lørdag 28. august 2010

Siste stikk, forhåpentligvis

Jeg aner ikke hvor mange ganger Vilikke er blitt stukket denne sommeren. Hun hadde allerede tatt en haug med blodprøver før hun fikk påvist borreliose - og etterpå har det bare fortsatt. Spinalpunksjonen topper suverent, den var fæl. Men det er jaggu ingen spøk å få satt inn veneflon heller.

Det begynte bra; det første veneflonet satt som et skudd på første forsøk (på tirsdag for nesten to uker siden), og det virket supert i nesten en uke. Hjemmesykepleien kom hver dag, og medisineringen gikk på skinner.

Forrige mandag var slutt; veneflonet var ødelagt, håndbaken var hoven og medisinen ville ikke inn. På voksne skiftes veneflonet hver fjerde eller femte dag, rutinemessig, men på barn kjører de på så lenge det går. Dette for å slippe unna med minst mulig stikking.

Stikkingen på sykehuset gikk også denne gangen ganske bra, legen hadde det travelt, så vi prøvde oss med bedøvelsesspray i stedet for emlaplaster (som må sitte på en time, men som virker mye bedre enn spray). Veneflonet gikk inn på første forsøk, og alle var glade. Vi håpet at dette ville gjøre jobben ut kuren - men slik ble det ikke.

Allerede dagen etter gikk ting skeis; veneflonet var ikke satt langt nok inn, og hjemmesykepleier fikk med nød og neppe gitt henne medisinen før det falt ut. Dermed ble det ny tur på sykehuset på onsdag. Siden begge hendene var "nyperforerte", strevde legen med å finne en åre som kunne brukes. Etter å ha stukket - og bommet - to ganger, måtte Vilikke ned på akutten for å få hjelp av en stikkeekspert. Barnet var på grensen til hysterisk, forståelig nok, på dette punktet, så alle var glade da akuttsykepleieren fikk det til.

Fire timer var Vilikke på sykehuset den dagen. Det ble mye styr med stikking og venting, enda mer stikking og til slutt medisinering. Lyspunktet var at det ble mange "premier" den dagen - og at storebroren var blodig misunnelig. Han synes det er temmelig urettferdig at Vilikke får mye oppmerksomhet og mange premier om dagen.

Torsdag lå alt til rette for en uproblematisk runde med medisin. Men nei. Hjemmesykepleieren prøvde og prøvde, men hun fikk ikke saltvannet (som de guffer inni før de begynner med medisinen) inn i åra. Dermed ble det en tur på sykehus igjen - heldigvis viste det seg at alt var som det skulle. Årsaken til at medisinen ikke ville inn i åren, var at hjemmesykepleieren hadde forsøkt å kjøre den inn i feil "åpning" i veneflonet.

Fredag ble det enda en tur på sykehus - den fjerde på fem dager. Vilikke ynket seg og sa hun hadde vondt, og hjemmesykepleieren våget ikke fortsette. På sykehuset viste det seg at veneflonet funket som det skulle - men de kunne fortelle at det er vanlig at barn blir vare og engstelige når det går mot slutten på slike kurer. Vilikke var redd, og det måtte mye dilling til før de fikk gang på medisinen. Men det gikk da på et vis.

Vilikke var lett hysterisk da hjemmesykepleieren begynte behandlingen i dag. Hun ynket seg da damen begynte med saltvannet - og det var ikke rart, for denne gangen var veneflonet faktisk tett. Det kom en hump på håndbaken når saltvannet gikk inn, hvilket tydet på at saltvannet ikke gikk inn i blodåren. Dermed ble var det bare å legge i vei til sykehuset igjen.

Igjen var det kluss med stikkingen, Vilikke var nærmest panisk, og vi var tre voksne som holdt hånda hennes. Det var grusomt å se henne så redd. Legen prøvde først den ene hånda, uten å lykkes. Så gjøv hun løs på den andre - også denne gangen ble det miss. Jeg var frustrert og oppgitt, Vilikke var livredd. Ingen god situasjon.

