Litt problemblogging, for det er så lenge siden sist.

Jeg vet at jeg blogger mye om motgang, utfordringer og elendighet, derfor samler jeg opp alt nåværende gruff i en og samme post. Så er jeg liksom ferdig med det for en stund. Først vil jeg gjerne få nevne taklampen på rommet til Sønnen, den enbårne. Den har ikke lys i seg, for pærene går i ett sett.

Min mest trofaste leser husker kanskje en tidligere blogg om en taklampe, den som jeg skulle skifte selv på grunn av uadekvate lyspærer, men det er altså en annen lampe. Bare så det er klart.

Lampa til sønnen er også av type IKEA, som den andre, og den skal kunne takle 75 watt pære. Det gjorde den ikke, så jeg graderte ned til 60. Det tåler den heller ikke, så nå er hele rommet mørklagt mens jeg legger en slagplan for hvordan jeg skal løse problemet GRATIS.

Jeg ringte Lyse Elverk, som driver linjene rundt omkring meg, og jeg snakket med en snill mann som ga meg mobilnummeret sitt. Dessverre er det nok ikke spenninga det er noe i veien med, ifølge mannen, for da ville nok de andre lampene i hjemmet også ha vært rammet. Han anbefalte meg å klage på lampa.

Bare tanken på å skru ned enda en lampe (for så å måtte søke hjelp av Bodil-mannen), får meg til å blekne. Det samme gjør tanken på å tilkalle elektriker. Det blir vel stålampe på gutterommet, tipper jeg.

Over til neste problem. Jeg har skrudd sammen to skrivepultsnurrestoler selv. To av de to skrivebordsstolene har dessverre fått løse rygger. Den ene har til og med skrudd seg nedover, følgelig er stoken blitt krakk. Jeg innser at noe må strammes baki der (det er alltid noe bak som ikke er stramt nok, akk ja), men er usikker på redskap. Dog er jeg sikker på at jeg ikke har redskapen, da jeg kun besitter tre lånte skrujern, en drill uten bits og et sett umbraconøkler. Og for all del, hekkesaks.

Dere ventet nok på en problemstilling knyttet til katteluka, og jeg skal ikke skuffe dere! Jeg husker ikke om jeg har nevnt dette før, etter tv-aksjonen til inntekt for demenssaken har jeg innsett at det trolig er en grunn til at jeg er så glemsk, men greia er at kattene hadde alternativt tilsyn den siste uka i oktober. Rasekatten ble foret inne - for han har jo chip til luka - villkatten ble foret ute, for hun er ikke chipet ennå.

Uteforingen har bydd på utfordringer i ettertid. Da jeg kom hjem fra hovedstaden, satt det anslagsvis sju katter utenfor døra mi. Etter alt å dømme fordi de likte maten. De fleste gikk hjem da det ikke kom mer mat, men to ble værende. Jeg tolker det dithen at de ikke har et hjem å gå til. Slikt gjør vondt i hjertet, skal jeg si dere, særlig når de ligger på dørmatta di og kikker inn gjennom lulka 24/7.

Ja, de har fått mat og husly. Han ene har til og med fått et nytt hjem - men til gjengjeld måttet gi avkall på bjellene sine. Nå bor Anton hos Bodil, han har fått hvitt halsbånd med diamanter på - og han får våtfor hver dag. La meg si det sånn: Anton er heldig. Delvis fordi Anton er pen, sjarmerende og intelligent.

Hun andre er mer en hverdagspus. Hun er stripete, litt blyg - og trolig drektig. Det kommer til å bli et problem, for å si det forsiktig. Et scenario er at Pus føder hos meg, og at Bergljot-heimen blir omgjort til barselhotell i tolv uker (gulp). Men dette er tross alt bedre enn alternativet, nemlig at Pus føder ute - i november. Det tredje opplagte alternativet - som innebærer veterinær - er ikke et alternativ.

Sånn går dagene. Jeg tenker og tenker på om jeg har flere problemer som må luftes for fellesskapet. Kommer bare på ett - nemlig at jeg må lære meg å kjøre t-bane alene i neste uke. Dette vil visst ingen ende ta.