Ut og sykle

Lørdag var familien Bergljot på sykkeltur. Noen av dere, kjære lesere, husker kanskje at Gemalen fikk sykkel til bryllupsdagen, og den måtte prøves, forstås.

Far salet opp sin heftige offroader med 27 gir og festet sykkelvogna (for å dempe dunsten av hingst). Der inni skulle husets yngste spennes fast. Egentlig husets nest yngste også, men hun insisterte på å sykle selv, på sin lille rosa sak med kurv foran. Ja ja.

Kostas ville helst være hjemme og spille pc-spill, men han gikk motvilligst (og oppløst i tårer) med på å dele kvalitetstid med Familien da naboens sønn ville være med. Kostas har svart DBS-sykkel med dødningehoder på og seks gir. Og ja, gira er unødvendige, for guttebarnet begriper ikke hvordan han skal bruke dem. Aller helst vil han spinne rundt i første gir, for da går det jo så lett, mind you.

Mor selv har også sykkel, en nett rød en som kun har vært brukt to ganger (av Mor) siden hun fikk den til førtiårsdagen i mars i fjor. Kjærlige Far hadde, i omsorg for mors tandre stump, satt gelesete på den. Man må jo unngå at Mor får vannblemmer og salsår der bak i regionen rundt perleporten. Sykkelen hadde flate dekk og et tynt støvlag over det hele. Men den hadde heldigvis ikke satt rot i garasjegulvet.

Kostas strever med giringen, men det gjør min santen Mor også. Det viser seg at mye er skjedd på girfronten siden Mor var 16 og hadde sykkel med en liten klikkesak med tre gir på styret. Nå er det 21 stykker som skal administreres, og det ved å vri på håndtakene på styret. Eller hva det nå heter.

Hver gang Mor vred, sa det skrangleskrangleskrangle. Mor ble sur og frustrert - dog gikk alt meget bedre da Far orienterte Mor om at man ikke skal gire fra tredje til nittende gir i et kjempevrikk. Ett hakk om gangen, instruerte Far. Ja vel, ja. Hva svarte skal man med 21 gir, anyway? Tenkte Mor. Man skal liksom ikke legge ut på Birken.

Så der tråkket den utvidede kjernefamilien til. Far, Mor, småpikene, Kostas og naboens sønn. Sykkelvogna var lastet med ymse proviant, solkrem og forefallende - og sola sto høyt på himmelen. Målet var Ølbergskogen, et tidligere forsvarsområde fullt av stier, bunkerser og villbringebær.

Guttene la i vei fortere enn svint, med Far og Vilhellerikke på hjul. Mor og Vilikke utgjorde baktroppen. Det viste seg at Vilikke helst bare ville sykle på flate strekninger, i oppover- og nedoverbakker foretrakk hun å gå. Siden det ikke er mange flate strekk i vårt nærmiljø, ble vi hengende etter. Langt etter.

Etter at Mor hadde skissert skrekkscenarioer om at vi neppe ville rekke barnetv og lørdagsgodt på dette viset, gikk Vilikke motvilligst med på å sjekke inn i sykkelvogna hos Far. Kriteriet var at også sykkelen hennes skulle inn der - og slik ble det. Stakkars Far. Han fikk bruk for alle de 27 gira sine - oppsiden var at han fikk trimmet stumpen og lårene, og det er jo en fin ting. Iallfall for Mor.

Vi kom oss trygt fram til Ølbergskogen - eller rettere sagt, det føltes ikke veldig trygt. Deler av strekningen mangler gang- og sykkelsti, og enkelte kjører som tullinger. Mor hadde hjertet i halsen ved flere anledninger, og hun var sterkt fristet til å vise både fingrer og kaste stein på enkelte forbipasserende biler. Men man behersker seg, man er da rollemodell.

Skogen hadde vi for oss selv, og det var fint. Ingen folk og ingen biler. Bare bringebær og bunkerser. Sjuåringene ville selvsagt ha grundige forklaringer på hva sistnevnte egentlig var for noe og hvorfor og hvem og når og alt det der, dessverre var ingen av de uopplyste foreldrene i stand til å gi historisk korrekte svar. Enda faren er lærer (okei, han er ikke historielærer).

Etter proviantering og vranglære om bunkerser og tissing og andre nødvendigheter, bar det hjemover igjen. Far fant en mindre trafikkert rute, som også viste seg å være kortere. Alle var glade for det, ikke minst Mor.

Men alle var enige om at det hadde vært en fin tur.