Tørketid

Dere tror kanskje at tittelen på dette innlegget henspeiler på at Bergljot er slapp på blogginga for tiden. Men nei, dette skal omhandle noe annet (som ikke har det aller minste med sex eller inkontinens å gjøre heller. Faktisk.)

Noen husker kanskje at Bergljot har fått seg ny tå, eller det vil si, tåa er for så vidt den gode gamle, den ser bare annerledes ut etter at den er blitt sløyet på siden.

Liten tue kan min santen velte stort lass. Denne fisleoperasjonen har medført sju uker sjukmelding, bevegelseshemmelse og kjøreforbud - og dette har igjen medført at Bergljot har vært mer eller mindre bastet og bundet til heimen.

Hvilken elendinghet! Ikke har jeg gått på kafe. Ikke har jeg shoppet. Ikke har jeg besøkt venninner heller. Alt dette har hatt forbløffende effekt på mine monitære anliggender, kontoutskiften fra november er bare på en kvart A4-side. En skam er det.

Det er ikke til å underslå at jeg begynner å gå tom for en del ting. For eksempel er det slutt på den gjeve Babor-dagkremen min, som jeg ble pålurt av en overivrig og rynkefri hudpleierske en gang i vår. Da burken var tom, sluttet jeg å kreme meg, men det var en tabbe. Etter få dager så jeg ut som en albinosviske i fleisen.

Løsningen ble å oppgradere Babor-nattkremen (ervervet samtidig med dagkremen) til dagkrem. Jeg har aldri giddet å bruke nattkrem (ikke trenger jeg det heller, jeg er jo bare 41 1/2) på nettene.

Nattkrem på dagtid er virkelig god ressursutnyttelse og ENØK-tiltak, vil jeg si. Ikke minst fordi den er så feit at det er komplett umulig å bruke foundation utenpå den. Følgelig sparer jeg på den også.

Sviskeerfaringen var såpass skremmende at jeg har gjort smøregrep på nettene. Siden den egentlige nattkremen er blitt dagkrem, har jeg begynt å bruke den fuktighetsgivende masken (fra Babor, jada jada. Jeg gikk på en skrell den gangen i mars) som nattkrem.

Den er nemlig ikke sånn at den stivner, så jeg innbiller meg at den sikkert gjør underverker med meg. Snart er nok svisken konvertert til plomme igjen. Jeg velger å ignorere at den bare skal være på i ti minutter.

Siden jeg er "på smøret" (jeg synes det er en kanskje fin omskriving av "på kjøret" - tok dere den?), har jeg også spadd fram øyenkremen min, den er så gammel at den har snerk (mugg?) på seg, men hallo, det er mugg i penicillin også, så det kan ikke være så farlig. Øyenkremen bruker jeg faktisk der den er ment å brukes.

Jeg vet at noen, for eksempel Jan Thomas, bruker hemoroidepreparater rundt øynene. Jeg mener imidlertid at slike remedier skal anvendes der hemoroidene normalt befinner seg, og det er meg bekjent ikke rundt øynene. Vel er jeg for alternativ smøring - men det får være grenser.

Jeg antar at jeg er under inntørking siden jeg er 40+ og nesten ikke drikke vann. Jada. Og når det er kaldt ute, blir jeg bare enda tørrere. Det knitrer nesten når jeg går, så tørr er jeg.

Det kommer seg jo i ansiktet etter skippertaket der - resten av legemet står til forfalls. Føttene, hendene, leggene - huff huff. Heldigvis har jeg rikelig med bodylotion - det hoper seg jo litt opp når man bare kjøper slikt uten å ta det i bruk.

Men i dag er det jo fredag. Kanskje jeg rett og slett skal sause meg inn fra nederst til øverst eller omvendt og overraske Gemalen? Mulig det blir for sterkt for ham å finne en komplett bløtgjort kvinne i sitt eget soverom, så det er forresten kanskje best å la være. Man skal være varsom med å sjokkere menn i midten av førtiårene, mind you. De liker visst best det kjente og kjære (?).

Nei nå får det være nok tørkeblogging. Og når det gjelder finansielle disposisjoner vil jeg bare tilføye at jeg er godt kjent med at det finnes nettbutikker og nettshopping og lignende. Det er bare det at jeg har forglemt sikkerhetspassordet mitt i nettbanken - og da stopper det liksom litt opp av seg selv.

