Nøkkelhulltips

Jeg trenger ikke de der nøkkelhullgreiene, for jeg vet - instinktivt - hva som er best for meg. Og så er det så lett som en plett å nøkkelhullifisere mat og drikke rett før inntak:

Case 1: Campari med juice er mye sunnere enn campari uten juice. Blant annet (eller kanskje bare) fordi man kan krysse av en av de "fem til dagen" i en håndvending. Skal man virkelig ta seg ut, kan man godt gå for to units, synes jeg.

Case 2: Grandis med ruccola er vesentlig sunnere enn grandis uten ruccola. Ingen av delene er spesielt godt, det er så, men jeg står fram og bekjenner at det forekommer at den store familiegreia serveres i det bergljotske hjem. Unntaksvis. I forigårs i kombinasjon med campari og juice før leggetid, faktisk, men da var Bergljot alene i lokalet.

Nam.

Trimme-Bergljot blir starstruck

Siden Bergljot-bloggen er et sted for fjas, slarv og umoral, er denne bloggen neppe heldig for omdømmet. Men trimmen er altså ikke selveste poenget her.

Som dere vet er jeg blitt A-menneske på morgenene, derfor peiset jeg i vei på spinning i dag (eller for å være helt presis, i natt) klokka 6:15. Det gikk jysela godt, hvis noen lurer, instruktøren hadde forsovet seg og dukket gråtkvalt opp et kvarter uti timen, så vi slapp å slite oss helt ut.

Når man står opp kvartoverfem, og vet at det skal dusjes på lengre sikt, stailer man seg ikke så veldig. Jeg møtte til time med pulehår og 30 prosent av sminken fra i går under øynene. Ikke på mitt fagreste, med andre ord.

Etter spinningen sveipet jeg innom vektene, ikke det kjekkeste jeg vet, men den noe strenge fysioterapeuten min truer meg til å gjøre det minst et par ganger i uka for å unngå/redusere muskelsvinn (jeg har rundet ned til en, ikke si det til Fysio-Stian.). 

Klokka 07:00 er det heller glissent i studioet, og det passer meg framifrå. Ikke har de store guttene okkupert vektene, og risikoen er forholdsvis lav for å bli sett på (av andre enn noen pensjonister).

Poenget er ikke langt unna nå, så hold ut! Altså, da jeg lå der og løftet på skinkene i slynga (Stian sier det er bra for meg), lakserød i trynet og småbannende, kom det et menneske til inn i lokalet. Jeg drog kjensel på det tross manglende briller - det var selveste damehåndballandslagstreneren.

Meg og han, vet dere. På trening. Og ja, det gjorde noe med meg (men ikke nødvendigvis i positiv forstand). Og nei, jeg bad ikke om å få autografen på sports-bh-en.

Bergljot om kosthold

Barnehagen vår er imot søtt. Det er stort sett fint. Jeg er litt usikker på hvor mye søtt de egentlig er imot, siden yoghurt er lovlig til daglig mens kakao er forbudt på tur - men de mener iallfall noe.

Middagsrester er også legitim niste - selv grandis fra i går - derimot er muffins komponert på oljer, frø og grovmel forbudt.

Det hjelper ikke at muffinsen (eller køppkeiksen, som det heter nå om dagen) er sunn, når den har papir rundt seg og kan forveksles med kake. Vafler med grovmel er heller ikke ønskelig, da de ligner på standardvafler. Reaksjon i barnehagen? Beslaglegging, så klart.

Jeg synes det er fint at barnehagen er opptatt av hva vi putter i ungene våre til hverdags. Jeg forer dem også jevnt over på grovaktige brød (les: kneipp, de er livredde for frø) og vanlig pålegg. Nugatti er noe skit, kake er til fest og kjeks er til tur - sånn cirka.

Fanatisk kan man dog ikke være; Sønnen den enbårne har spist (mager-)prim på skiva i alle år - fordi han fram til nå ikke har likt noe annet (og ja, han har fått tilbud om å smake). Jeg kan melde om at han er smekker og fin, og at han hverken har hull i tennene eller mangelsykdommer.

