Bergljot på oljemesse, huff huff

ONS, eller Offshore Northern Seas, er svære greier. Iallfall i stavangersk målestokk. I noen dager tyter det over med oljefolk her - noe som resulterer i stappfulle hoteller (bra) og trafikalt ragnarrok (mindre bra).

Siden Bergljot til dels er i bransjen, som statstjenestekvinne i et forvaltningsorgan, ble det litt ONS-ing i går. Bergljot er normalt ikke glad i store arrangementer og køing og folkemengder og slikt, men svelget ubehaget og la i vei i Liten bil i følge med Stor kollega.

Det gikk forbløffende bra å komme seg fra Ullandhaug og ned mot ONS-området. Stor kollega, som er bosatt ikke langt fra nevnte arena, hadde synspunkter på hvor det ville være lurt å parkere - det er nemlig ingen kurant sak i disse dager. Til Stor kollegas forbløffelse, var det inført restriksjoner og forbud og begrensninger både her og både der, så vi måtte til slutt kapitulere og parkere under et kjøpesenter.

Kjøpesenteret ligger såpass langt unna messeområdet at vi måtte gå og gå og gå for å komme oss dit. Men hallo, det var da oppholdsvær. Ellers var onsdagen preget av øsepøseregn og vind, så man skal ikke klage.

Etter langt om lenge kom man seg inn i registrereingsområdet og man ble akkreditert med pressebevis. Det er litt gildt å ha, for man kommer seg litt rundt på arrangementene, og man får tilgang til pressesenteret. Der er det blant annet gratis mat, og gratis mat er alltid fint.

Nu vel. På ONS kan man strengt tatt spise seg fra stand til stand, om man vil - Statoil bød for eksempel på Sushi, mens myndighetene lokket med Twist. Stor kollega kunne også fortelle at man kunne få øl enkelte steder om man kjente de rette folka, men som kjørende statstjenestekvinne var jo ikke det noe alternativ. Sant vel.

På ONS vasser man ikke bare i mat, man vader i et hav av dresser og drakter og ingeniører og teknologer og fluene vet hva. Man tar seg fram mellom haller og telt og mer eller mindre forseggjorte stands. Man beundrer (øh) ventiler og dipedutter og teknodilldall - og man hører på foredrag og presentasjoner og går på pressekonferanser.

Selvsagt er det krevende for ei enkel, introvert landsens jente å oppholde seg på slike steder. Men så lenge jeg holdt meg fast i Stor kollega, gikk det overmåtes bra. Verre gikk det da Stor kollega dumpet meg for å gå på innovasjonslunsj. Da var det bare å lurke rundt på egenhånd i folkehavet - for å finne veien ut og hjem.

Det var ikke så lett, skulle det vise seg. Jeg kavet meg fra hall til hall, på jakt etter en utgang som ledet andre steder enn til et inngjerdet uteområde - men nei. Siden jeg verken har stedsans eller orienteringsevne, tok det en halvtime å finne veien til Friheten (trolig hadde jeg gått i ring). Ute i Friheten møtte jeg århundrets regnbyge, så jeg kapitulerte og tok taxi til kjøpesenteret som huset Liten bil.

For å oppsummere kjenslene jeg sitter igjen med etter ONS-ingen:

+ Jeg kom meg dit og fikk parkert
- Bilen sto altfor langt fra arrangementet
+ Gratis mat og Pepsi Max
- Pastasalaten smakte papir
+ Jeg fant "vår" stand helt på egenhånd
- Jeg fant ikke ut igjen
+ Jeg møtte flere gamle kjente, blant annet tidligere kolleger
- Jeg traff ikke Mrs. Sundal, som ikke var der fordi hun var hjemme med sykt barn
+ Jeg fikk sett opptil flere kjendiser, og det er jo aldri å forakte
- Frederic Hauge er ikke den han en gang var (ja for dere husker vel hvordan han en gang var, ladies?
- Jeg fikk ikke med meg Kevin Costner, og det er egentlig en katastrofal trippelminus! Jeg trodde vitterlig ikke at han skulle komme før seinere i uka!!!
+ Jeg var ikke blant de blonde bertene med sug i blikket som sirklet rundt Kevin. Og jeg slapp å komme på tv i en slik tilstand, he he.
+ Jeg kom meg avgårde uten en eneste souvernir fra standene. Vel done, Bergljot!

ONS er unnagjort for min del. Og det er alltid godt hva som er gjort.