Ønsker alle en fin dag.

Min svigersønn slår

(Kvalitetstid på sengekanten. Mor (41 1/2) og Datter (5 1/2) har lest om Lotta i Bråkmakergata, sunget om Amandus Dokkemann snakket om dagen som er gått.)

Bergljot: "Hvordan går det med Jacob, da, er dere fortsatt kjærester?"

Vilikke: "Joooo.... Men han er ikke så snill!"

Bergljot: "Å? Hvordan da, mener du?"

Vilikke: "I dag slo han både Kyrre og Alex. De voksen ble sinte!"

Bergljot: "Huff da. Det var ikke bra. Kanskje du skulle finne deg en kjæreste som ikke slåss så mye."

Vilikke: "Men vet du, Jacob har tre kjærester!"

Bergljot: "Å, hvem er de andre?"

Vilikke: "Den ene er meg, og så er det Vilhellerikke og Lena."

Bergljot: "Er han kjæresten til Vilhellerikke også??? Lena har vel forresten sluttet i barnehagen?"

Vilikke: "Jo."

Tenke seg til. Begge døtrene mine har den samme hardtslående kjæresten. Jammen bra det snart er forelsresamtale i barnehagen.

Sjokosjokk

Ikke før har man sneket labben nedi posen med eventyrsjokoladebiter fra Freia, så må man slukkøret snike den opp igjen. For noen har nemlig fjernet (og sannsynligvis spist opp!!) alle bitene! Og latt posen ligge igjen!

Denne noen har sannelig forsynt seg med flere rekker av 200-gramsen med melkesjokolade med Walter-mandler også. (Enda h*n til vanlig tar avstand fra mandler, nøtter og lignende).

Hos oss er det jeg som gjør sånne ting. Det er jeg som gnafser i meg gjenglemt bursdagsgodteri, rester av lørdagssnop, kokesjokolade m.v. når ingen ser meg. Nå er vi tydeligvis to med denne hangen. Jammen bra at den andre bare er fem år og ikke rekker opp i det aller, aller øverste skapet. Ha!

Humørsvingninger (ikke mine denne gang)

"Vrææææl."

Jeg våkner med et rykk, setter meg opp i senga. Det er vår yngste, Vilhellerikke, som påkaller vår oppmerksomhet. Klokken er om lag tre midt på natta, og barnets far befinner seg i sitt sedvanlige nattlige koma.

Har hun mareritt? Har hun falt ut av senga? Er hun traumatisert? Jeg bykser ut av senga, kravler og hinker meg bort til døra (jf. mye omtalt herpet stortå, se eldre innlegg) og tar meg inn til treåringen. I nattlyset skimter jeg en buddalignende, naken skikkelse som sitter i senga. Den hyler. Det er ikke Buddha.

"Mamma skal pusse tennene mine!" hikster min datter. "Maaaaammmmaaa!"

Hun er oppbrakt. "Puussse tennene! Mamma!!!" Gauler hun.

Lille ungen min. For tiden har hun tre humør - hun er enten rasende, kjempeglad (som oftest) eller pottesur. Det finnes ikke noe midt imellom, noen nyanser.

I går kveld kikk hun i vranglås fordi faren skulle pusse tennene hennes. Hun ble så til de grader sint at hun sovnet - i nettoen, oppå dyna. Sju timer seinere våkner hun, sikkert fordi hun fryser, og er fortsatt rasende fordi det er pappa som har pusset tennene hennes.

Sta unge.

Jeg tar henne forsiktig opp, bærer henne med meg til senga mi. Henter forsiktig tannbørsten hennes, pusser et par liksomdrag. "Tannkrem!" forlanger barnet hissig. Hun godtar ikke juks, selv om klokka er midt på natta.

Jeg lystrer. På med tannkrem. Puss puss puss. Stapper ungen under dyna og holder henne tett. Nydelige lille furiebuddhaen min.

Bergljot blogger fortsatt om triste ting

Jeg blir visst nødt til å skifte genre in the Blog i en periode. Dere får bære over med meg. Jeg vil skrive, men får ikke til å skrive visvas. Livet er for alvorlig til det akkurat nå. Men jeg skal gjøre mitt ytterste for ikke å framstå som patetisk eller for privat.