Men utover det vil jeg bare si at jeg er sjefen. Kostholdet er mitt ansvar. Jeg bestemmer om jeg vil sende med barnet mitt kakao på tur hvis det er surt ute. Tur skal være kjekt, og på tur er det godt med varm drikke. Dessverre drikker ikke barnet mitt urtete eller kaffe ennå. Eller karsk.

Og så får det bare være at noen blir misunnelige; min datter har også av og til lyst på yoghurten til naboen ved frokostbordet - eller frukta, for den del. Men det må hun rett og slett bare takle, for livet er urettferdig.

(Og ja, barnehagen har sagt ok. 1-0 til Bergljot, eller egentlig 0-1, siden det var på bortebane).

Ups and downs

+ Har påvist sjokoladeautomaten på jobb, den står så tilforlatelig helt for seg selv i en blindkorridor bak resepsjonen.

- Jafset i meg to plater på null, svisj før jeg merket at jeg var kvalm, og jeg vet det kan komme til å skje igjen.

Dette blir gøy.

Opp og hopp

En ting er å kreke seg opp tidlig om morgenen, jeg er blitt ganske god til det. I dag stemplet jeg inn på jobb kvart på sju. Men hvordan komme seg i seng, se det finner jeg ikke ut av.

Tese: B-menneskets store utfordring er ikke ståoppingen (man har da vekkerklokke), det er leggingen.

Skal bare, skal bare drikke te og smøre nister og brette tøy og tenne stearinlys og klappe katta og fuglene vet hva. Kanskje man durer i vei fordi man vet at om man først kommer seg tidlig i seng, så får man uansett ikke sove.

Ja ja. Man kan jo alltids spille wordfeud med andre døgnville.

Om å stå opp fra de døde

Noe av det viktigste ved å være til stede i sosiale medier, er at du holder deg der. Tier du stille for lenge, blir du fort glemt. Du blir fort taus også - for etter en stund vet du nesten ikke om du har noe på hjertet. Riktig rart er det.

Nå vel. Jeg ser at jeg har fått flere følgere post mortem, og det er både hyggelig og ufortjent. Det er til og  med noen som har lagt inn "Høyt savnet, dypt elsket"-kommentarer under mitt siste innlegg i fjor (vel, jeg har kanskje skrevet om litt i gjengivelsen her, men det er min blogg, og jeg skriver det jeg vil. He he.)

Siden i fjor har villkatten blitt tam, og den har vokst seg forholdsvis stor. Rasekatten er fortsatt forholdsvis vill, men den biter ikke så ofte som før (kun når den må børste håret, egentlig). Ungene og Gemalen er de samme gamle, bare enda litt gamlere. Og det er for så vidt jeg også. Til og med jobben er den samme - er det rart at det ikke har vært så mye å snakke om?

Enkelthendelser har det vært, som da Blåsbortdagen rammet trampolinen vår sånn at den kvestet to biler (nei, ikke våre). Og så har Bergljot sunget karaoke på litausk (litauisk? litaunesisk) - noe som var meget mer vellykket enn den påfølgende tolkningen av Whitney Houston, for den var virkelig ikke bra.

Jeg jogger fortsatt som besatt, men har anstendighet til ikke å flæsje det på Facebook med offentlig Endomondo-profil (jeg synes egentlig at alle andre bør lære av meg der, for ingen liker å lese om andres trening på Facebook. Så vet dere det.). Jeg har vært på jentetur i Tyrkia, det anbefales alle jenter som synes at det får litt lite oppmerksomhet i hverdagen. (NB! Reis utenfor høysesong, da unngår du utidig konkurranse).

Ellers så har jeg kastet nesten alle de stygge orkideene våre, Gemalen har ryddet i garasjen (uten at jeg egentlig ser noen forskjell), jeg har anskaffet meg Hamsun-biografien til Kolloen, men den er jeg ikke kommet i gang med siden jeg trenger tid på å fordype meg i Anais Nins "Venusdeltaet". Kommer den som tegneserie, blir den forbudt å selge over disk - for å si det sånn.

Og det var vel egentlig det, så dere som fortsatt er der, skjønner nok at dere egentlig ikke har gått glipp av så grusomt mye.

Som man roper i skogen...

...når begynte blogger å se sånn ut som nå? Dette vet jeg pigede ikke om jeg finner ut av. Er dere der ennå, folkens? Er det tid for å komme i gang igjen?

Vaklende hilsen fra Bergljot