Flyttefinale

I morgen skal vi være definitivt ute av ekshuset. Det blir fint. Nå styrer vi med å tømme det for restanser, huset viste seg å ikke være så fraflyttet som vi først trodde. Vel visste vi at det sto litt igjen her og der, men at det skulle dreie seg om flere billass, se det hadde vi nok ikke sett for oss.

Ting som blir stående i et fraflyttingsobjekt, er på en måte røkkelet. Eller raben, som vi sier i Fyfylke. Ting man kan klare seg foruten, men som man ikke kan avhende. Dette er ting man gremmes over å dra over i et nytt hjem, fordi man vet at de kun medfører lagringsproblemer.

(Jeg må ærlig innrømme at jeg pælmet en del i restavfallet i går, helt usortert. Og det føltes ikke vondt i det heletatt.)

Hvor skal vi gjøre av trampolinen, for eksempel, nå er det høst, og den eneste flate delen av tomta er uoljet terrasse? Hvor går det avsindig digre bassenget med renseanlegg som vaniljedeigen kjøpte da jeg ville ha et lite plaskebasseng til ungene? Og krukkene? Teltet? Svaret gir seg jo egentlig selv - alt havner i garasjen.

Unntatt bilene snart, antakelig, for når både fars indisponerte kano (den har ikke flytt, fløtet eller flåte eller hva det nå heter siden jeg krasjet den i taket på parkeringshuset til Statoil i 1999) og mors moped skal inn, blir det temmelig trangt inni der.

Jeg trodde kanoen skulle i fosterhjem på Sageved, og at mannen kunne få ro i sjelen til å fikse den der med tid og stunder. Men det har han ikke tenkt, nei. Kanoen (eller Canossa, som jeg kaller den) skal stå som et monument over mine mangelfulle kjøreegenskaper, lett råtten og med krakelerte spant.

(Jeg utelot visst å nevne at vaniljedeigen, i sin tid (altså før min tid) brukte en hel vinter på å snekre fartøyet. I så henseende skjønner jeg jo at affeksjonsverdien er betydelig. Men det betyr ikke at jeg vil ha den i garasjen.)

Mesteparten av raben er nå ute av ekshuset, det samme kan ikke sies om støvet og smusset. Det er min santen et under at vi ikke er mer allergiske enn vi er, for det er tydelig at kaninene har hatt gode kår under køysengskuffa og bak rammemadrassen. For ikke å snakke om hvordan det ser ut der hvitevarene pleide å stå.... Urk.

Men i morgen kjem hausten, og da må vi være ute. Og det er vi sikkert også, kjenner jeg oss rett. Men ikke før sånn cirka i siste liten.

Skolegutt

Kostas har begynt på skolen. Det tror jeg at han i utgangspunktet synes er ganske så kjekt, for han har fått nye kompiser og det er mye artig å ta seg til i friminuttene. Dog er det andre ting ved debuten hans som bekymrer meg litt.

For eksempel skjønner han ikke helt hvorfor vi vekker ham om morgenen når han vil sove. Eller hvorfor det er HAN som må pakke sekken sin.

"Hvorfor er det jeg som må gjøre alle leksene?" spurte han, litt snurt, her om dagen.

"Fordi det er du som går på skolen," forklarte jeg.

"Åååå, det er så urettferdig," sutret Kostas.

Som ansvarlig foresatte følger vi opp at han gjør det han skal, at han har med seg det han skal og at han hentes og leveres når han skal.

Vi var ganske krye da frøken sendte med ham lesebok hjem for et par dager siden, fordi hun vurderer ham som moden for å begynne med lesetrening. En side om dagen skal han lese (det er ikke snakk om mange ordene), men den skal han til gjengjeld lese fem ganger. Da det gikk opp for ham, begynte han å grine. For han var så sliten.

Uff. Min sønn minner meg om en nær pårørende, Paaskeharen. Han argumenterte med at han ikke trengte å lære å lese, for Bergljot kunne det jo.

Logistikk

Ny erkjennelse: Det er kliss umulig å rekke jobben i Stavanger til klokken åtte når man bor i luftslott syd for Sola. Årsaken er ikke, som man kanskje skulle tro, dårlige førbuingar i heimen - kaoset henger sammen med at barnehagen ikke åpner før halv åtte.

Morgenforberedelsene i luftslottet begynner kvelden før, med smøring av tre stk. nister (hvorav to av dem skal dekke to måltider i barnehagen) og dekking av frokostbord. Klær legges fram, kaffetrakteren fylles med vann og kaffe, sekkene pakkes. At dette er kvinnfolkarbeid, trenger jeg vel ikke si, men jeg gjør det likevel.

Morgenen derpå skal liksom skli mest mulig smertefritt. Bergljot opp først, klokken 6.15, for å rekke å dusje og at på litt mascara (det blir ikke tid til mye mer). Så plukkes ungene opp i søvne, en etter en, og kattevaskes og påkles før de er våkne nok til å protestere på prosedyre og antrekk. (Dette gjelder naturligvis ikke Vilikke, hun er prinsippielt uenig i ALT innen området påkledning. Men hennes mor heksen er steil).

