Ut og reise. Har ikke lyst.

Vanligvis er jeg en reiseglad pike som liker utfordringer, eventyr og overraskelser. Jeg er spontan og blablabla, og levende opptatt av fremmede biotoper og kulturer.

(Her er det noen små unntak: Jeg reiser ikke til steder der det bor iguaner, varaner, øgler, tyrannosauruser og lignende. Ei heller drar jeg til land der de spiser kjæledyr eller der man avliver maten etter at man har kjøpt den. Veldig varme eller veldig kalde steder er uaktuelle, det samme er veldig våte og veldig tørre. Ellers er jeg åpen for alt.)

Nå har det seg sånn at jeg skal ut og reise i neste uke, og det blir nok perfekt. Det er bare det at det er to ørsmå sensitiviteter:

1. Jeg skal til New York, og der skal det bli ekstremkulde. Så vidt jeg har fått kartlagt, blir det verst i Midt-Vesten, men det blir nok kjølig på Manhattan også. Og hva skal jeg ha på meg da? Pels, sånn at de spraymaler meg? Allværsjakke? Ullstillongs? Usj.

2. Jeg skal reise med Norwegian, og det skulle ikke forundre meg om det er drømmelinjeren ders som skal frakte meg. Altså er det høyst usikkert om jeg kommer meg avgårde - og bortimot usannsynlig at jeg kommer meg hjem igjen. Dobbeltusj.

Vil ikke. Vil ikke. Vil ikke.

Påskeharen koker kalkun

Nå som ikke Påskeharen er så hemmelig lenger, kan jeg være litt mer tydelig på at han er bror min. Lillebror min, så klart, jeg er jo ikke typen til å ha eldre søsken. Påskeharen og jeg er et typisk eksempel hvordan de gjennomførte familieplanlegging i gamle dager, det skiller bare 15 måneder og ett skoleår.

Vi var ikke nære venner i oppveksten. For å si det sånn. Jeg tror vi sloss sammenhengende helt fram til han ble sterkere enn meg. Krangla gjorde vi i minst ti år til, og så var det noen år vi ikke snakka så mye. Han ble en sagnomsust rocker med tattiser både foran og bak, langt hår, damedrag og tilhørende herligheter. Jeg var mer kjedelig. Satt. Streng. Pasjehår og BSU.

Jeg er fortsatt kjedelig med pasjehår, rett nok med lugg foran nå, siden jeg må tildekke de vertikale sinnarynkene mellom øyenbryna. Påskeharen har fortsatt tattiser og tribute-videoer på Youtube, det skulle ikke engang forundre meg om han fortsatt har piketekke, hva vet vel jeg. Men nå har også han pasjehår med litt lugg, så noe er blitt likere med årene.

Andre fellestrekk er OBOS-medlemsskap, blogging og småbarn. Og sikkert mer også, men det er det jeg kommer på akkurat nå. Så til poenget, siden hodet på denne fisken antyder at kroppen skal handle om kalkun. Det skal den. Nyttårsaften laget Påskisen og jeg mat sammen - for første gang. Vi er blitt førtiser, vi slåss ikke lenger, vi snakker hyggelig sammen, vi ler sammen og jeg tror ikke vi anser hverandre for å være ytterst ute i nettverkene våre.

Påske tilberedte kalkun, Bergljot mekket Waldorffsalat og fløtesaus. Til sammen, og til slutt, ble det en vellykket middag. Dette ser jeg at er i ferd med å bli en tribute, og dit trodde jeg ikke at jeg skulle komme i og med at jeg ikke nådde opp på Påskeharens topp 11-liste i fjor sommer (det gjorde vår felles lillesøster, et helt klart feilvalg, men men). Men altså; familie er hyggelig. Det er hyggelig med søsken. Og det er hyggelig å gjøre ting sammen.

(Hyggelig. Nå snakker jeg som Haakon og Mette-Marit. Eller Tond Damli & den nye typen. Noen må lære dem å bruke andre adjektiver når de skal beskrive hvordan de opplever ting på tv. Hrmf.)

Det går til og med an å begynne å like søsken man ikke likte så godt da man var små. Dette gir også håp med tanke på mine tre små barn. En dag vil de forhåpentligvis like hverandre (bedre).

Ønsker uansett alle en hyggelig helg.

En nyttårstale. Eller kanskje ikke.

Man kunne tatt et oppgjør etter året som gikk, eller man kunne ha lagt inn noen føringer for året som kommer. Ikke vet jeg om det har noe for seg, for ingenting blir uansett som man har tenkt.

Men altså. 2013 var et blått år. Mye skjedde, og mye ble gjort - og mye av det som skjedde og ble gjort hadde et snev av blues over seg. Hussalg, husskjøp, avvikling av ekteskap, innvikling av singelliv, skolebytte for barna og det ene med det andre. Og i desember døde farmor.

2014 skal bli et rødt år, er planen. Mer moro og passion. Mer hjerte, mindre smerte (ha ha). Konsolidering av ny tilværelse. Kanskje mer fjasing.

Jo. Definitivt litt mer fjasing. Mindre kan det iallfall ikke bli. Godt nyttår :-)