Asfalt. Og et møte.

Noen ganger møter man noen man tenker litt på etter at man har møtt dem. Jeg møtte ei jente i fjor sommer, hun ville ha sofaen min og en del annet mikkmakk som lå ute på finn.no. Jeg var litt flau over sofaen, som unektelig var litt falmet etter ti års bruk, og som hadde massevis av ufjernelige myndehår i bunnen under sitteputene.

Jeg viste henne alle defektene og beklaget - hun så på meg og sa at sofaen var kjempefin. For hun hadde ingen sofa. Faktisk hadde hun ikke noe særlig annet heller, for hun skulle flytte for seg selv etter å ha vært på avrusing.

Hun fikk med seg ett og annet i tillegg til sofaen, møbler, speil, gryter og noen bilder. Jeg tenkte med meg selv at det på en måte var feil å gi fra fra meg noe jeg bare ville bli kvitt - likvel ble jeg minnet om at det faktisk finnes noen, også i Norge, som ikke har noe som helst.

For en ukes tid siden var jeg og ungene på vei over fjorden for å være med på navnefest. Vi satt i ferjekø, og ei ung jente banket på bilruta. Hun solgte Gatemagasinet Asfalt, som selges av vanskeligstilte i Stavanger-distriktet. Jeg så på henne, hun så på meg - og ja, det var hun som arvet sofaen ++ for et års tid siden.

Vi hilste, jeg handlet, jeg nølte - før jeg spurte henne om hvordan det går med henne? Det føltes litt upassende, litt som et "innbrudd" i hennes situasjon. Men hun lyste opp og fortalte, om LAR, hvor vanskelig det er å få til livet når hele hjelpeapparatet er på ferie og om at hun venter på hjelp til å få bukt med alkoholproblemene sine. Hun ville gjerne snakke, hun. Jeg tror faktisk hun satte pris på å bli spurt.

Jeg har tenkt mer på jenta etter møtet i ferjekøen. Ei jente med svære taoveringer og rødmiks på lomma. Ei jente som strever med å få livet sitt på skinner, og som er så sårbar, så sårbar. Ei jente som trenger å bli sett på som et menneske og ikke som en narkoman.

Møtet var sikkert viktigere for meg enn for henne. For jeg ble minnet om at jeg har fordommer, og at jeg hele tiden, hver dag, må være bevisst på at jeg har dem. Jeg ble minnet om at folk først og fremst er folk, uavhengig av livene de lever og valgene de tar. Jeg ble minnet om det finnes et bakteppe for det meste, og at ingen har rett til å rakke ned på eller føle seg bedre enn andre.

Og så ble jeg minnet om at det aldri er feil å bry seg bittelitt.

(Og så må jeg få si at Gatemagasinet Asfalt er knallbra. Verd pengene, og vel så det;-)