Å nei og nei. Jeg skal etterutdannes!

Det går litt fort i svingene av og til. I går gikk jeg på jobb som vanlig, jeg leste eposten min som vanlig, så et fagtidsskrift - og der sto det om et etterutdanningsprogram på UiO.

"Nei det så kjekt ut," tenkte jeg, og gikk inn på internetten for å lese mer. Et kvarter seinere hadde jeg fått go fra jobben og Gemalen om å go for it - så nå er det visst ingen vei tilbake.

Ikke det at jeg vil tilbake. Men jeg er litt smånervøs, bare. For at de andre er flinkere enn meg, for at jeg ikke skal klare å henge med i svingene, for at jeg ikke skal få til oppgavene (ja da. Det blir visst hjemmearbeid. Gruppearbeid også).

Jeg har jo vært under utdanning tidligere, da satset jeg på en studieteknikk basert på skippertak og panikkhandlinger. Metodikken anbefales ikke andre; den gjør vondt, den er nervepirrende og den er slettes ikke gunstig for samvittigheten.

Denne gangen skal jeg jobbe jevnt og trutt, trur eg. Være Flittig-Lise. Jeg skal stille intelligente spørsmål på forelesningene og være aktiv i gruppediskusjonene. Trur eg. Jeg skal ikke utsette lesing og oppgaveskriving (jeg utsetter bestandig alt til siste liten), og jeg skal være fokusert og konsentrert. Eller noe.

Det går vel bra. Så lenge jeg slipper å lage powerpointpresentasjon...