Grønn hverdag

Det nærmer seg avreise til Spania. Gemalen har vært på handel med huskelapp, så nå er utstyrslista nesten komplett. Jeg har fått meg tursko, lett sekk og, ikke minst, Kari Traa-kortebukser.

Det spesielle med Kari Traa-kortebuksene er at de ikke bare er korte nede, de er også korte oppe. Kari designet nok ikke dette plagget for sånne som meg, altså damer på 40+ som har båret fram tre unger og som ikke har tatt situpsene sine. Ja ja, det meste kan vel reddes med en løs t-skjorte.

Jeg er i tvende sinn hva prepping av legger angår. Det blir nødvendigvis et åpent område mellom de nye, flotte turskoene mine og kortebuksene. Leggene mine har jeg som vanlig klart å bevare naturlig dueblå gjennom hele sommeren, i år var det ekstra lett siden det var så lite sol ute og gikk. Faktisk var jeg på stranden, i bikini, bare en gang.

Selvbruningskrem har jeg ikke vært borti på flere år, ikke siden jeg var in de juesei sommeren 2005. Da påførte jeg et strøk hver kveld i en uke før avreise, og jeg lignet nok mest på en syk ne... (jeg sa det ikke! Så ikke kjeft på meg!) Særlig gale ble det da herligheten begynte å flasse av etter en ukes tid... Da så jeg ut som en syk og skabbete ne...

Er uansett litt usikker på om det er veldig smart å putte gulaktig farge oppe naturlig blå legger. Risikerer man ikke egentlig at leggene blir grønne? Blått pluss gult = grønt, ikke sant?

Det er ikke kjekt å være grønn, når man ikke har planlagt det. En gang hadde jeg for eksempel grønt hår. Det vil si, det var bleket blondt før jeg kastet meg i svømmebassenget. Da jeg kastet meg opp igjen, hadde jeg aldeles skiftet farge. Så gale var det at jeg fikk ekstra, og for en gangs skyld uønsket, oppmerksomhet fra omgivelsene.

Grønt er ikke alltid skjønt. Nemlig.