Asfalt. Og et møte.

Noen ganger møter man noen man tenker litt på etter at man har møtt dem. Jeg møtte ei jente i fjor sommer, hun ville ha sofaen min og en del annet mikkmakk som lå ute på finn.no. Jeg var litt flau over sofaen, som unektelig var litt falmet etter ti års bruk, og som hadde massevis av ufjernelige myndehår i bunnen under sitteputene.

Jeg viste henne alle defektene og beklaget - hun så på meg og sa at sofaen var kjempefin. For hun hadde ingen sofa. Faktisk hadde hun ikke noe særlig annet heller, for hun skulle flytte for seg selv etter å ha vært på avrusing.

Hun fikk med seg ett og annet i tillegg til sofaen, møbler, speil, gryter og noen bilder. Jeg tenkte med meg selv at det på en måte var feil å gi fra fra meg noe jeg bare ville bli kvitt - likvel ble jeg minnet om at det faktisk finnes noen, også i Norge, som ikke har noe som helst.

For en ukes tid siden var jeg og ungene på vei over fjorden for å være med på navnefest. Vi satt i ferjekø, og ei ung jente banket på bilruta. Hun solgte Gatemagasinet Asfalt, som selges av vanskeligstilte i Stavanger-distriktet. Jeg så på henne, hun så på meg - og ja, det var hun som arvet sofaen ++ for et års tid siden.

Vi hilste, jeg handlet, jeg nølte - før jeg spurte henne om hvordan det går med henne? Det føltes litt upassende, litt som et "innbrudd" i hennes situasjon. Men hun lyste opp og fortalte, om LAR, hvor vanskelig det er å få til livet når hele hjelpeapparatet er på ferie og om at hun venter på hjelp til å få bukt med alkoholproblemene sine. Hun ville gjerne snakke, hun. Jeg tror faktisk hun satte pris på å bli spurt.

Jeg har tenkt mer på jenta etter møtet i ferjekøen. Ei jente med svære taoveringer og rødmiks på lomma. Ei jente som strever med å få livet sitt på skinner, og som er så sårbar, så sårbar. Ei jente som trenger å bli sett på som et menneske og ikke som en narkoman.

Møtet var sikkert viktigere for meg enn for henne. For jeg ble minnet om at jeg har fordommer, og at jeg hele tiden, hver dag, må være bevisst på at jeg har dem. Jeg ble minnet om at folk først og fremst er folk, uavhengig av livene de lever og valgene de tar. Jeg ble minnet om det finnes et bakteppe for det meste, og at ingen har rett til å rakke ned på eller føle seg bedre enn andre.

Og så ble jeg minnet om at det aldri er feil å bry seg bittelitt.

(Og så må jeg få si at Gatemagasinet Asfalt er knallbra. Verd pengene, og vel så det;-)

Grønn hverdag

Det nærmer seg avreise til Spania. Gemalen har vært på handel med huskelapp, så nå er utstyrslista nesten komplett. Jeg har fått meg tursko, lett sekk og, ikke minst, Kari Traa-kortebukser.

Det spesielle med Kari Traa-kortebuksene er at de ikke bare er korte nede, de er også korte oppe. Kari designet nok ikke dette plagget for sånne som meg, altså damer på 40+ som har båret fram tre unger og som ikke har tatt situpsene sine. Ja ja, det meste kan vel reddes med en løs t-skjorte.

Jeg er i tvende sinn hva prepping av legger angår. Det blir nødvendigvis et åpent område mellom de nye, flotte turskoene mine og kortebuksene. Leggene mine har jeg som vanlig klart å bevare naturlig dueblå gjennom hele sommeren, i år var det ekstra lett siden det var så lite sol ute og gikk. Faktisk var jeg på stranden, i bikini, bare en gang.

Selvbruningskrem har jeg ikke vært borti på flere år, ikke siden jeg var in de juesei sommeren 2005. Da påførte jeg et strøk hver kveld i en uke før avreise, og jeg lignet nok mest på en syk ne... (jeg sa det ikke! Så ikke kjeft på meg!) Særlig gale ble det da herligheten begynte å flasse av etter en ukes tid... Da så jeg ut som en syk og skabbete ne...

Er uansett litt usikker på om det er veldig smart å putte gulaktig farge oppe naturlig blå legger. Risikerer man ikke egentlig at leggene blir grønne? Blått pluss gult = grønt, ikke sant?

Det er ikke kjekt å være grønn, når man ikke har planlagt det. En gang hadde jeg for eksempel grønt hår. Det vil si, det var bleket blondt før jeg kastet meg i svømmebassenget. Da jeg kastet meg opp igjen, hadde jeg aldeles skiftet farge. Så gale var det at jeg fikk ekstra, og for en gangs skyld uønsket, oppmerksomhet fra omgivelsene.

