Om forkastninger og appelsinhud og slikt

Here I am, som Marion Ravn ville ha kvitret. I den grad ravner kvitrer, mulig de kakler eller piper. Eller krakraer.

En sped, liten reiseskildring er vel på sin plass, tross alt har bloggen framstått som dau i halvannen uke nå. Bergljot har turnert i Pyreneene igjen - denne gangen ikke med jobben i direktoratet, men med et oljeselskap som begynner på S.

S leter ikke etter olje i nevnte fjellkjede - og direktoratet har heller ingen direkte engasjementer i denne delen av verden. Men det har seg sånn at Pyreneene har mange fellestrekk med undergrunnen på norsk sokkel, derfor blir geologer og lignende liksom litt klokere på hjemlige forhold ved å kikke på fjellsidene i nordre Spania.

Først fly til Barcelona. Så fire timer i buss til Ainsa, en fin liten by ved foten av fjellene. Gamlebyen er fra 1300-tallet, den er laget av stein, pyntet med blomster og den har ekte vollgrav (tørrlagt, men likevel) rundt seg.

Ainsa har et bittelite sentrum, ei svær elv og fjell på alle kanter (bombe). Her er det anslagsvis like mange hoteller og spisesteder som innbyggere. De har visst en turistsesong der oppe, men den er iallfall ikke på høsten.

Solen sto høyt på himmelen hele uka, og vi var ute hele dagen. Vi så på turbeditter og fluviale avsetninger, skifer og sandstein, gode reservoarer og dårlige reservoarer. Vi trampet rundt på løse stier i halvhøyt gras, vi tisset i buskene og og vi kløyv opp rødlige fjellsider for å se på steinstrukturer.

Bergljot er jo ingen geolog, må vite. Bergljot har kun daffelinja fra gymnaset (=samfunn uten matte) og noe høyskole etter det igjen. Selv etter dagevis i fjellene ser Bergljot bare fjell og stein når de andre ser formasjoner og forkastninger.

Litt overflatisk kunnskap har nok piplet inn i den realfaglige delen av hjernen (den har ligget brakk i noen år). Jeg babler i vei om Eocen, platetektonikk og Darcys lov, om turbeditter og injektitter og fuglene vet hva. Jeg skjønner jo ikke halvparten av det jeg selv tatler om, men det er fint å feike, liksom. Til noen stiller ekle oppfølgingsspørsmål.

Solen sto høyt på himmelen hele uka, og Bergljot ble frisk og rød i kinnene. Den sunne profilen avtok radikalt til kvelds, da gikk det i vin og gåselever og fisk servert med hode og hale og beingrind. Mye av inntaket er ettertrykkelig lagret rundt midjen og tilhørende herligheter.

Vi dro etterhvert til Barcelona for å reurbaniseres, der bodde vi på et hotell som heter B. Rett og slett. B var stilige saker, her var det design så det holdt! Badet var bokstavelig talt midt i soverommet - skulle man dusje privat, måtte man ty til en slags persienneløsning (se bildet).



Vannkranene var så avva at selv sivilingeniørene i S måtte ty til den vedlagte bruksanvisningen - og Bergljot presterte å forbrenne begge føttene sine i et fåfengt forsøk på å regulere temperaturen på vannet.

Design er jo en fin ting i mange sammenhenger. Men det jeg ikke begriper, er at de som lager hotelldesign er så lite opptatt av belysning. Det er ikke lett å sminke seg når det nesten ikke er lys på badet. Jeg strevde fælt med å finne meg selv i speilet.

Til gjengjeld hadde designeren boltret seg med lyskastere i sovegemakkene! Der var det et digert helfigurspeil med noen grusomme lanterner over. La meg si det sånn: Hver en bulk, forkastning og formasjon ble fremhevet. Cellulittene ble lyssatt fra alle vinkler.

Det må være mannfolk som lyssetter hotellrom! Tipper de vil ha det dunkelt på badet slik at de slipper å se sine egne nesehår. Siden de jevnt over er tilfredse med kroppene sine, synes det er det er flott å se seg selv i helfigur innrammet i lyset av 200 W pærer.

For all del, det er ikke bare B som har bommet på belysningen. Dette er et generelt hotellproblem, vil jeg si. Jeg fester nå min lit til fru Stordalen - håper hun får Petter'n til å gjøre noe med lampene på Choice-hotellene. En del klesbutikker har skjønt det; damer vil ha litt flatt lys når de skal se på seg selv uten klær. Vi har hverken ønske om eller behov for å se alt.

Det ble visst mye om fjell og hotell. Bergljot var hjemme fredag kveld, men la straks avgårde på høstferie i fjell, men uten hotell, med familien. Man lever da i tiden og forventer effektivitet. Nå venter nye dager som gressenke da Gemalen og avkommet har dratt til svigers.

Så nå skal det soves. Hola!