Jeg spurte om hun ikke kunne få noe beroligende? Men legen sa nei, hun var allerede så redd at dop trolig ikke ville ha noen effekt.

Det ble bestemt at det skulle tilkalles en anestesisykepleier, slike stikker jo både seint og tidlig, og de vet hva de holder på med. Anestesisykepleieren hadde det travelt, så vi måtte vente ganske lenge på henne. Vilikke så disneyfilm, spiste brødskive med leverpostei og var egentlig ved godt mot - helt til den grønnkledde damen med dialekt fra Nord-Gudbrandsdalen dukket opp.

Ny runde med hyl og skrik og tvangsholding. Sykepleieren var rådvill, ikke lett å stikke i en hånd som ikke ligger i ro, og ikke lett å overtale håndens hysteriske eier til å slappe av heller. Vi lokket, trøstet, holdt og forklarte at jo, hun måtte stikkes, for hun måtte ha resten av medisinen sin. Det var ingen vei utenom.

Til slutt gjorde damen et forsøk, med ei syltynn nål, og yes! Denne gangen lyktes hun, nåla gikk inn der den skulle, og datteren min var klar for ny dose med medisin. Etter mer venting og mer film, var vi i gang igjen. Alt gikk som det skulle - og etter treogenhalv time var vi på vei hjem igjen.

Nå krysser vi fingrene for at dette fjerde veneflonet sitter tiden ut. Mandag er vi ferdige med behandlingen, og jeg håper inderlig at vi slipper mer dill og flere turer til sykehuset. Jeg er redd Vilikke er påført livslang sprøyteangst, iallfall har jeg aldri sett henne så redd som i dag. Og jeg forstår henne så godt - all bomstikkingen må ha vært traumatisk for henne.

Jeg våger knapt å håpe på at hjemmesykepleien fikser biffen i morgen. Denne gangen har hun fått en annen type veneflon, og det er ikke sikkert at sykepleieren som kommer i morgen har det rette utstyret for å få koblet ungen til medisinslangen på korrekt vis. Håper jeg tar feil.

Dette ble visst grusomt langt og sjeldent lite fjasete. Men sånn får det være noen ganger. Bildet nedenfor har jeg lånt av internetten, og som dere ser, er veneflon kjipe greier.

14 kommentarer:

sundal sa...

Stakkar stakkar lita! Vondt å høre om små barn som må gjennom slikt. Men det går over! Eller...kanskje ikkje sprøyte-angsten går over så lett etter dette..? Får håpe ho slipper fleire sprøyter på leeeenge. (At det er lenge til neste vaksinasjon, f,eks...)
Og nå blir ho iallfall frisk! Neste uke blir bra! Uten veneflon :)

Elisabeth, innerst i veien sa...

Huffa meg for en runddans. Skjønner det godt om hun får varig sprøyteskrekk etter dette. Nei, stakkars lille jenta og så fortvila du selv må ha vært når tre voksne må holde ditt livredde barn, selv om du vet det er nødvendig og for hennes beste. Jeg skjønner ikke hvorfor de ikke kan komme med ekspertisen, anestesisykepleier, med en gang i stedet for å holde på sånn gang på gang. Krysser fingre sammen med deg, lykke til de neste døgn.

Rødhette sa...

Stakkar, hva hun må gå gjennom! Jeg er en av dem som stikker, men ikke med veneflon. Tar "bare" blodprøver, jeg.

Cecilie sa...

Stakkars liten. Ville hatt full forståelse hvis vilikke hylte bare hun så en hvit frakk fra nå av... det hadde jeg gjort...

Bustenellik sa...

Jeg kjenner jeg krymper meg i stolen her med gåsehud. For en traumatisk opplevelse dette må ha vært! De burde sendt henne rett til stikkeeksperten når de så at hun var så redd. Om ikke første gang, så hvertfall de neste gangene. Tre voksne mennesker er mye på ett barn, og det gjorde sikkert ikke opplevelsen bedre for den stakkars jenta selv om det var til hennes beste. Storebror har ikke så mye å være misunnelig på egentlig høres det ut til. Krysser fingrene for at alt går bra ut kuren, og at jentungen ikke svimer av neste gang hun ser en sprøyte eller en hvit frakk, slik alle vi andre gjør UTEN å ha vært gjennom slike traumatiske opplevelser. Jammen har du en tøff jente! Stå på :o)

Inghild sa...