Grønt er ikke alltid skjønt. Nemlig.

Ambisjoner

På vei tii sykehuset i går luftet Vilikke framtidsplanene sine, og de er intet annet enn ambisiøse.

Vilikke: "Mamma, jeg vil også finne et skip i en haug når jeg blir stor."

(Bergljot har fortalt sin eldste datter om Osebergskipet, og det har gjort inntrykk. Tenk det, at noen har funnet et digert vikingskip inne i en haug, og at det er to damer som var begravd inni der!)

Bergljot: "Det er nok ikke så mange slike skip i haugene rundt omkring. Husk at det er hundre år siden de fant det..."

Vilikke: "Men hvem var de damene, mamma?"

Bergljot: "Det er det ingen som vet helt sikkert. Men de var nok rike og mektige. Husk at det er tusen år siden de døde!"

Vilikke: "Var det da bestefar ble født?"

Bergljot: "Nei. Han er 70 år. Vikingtiden var lenge lenge lenge før han ble født."

VIlikke: "Å. Men var det da tippoldemor eller tipptippoldermor eller tipptipptipptipptippoldemor levde, da?"

Bergljot: "Øh. Ja. Noe sånt."

En tipp fra eller til, har det noe å si, liksom?

(Bildet er lånt fra NRK, i aller beste mening.)

Siste stikk, forhåpentligvis

Jeg aner ikke hvor mange ganger Vilikke er blitt stukket denne sommeren. Hun hadde allerede tatt en haug med blodprøver før hun fikk påvist borreliose - og etterpå har det bare fortsatt. Spinalpunksjonen topper suverent, den var fæl. Men det er jaggu ingen spøk å få satt inn veneflon heller.

Det begynte bra; det første veneflonet satt som et skudd på første forsøk (på tirsdag for nesten to uker siden), og det virket supert i nesten en uke. Hjemmesykepleien kom hver dag, og medisineringen gikk på skinner.

Forrige mandag var slutt; veneflonet var ødelagt, håndbaken var hoven og medisinen ville ikke inn. På voksne skiftes veneflonet hver fjerde eller femte dag, rutinemessig, men på barn kjører de på så lenge det går. Dette for å slippe unna med minst mulig stikking.

Stikkingen på sykehuset gikk også denne gangen ganske bra, legen hadde det travelt, så vi prøvde oss med bedøvelsesspray i stedet for emlaplaster (som må sitte på en time, men som virker mye bedre enn spray). Veneflonet gikk inn på første forsøk, og alle var glade. Vi håpet at dette ville gjøre jobben ut kuren - men slik ble det ikke.

Allerede dagen etter gikk ting skeis; veneflonet var ikke satt langt nok inn, og hjemmesykepleier fikk med nød og neppe gitt henne medisinen før det falt ut. Dermed ble det ny tur på sykehuset på onsdag. Siden begge hendene var "nyperforerte", strevde legen med å finne en åre som kunne brukes. Etter å ha stukket - og bommet - to ganger, måtte Vilikke ned på akutten for å få hjelp av en stikkeekspert. Barnet var på grensen til hysterisk, forståelig nok, på dette punktet, så alle var glade da akuttsykepleieren fikk det til.

Fire timer var Vilikke på sykehuset den dagen. Det ble mye styr med stikking og venting, enda mer stikking og til slutt medisinering. Lyspunktet var at det ble mange "premier" den dagen - og at storebroren var blodig misunnelig. Han synes det er temmelig urettferdig at Vilikke får mye oppmerksomhet og mange premier om dagen.

Torsdag lå alt til rette for en uproblematisk runde med medisin. Men nei. Hjemmesykepleieren prøvde og prøvde, men hun fikk ikke saltvannet (som de guffer inni før de begynner med medisinen) inn i åra. Dermed ble det en tur på sykehus igjen - heldigvis viste det seg at alt var som det skulle. Årsaken til at medisinen ikke ville inn i åren, var at hjemmesykepleieren hadde forsøkt å kjøre den inn i feil "åpning" i veneflonet.

Fredag ble det enda en tur på sykehus - den fjerde på fem dager. Vilikke ynket seg og sa hun hadde vondt, og hjemmesykepleieren våget ikke fortsette. På sykehuset viste det seg at veneflonet funket som det skulle - men de kunne fortelle at det er vanlig at barn blir vare og engstelige når det går mot slutten på slike kurer. Vilikke var redd, og det måtte mye dilling til før de fikk gang på medisinen. Men det gikk da på et vis.