Er vi heldige nå, har også Vaniljedeigen klart å krabbe ut av sengen. Han trenger en del snoozing på morgenen, til heksens irritasjon, og har mer enn nok med å stå opp, ta på linsene og kle seg (alt dette gjør han faktisk selv, så han er noe mer håndterlig enn sine barn).

Frokosten glir ok, kaffen likeså, ungene krangler bare litt, så er det avgårde Kåre med ytterklær, Kostas inn i storebilen for å fraktes til skolen, jentene inn i lillebilen med meg for å kjøres til barnehagen. Ransler, nister, klesskift og utstyr på slep. Denne delen av morgenstunden er litt kaotisk.

Klokka 30 sekunder på halvåtte står vi og klorer på barnehagedøra. Inn med jentene, på hver sin avdeling. Brutal avskjed med tårer og kos og klem før bergljotheksa iler avgårde til jobb. Vaniljedeigen pendler i en annen retning, også han begynner klokken 8. Kostas, stakkar, må være ute i en halvtime før skolen åpner dørene, for vi har ikke SFO på morgenen. Heldigvis skjønner han ikke at det er synd på ham.

Bergljot sitter så i bilkø i en halvtime, og ankommer jobben, med litt flaks, om lag ti minutter over åtte. Vi har jo i prinsippet fleksitid, men jeg har liksom ikke anledning til å sitte så lenge utover i og med at disse ungene også skal hentes. Og det helst ikke sist....

Jeg har vridd hodet godt for å finne snarveier i morgenforberedelsene, og hadde det ikke vært for at barnehagen åpner så seint, skulle vi vel ha klart å karre oss avgårde litt kjappere. Vi kunne ha

1) lagt ungene (og deres far) med klærne på
2) jeg kunne ha dusjet og sminket meg på kvelden
3) vi (jeg) kunne ha stått opp enda tidligere
4) muligens finnes det kjappere ruter til jobb, jeg skal teste ut Sandesletta i morgen
5) sette jentene på trappa utenfor barnehagen med lapp rundt halsen at de reiser alene fordi moren deres heter flettfridbergljot (nødløsning!)

Ingen av alternativene har veldig mye for seg, så jeg lanserer en løsning nummer 6: å komme når jeg kommer. Rett og slett gi blaffen. Det tror jeg at jeg skal klare å få til.

P.s. (Illustrasjonen er tjuvlånt fra NRK)

Puesi

Husfrue

Fruefurie

Furiestue

Stuefu

Fuglehus

Huskemus

Muskelrus

Rusbule

Bulebukse

Bukhule

Hulehulder

Hulderhurpe

Hurpesnurpe

Snurpemunn

Mundur

Dur

Du

U

Opptur og nedtur

I dag har jeg funnet en ny vei til jobb som er ualminnelig mye kjappere enn den jeg testet ut i går, tror jeg sparte tjue minutter. (I går brukte jeg over en time til jobb. Da hadde jeg relativt god tid til å gruble over hvordan i all verden logistikkaspektene knyttet til livet i luftslottet kommer til å bli).

Glad og opprømt som jeg var etter å ha funnet Grannessletta, ble jeg noe uvøren i kantina og kom i skade for å så til de grader knuse et glass. Det ble canossagang med kosten foran en haug med mer eller mindre emptaiske kolleger.

Jau.

Husfurie

Som varslet i et tidligere innlegg, har vaniljedeigene omsider etablert seg i ny residens. I halvannen uke nå har vi residert i luftslottet, som ligger vakkert til på en permanent stormfull høyde syd i Sola.

Gardiner har vi ikke, verken foran eller bak nær sagt, så jeg antar at store deler av nabolaget har sett oss kun iført trusser. Iallfall han mørke snekkeren som bygger på nabohuset, han er i gang med hammeren at seven sharp hver dag. Vi skylder på gardinsituasjonen - og at vi ikke har hatt naboer på treogethalvt år. Vi blir nok siviliserte etterhvert.

De som kan studere oss gjennom de store vinduene våre, kikkerne, tror sikkert at vi ikke har så mye klær. Iallfall er det ikke ofte vi skifter. Grunnen er enkel, vi har ikke garderobeskap i drift. Nesten alle tekstiler ligger snurpet sammen i pappesker fra IKEA, og disse eskene står mer eller mindre tilfeldig plassert inne på det såkalte kontoret, sammen med julepynt, bøker, kanoer, motorsager, brudekjoler og lignende.

De som har kunnet følge oss fra utsiden har garantert også hørt oss. Vi lager mye lyd, og ikke bare gromlyd. Leieboerne, som har bodd der nesten like lenge som oss, hevder at de bare har hørt en stol skrape. Men jeg kjenner dem ikke godt nok til å vite om de bare er høflige.

Ellers har vi brakt i erfaring at hvite vegger er krevende å holde hvite med tre små unger, og at glansen fort blekner på høyglanskjøkkenet når ungene har tafset nok på fasadene. Vi gnukker i vei, for å si det sånn. Katta er i ferd med å bli utekatt etter å ha kvesset klørne i sofaene mine, han er er mildest talt i unåde.

Og før eller seinere er jeg nødt til å lære meg hvordan induksjonstoppen egentlig er ment å virke.

Ikke død...

...bare nylig flyttet og uten nettilgang. Fortsettelse følger (hvis noen fortsatt leser meg, da).

Vennlig hilsen herskerinnen i luftslottet, også kalt heksen