Offa meg, ikkje kjekt med så mangen stikk. Og det versta er holdingen, trur ingen barn liker det. Den beste bearbeidelsen er gjennom lek. Spør om å få en venflon uten kanyle og litt bandasje, så kan bamsen få litt medisin og...

Får håpa ikkje skrekken sitter langt inne. Kordan er formen hennes da, har medisinen begynt å virke? ofte kan det jo gå litt tid.

klem

Jonna sa...

Stakkars liten! Alt hun må igjennom....
Husker med skrekk når jeg var med min niese når hun skulle få satt inn nytt veneflon, og de bommet og bommet.... *grøss*

Embla sa...

Fy søren så mye stikking og styr, ikke rart jenta var nær hysteri - klandrer henne ikke! Da må premier til, i massevis :) så kan jo storebror også premieres litt, sånn sympatipremiering? For at han er fin gutt, f.eks! Krysser fingre for at denne veneflonen blir sittene! Varme tanker til både mor og datter, med gode ønsker :) Klem!

Marianne sa...

Å fysjogføy! Får helt mark i magen av å høre/lese det der jeg altså.
Hvilken tøffing jenta di er!
Håper og krysser alt jeg har for at stikkingen tar en ende nå, det kan virkelig ikke være noe særlig for dere voksne heller!

Osloskånskan sa...

Trist trist trist....så mange ganger jeg har vært med å holde små til stikking...

Dormicum er et bra beroligende middel som drikkes (smaker fælt)men barna blir fulle som bare rakkern, og husker inget.

Men det er ikke mange sykehus som bruker det, vilket sykehus er det dere hører til?

Bergljot sa...

Vi hører til Stavanger universitetssjukehus. De bruker Dormicum der, tror jeg - hvis det er det stoffet som virker bare i et kvarter før det går ut igjen. Men legen mente at det ikke var vits i å gi henne det, siden hun allerede var hysterisk.

ELlers må jeg jo si at sykepleierne på barneavdelingen ved SUS er fantastiske. Det er flinke med ungene, og selv om de har det kanontravelt, er de blide og imøtekommende.

Hun er i mye, mye bedre form, og det er jo det viktigste. Egentlig er det først nå vi ser hvor dårlig hun egentlig har vært, det er som å ha en annen unge i hus.

Nå håper jeg bare alt går som det skal i kveld. Hva de har tenkt å gjøre i morgen, på finalebehandlingen, er jeg spent på. Det er snakk om en undersøkelse av noe slag, håper de er skånsomme...

Pia sa...

Huff, jeg blir uvel av å lese dette her, jeg... Jeg takler sånn stikking og lignende veldig dårlig - synes det er ubehagelig å se på, og blir nesten svimmel. Og det å se at barna sine har det vondt, og at man må utsette dem for enda mere ubehag...huff, nei, jeg føler med deg!

Helene sa...

Her stikker vi veneflon på toåringen tre ganger i uken, og det skal stikkes for resten av livet. Så har vært gjennom en del runder med bomstikk (rekord: 11 stikk på en dag), tvangsholding, snørr og tårer. Nei, det er virkelig ikke moro. Til tider traumatisk. Men vi prøver i hvert fall å fokusere på hvor heldige vi er som bor i et land hvor behandling og medisin er tilgjengelig! Takk takk. God bedring til VilIkke.

Bergljot sa...

Tøffe tak for en liten en, Helene:-( Men selvsagt har du rett, vi er utrolig heldige som bor i et land, i en tid, der det er mulig å få hjelp. Man skal ikke være lenge på barnehavdelingen før man innser at man tross alt er heldige - 14 dager med penicillin - og så frisk - det er mange som har tøffere saker å håndtere. Tenker på deg og på toåringen din - og krysser fingrene for at fremtiden kun vil bringe treff på første forsøk! Klem