt å ligge uansett hvordan du ligger, og når du kjenner murringer og ilinger bak i ryggen selv når du forholder deg i ro?
Du vet det er noe galt baki der. Men du velger gjerne å gå og kjenne på det en stund, og kanskje gå ut ifra at det kanskje kommer til å gå over av seg selv. For du vet jo at du har hatt store påkjenninger, men det er blitt bedre i det siste, og ikke har du hatt migrene på en stund heller, så det er nok i ferd med å roe seg.
Du tenker at du jo, det er vondt, men ikke vondere enn at du takler det. Hallo, du har jo født tre barn liksom. Og hva er forresten forskjellen på å "kjenne det", ha vondt og ha det dritvondt?
Jeg sendte en mail til bedriftslegen (ja, vi er bortskjemte) og fikk henvisning til massasje på huset (som sagt er vi bortskjemte). Jeg lusket bort, fortsatt veldig usikker på om det faktisk var galt nok baki der til at bedriftshelsetjenesten skulle bruke tid på meg. For det er jo alltid noen som har det verre, har vondere og er sykere, ikke sant?
Det som er så fint da, er at massøren kan bekrefte det du trodde; "du er superstiv," konstaterte hun. "Du har høy smerteterskel. Du må lære deg å kjenne igjen signalene når kroppen slår alarm."
Nå har vi en fast avtale, massøren og jeg. Det er fint. For i går rygget jeg på en bil sånn at jeg fikk skrape i speilet og han andre fikk ripe i lakken (det jeg prøver å si, er at jeg fortsatt har en del å gå på når det gjelder rygging etter speil...). Det skal bli fint å ikke ha vondt igjen. Vel er det greit med faste muskler, men ikke plent i nakken og ryggen.
Hos meg er det et mønster. Jeg kjenner ting, men velger å vente lengst mulig å oppsøke helsevesenet - i tilfelle jeg innbiller meg at det er verre enn det er, og i tilfelle det går over av seg selv. Det holdt på å gå veldig galt da jeg fikk akutt nyrebekkenbetennelse i nittenpilogbue. Siden jeg ikke ville forstyrre legevakten, la jeg meg til på sotteseng. Det endte med legebåt (!), ambulanse og sykehusinnleggelse.
Jeg husker fortsatt lettelsen da jeg fikk konstatert 40,6 i feber i mottaket. Jeg var jo faktisk syk, jo. (Nesten halvdød, men det er en annen historie).
Noe lignende gjentok seg etter at jeg hadde født Vilhellerikke. Jeg fikk vondt i magen noen dager etterpå. Litt vondt. Så veldig vondt. Til slutt så vondt at jeg ringte barselavdelingen. Som ikke ville ta imot meg, for det var sikkert bare etterrier. Javel. Som tredjegangsfødende visste jeg godt at det ikke var det det var, men jeg ga meg.
Etterhvert ble det så ille at jeg ringte igjen - og ble rådet til å gå på legevakten. Akkurat som om du orker å sitte der med en seks dager gammel baby skrudd fast i puppen. Da var det for øvrig så vondt at jeg grein - og da fikk jeg komme, aller nådigst.
Jo visst var jeg syk. Jeg hadde streptokokk A-infeksjon i magen, og det er ikke bra i det heletatt. Det ble innleggelse, intravenøs antibiotika og full pakke.
Det flotte med tabber, er at man kan lære av dem. Jeg har tenkt å lære å stole mer på egent intuisjon og kroppens signaler. Er det vondt, så er det vondt. Er det vondt, går jeg til doktoren. For venter jeg for lenge med det, kan vondt blir til verre, og verre kan være veldig farlig.
Nå er det ikke så farlig det som pågår i ryggmusklene mine akkurat nå. Jeg kommer ikke til å havne på sykehus. Den største risikoen er vel at jeg kan komme til å kveste noen i trafikken. På grunn av den rygginga, vet dere. Usj.
5 kommentarer:
Vet akkurat hva du mener. Da jeg ble sykemeldt før sommeren pga armen, sa mange til meg at oda, jeg hadde klaget på armen i flere år. Det kunne jeg ikke huske. Har ikke alle litt vondt i armen da...? Og nakken og skulderen? Særlig når man jobber foran en pc hele dagen.
Nå har jeg ikke vært på jobb på tre måneder... men skal forsøke meg forsiktig neste uke. Ikke alle er like sikre på at det går bra. Selv velger jeg å være forsiktig optimist. Siden dustelegen sa jeg ikke kunne forvente å være helt frisk før jeg begynte å jobbe igjen... nuvel...
God bedring. Vi får oss vel alle en lekse i ny og ne.
Vi er flere i den klubben der, ja. God bedring.
Kjenner igjen dette. Når er det liksom vondt nok? Når har eg venta lenge nok? Det meste går jo over av seg sjølv. Av og til må ein berre godta at no er det faktiskt slik at ein berre må komme seg avgårde til den derre hersens legen.
God bedring til deg!
Mannen ville nikka sterkt gjenkjennende om meg hvis han hadde lest dette.
Lungebetennelse og drøye 40 i feber-->" det går sikkert over", urinveisinfeksjon så en går krøka og nesten får det som nyrebekkenbetennelse-- går snart over. På mystisk vis har ikke legen vært enig når jeg endelig får krøka meg dit. Det tar til og med lengre tid å bli frisk igjen når en holder på sånn, men det kan jo fortsatt hende at det går over...
Aua.. Veldig gjenkjennelig- altså det med å ikke gå til doktor`n. Rygge kan jeg ikke, verken med eller uten speil. Har ikke lappen.
Nå har jeg kost meg på tur i bloggen din og håper nakken er på bedringens vei, blomsten fortsatt gror, og jeg takker for opptur via tv`n. Den skal huskes. Man er aldri verre enn de på Paradise, eller for ikke å snakke om chartertur.
God lillelørdag :)
Legg inn en kommentar