Vilikke var lett hysterisk da hjemmesykepleieren begynte behandlingen i dag. Hun ynket seg da damen begynte med saltvannet - og det var ikke rart, for denne gangen var veneflonet faktisk tett. Det kom en hump på håndbaken når saltvannet gikk inn, hvilket tydet på at saltvannet ikke gikk inn i blodåren. Dermed ble var det bare å legge i vei til sykehuset igjen.

Igjen var det kluss med stikkingen, Vilikke var nærmest panisk, og vi var tre voksne som holdt hånda hennes. Det var grusomt å se henne så redd. Legen prøvde først den ene hånda, uten å lykkes. Så gjøv hun løs på den andre - også denne gangen ble det miss. Jeg var frustrert og oppgitt, Vilikke var livredd. Ingen god situasjon.

Jeg spurte om hun ikke kunne få noe beroligende? Men legen sa nei, hun var allerede så redd at dop trolig ikke ville ha noen effekt.

Det ble bestemt at det skulle tilkalles en anestesisykepleier, slike stikker jo både seint og tidlig, og de vet hva de holder på med. Anestesisykepleieren hadde det travelt, så vi måtte vente ganske lenge på henne. Vilikke så disneyfilm, spiste brødskive med leverpostei og var egentlig ved godt mot - helt til den grønnkledde damen med dialekt fra Nord-Gudbrandsdalen dukket opp.

Ny runde med hyl og skrik og tvangsholding. Sykepleieren var rådvill, ikke lett å stikke i en hånd som ikke ligger i ro, og ikke lett å overtale håndens hysteriske eier til å slappe av heller. Vi lokket, trøstet, holdt og forklarte at jo, hun måtte stikkes, for hun måtte ha resten av medisinen sin. Det var ingen vei utenom.

Til slutt gjorde damen et forsøk, med ei syltynn nål, og yes! Denne gangen lyktes hun, nåla gikk inn der den skulle, og datteren min var klar for ny dose med medisin. Etter mer venting og mer film, var vi i gang igjen. Alt gikk som det skulle - og etter treogenhalv time var vi på vei hjem igjen.

Nå krysser vi fingrene for at dette fjerde veneflonet sitter tiden ut. Mandag er vi ferdige med behandlingen, og jeg håper inderlig at vi slipper mer dill og flere turer til sykehuset. Jeg er redd Vilikke er påført livslang sprøyteangst, iallfall har jeg aldri sett henne så redd som i dag. Og jeg forstår henne så godt - all bomstikkingen må ha vært traumatisk for henne.

Jeg våger knapt å håpe på at hjemmesykepleien fikser biffen i morgen. Denne gangen har hun fått en annen type veneflon, og det er ikke sikkert at sykepleieren som kommer i morgen har det rette utstyret for å få koblet ungen til medisinslangen på korrekt vis. Håper jeg tar feil.

Dette ble visst grusomt langt og sjeldent lite fjasete. Men sånn får det være noen ganger. Bildet nedenfor har jeg lånt av internetten, og som dere ser, er veneflon kjipe greier.

Tvilsom kompliment

(Etter lang tids forsømmelse og påfølgende forfall, har Bergljot vært hos frisøren. Ikke bare har hun fått seg nytt hår, hun har også blåst liv i falmede øyenbryn. Resultatet, etter at den verste draculafargen er skrubbet ut av brynene, er slett ikke verst. Synes Bergljot.)

Kostas: "Mamma, hva er det der?"

Bergljot: "Hva da, knuppen min?"

Kostas: "Det der du har over øynene."

Bergljot: "Det heter øyenbryn, vet du vel."

Kostas: "Men de er så..... svarte?"

Bergljot: "Synes du ikke at det er fint?"

Kostas: (Drar på det. Leeeeenge.) "Men du ser så sint ut, mamma."

Bergljot: "...!"

Hva skal man si? Jeg er sint ganske ofte, så nå har jeg øyenbryn som framhever humøret mitt. Hurra.

Bergljot på oljemesse, huff huff

ONS, eller Offshore Northern Seas, er svære greier. Iallfall i stavangersk målestokk. I noen dager tyter det over med oljefolk her - noe som resulterer i stappfulle hoteller (bra) og trafikalt ragnarrok (mindre bra).

Siden Bergljot til dels er i bransjen, som statstjenestekvinne i et forvaltningsorgan, ble det litt ONS-ing i går. Bergljot er normalt ikke glad i store arrangementer og køing og folkemengder og slikt, men svelget ubehaget og la i vei i Liten bil i følge med Stor kollega.