Jeg har tenkt en del tanker jeg aldri før har tenkt. Det er virkelig sånn at man kommer nærmere hverandre i sorg. Både i familien og i nærmiljøet. Kanskje det er Bygde-Norge på sitt beste vi opplever nå? Vi føler på en omsorg, en tilstedeværelse og en respekt. Praktiske ting ordnes lett som bare det.

Vi er i gang med å få oversikt over det praktiske - det må gjøres, selv om det nesten føles litt makabert oppi sorgen. Få oversikt over økonomi, fylle ut skjema, gjennomgå post og papirer, eiendeler - noe haster, noe haster ikke.

Far drev gård. Fram til nå har det vært litt usikkert om noen vil ta over - eller om den etterhvert må selges. Et lyspunkt i elendigheten er at broren min vil komme hjem og ta over. Det er gjennomtenkt, han har lyst. Viktig. Vi puster litt lettere, det hadde vært vondt å måtte sende dyra, som betydde så mye for far, til slakt.

Vi søsknene er mye hjemme nå, ingen av oss bor i umiddelbar nærhet, men vi bor så nært at vi kan være der jevnlig. Det er fint å være sammen, snakke om far, le litt, grine litt. Innimellom kommer panikken og den øredøvende sorgfølelsen over en, den tunge tristheten. Jeg klarer å holde den litt på avstand ved å sysle med det praktiske, men jeg overrumples stadig.

At jeg aldri mer skal se ham, aldri mer snakke med ham, aldri mer være sammen med ham - det er ikke til å holde ut. Enda vet jeg at det er verst for mor, som levde ved hans side og som har vært sammen med ham i alle år. Han døde på bryllupsdagen deres. Av alle dager døde han på bryllupsdagen.

Det jeg vet nå, som jeg ikke visste for to uker siden, er at jeg ikke skal trekke meg unna når noen rundt meg opplever noe tilsvarende. Jeg vet nå at omsorg og tilstedeværelse gjør godt. Jeg skal begynne å gå i begravelser selv om det gjør vondt, og jeg skal ikke feige ut og ikke våge og ta kontakt.

Jeg er også blitt minnet om at livet er forgjengelig og at man iblant, helst ofte, må si til dem man bryr seg om at man bryr seg om dem. Man må være der. Man må søke forsoning og tilgivelse (okei, jeg vet dette høres veldig bibelsk ut, men jeg finner ikke bedre ord), ikke pleie konflikter og gammelt bøgg. Man må ringe oftere og være oftere hjemme enn jeg har vært.

Døden er en del av livet, jeg vet det - men det er lettere å svelge når det er teoretisk, når det ikke gjelder en selv. Og man kan virkelig ikke forestille seg hvor vondt det er å miste, før man faktisk har mistet. I den andre enden kommer man kanskje ut som et klokere menneske, kanskje. Vet ikke.

Oppi det hele har man barn som skal røktes, gulv som skal støvsuges, gymtøy som skal pakkes og hverdager som skal organiseres. Alle gjøremål preges nok av at vi er i limbo, det er unntakstilstand i heimen. Sånn blir det nok en stund framover.

Det er fint at far er gravlagt på den gamle gravplassen på gården, bare 50 meter fra huset jeg vokste opp i. Gravplassen er liten, og alle navnene på støttene er kjente. De er fra gårdene rundt. Det er stille der, det eneste som høres er vinden, bekken og sauebjellene. Sist mor og jeg var der, seilte en ørn over himmelen.

Det var fint.

Sånn går dagene

En fjaseblogg er et lite passende medium for å formidle de tingene som preger meg og mine om dagen. Men det er nå en gang det mediet jeg råder over.

Far ble gravlagt i går. Det ble en fin og verdig avslutning, full kirke og masse, masse blomster. Mye fint ble sagt om ham, og det er tydelig at han også har betydd noe for andre enn oss nærmeste. Det er godt å tenke på.

Vi mistet ham plutselig og uventet, og han ble bare 63 år. Det er vondt. Heldigvis er vi en stor familie som tar vare på hverandre oppi dette, så vi kommer vel ut i andre enden på et vis.

Tusen takk for at dere tenker på meg.