Det gikk forbløffende bra å komme seg fra Ullandhaug og ned mot ONS-området. Stor kollega, som er bosatt ikke langt fra nevnte arena, hadde synspunkter på hvor det ville være lurt å parkere - det er nemlig ingen kurant sak i disse dager. Til Stor kollegas forbløffelse, var det inført restriksjoner og forbud og begrensninger både her og både der, så vi måtte til slutt kapitulere og parkere under et kjøpesenter.

Kjøpesenteret ligger såpass langt unna messeområdet at vi måtte gå og gå og gå for å komme oss dit. Men hallo, det var da oppholdsvær. Ellers var onsdagen preget av øsepøseregn og vind, så man skal ikke klage.

Etter langt om lenge kom man seg inn i registrereingsområdet og man ble akkreditert med pressebevis. Det er litt gildt å ha, for man kommer seg litt rundt på arrangementene, og man får tilgang til pressesenteret. Der er det blant annet gratis mat, og gratis mat er alltid fint.

Nu vel. På ONS kan man strengt tatt spise seg fra stand til stand, om man vil - Statoil bød for eksempel på Sushi, mens myndighetene lokket med Twist. Stor kollega kunne også fortelle at man kunne få øl enkelte steder om man kjente de rette folka, men som kjørende statstjenestekvinne var jo ikke det noe alternativ. Sant vel.

På ONS vasser man ikke bare i mat, man vader i et hav av dresser og drakter og ingeniører og teknologer og fluene vet hva. Man tar seg fram mellom haller og telt og mer eller mindre forseggjorte stands. Man beundrer (øh) ventiler og dipedutter og teknodilldall - og man hører på foredrag og presentasjoner og går på pressekonferanser.

Selvsagt er det krevende for ei enkel, introvert landsens jente å oppholde seg på slike steder. Men så lenge jeg holdt meg fast i Stor kollega, gikk det overmåtes bra. Verre gikk det da Stor kollega dumpet meg for å gå på innovasjonslunsj. Da var det bare å lurke rundt på egenhånd i folkehavet - for å finne veien ut og hjem.

Det var ikke så lett, skulle det vise seg. Jeg kavet meg fra hall til hall, på jakt etter en utgang som ledet andre steder enn til et inngjerdet uteområde - men nei. Siden jeg verken har stedsans eller orienteringsevne, tok det en halvtime å finne veien til Friheten (trolig hadde jeg gått i ring). Ute i Friheten møtte jeg århundrets regnbyge, så jeg kapitulerte og tok taxi til kjøpesenteret som huset Liten bil.

For å oppsummere kjenslene jeg sitter igjen med etter ONS-ingen:

+ Jeg kom meg dit og fikk parkert
- Bilen sto altfor langt fra arrangementet
+ Gratis mat og Pepsi Max
- Pastasalaten smakte papir
+ Jeg fant "vår" stand helt på egenhånd
- Jeg fant ikke ut igjen
+ Jeg møtte flere gamle kjente, blant annet tidligere kolleger
- Jeg traff ikke Mrs. Sundal, som ikke var der fordi hun var hjemme med sykt barn
+ Jeg fikk sett opptil flere kjendiser, og det er jo aldri å forakte
- Frederic Hauge er ikke den han en gang var (ja for dere husker vel hvordan han en gang var, ladies?
- Jeg fikk ikke med meg Kevin Costner, og det er egentlig en katastrofal trippelminus! Jeg trodde vitterlig ikke at han skulle komme før seinere i uka!!!
+ Jeg var ikke blant de blonde bertene med sug i blikket som sirklet rundt Kevin. Og jeg slapp å komme på tv i en slik tilstand, he he.
+ Jeg kom meg avgårde uten en eneste souvernir fra standene. Vel done, Bergljot!

ONS er unnagjort for min del. Og det er alltid godt hva som er gjort.

Tørr vits

Sjuåringen er i utvikling hva humoristisk sans angår. Her er dagens lille perle, servert ved frokostbordet:

Kostas: "Har du hørt om de to tørrfiskene som svømte rundt i sjøen?"

Bergljot: "Nei. Men Kostas, tørrfisk svømmer jo ikke rundt i sjøen. De blir ikke tørrfisk før de er blitt tørket og saltet."

Kostas: "Ja, jeg vet det, man vet du at han ene fisken gikk opp på land. Og vet du hva han andre sa da?"

Bergljot: "Nei?"

Kostas: "At du tørr, fisk!"

Og så ler Sønnen, den enbårne så han rister. Og da må jeg jo le, jeg også. Av den søte lille gutten min.

(Illustrasjonsfisken har jeg tillatt meg å låne av www.forskning.no)