I går fant jeg en død fugl på trappa mi. Den var ikke hardt kvestet og ille tilredt, likevel mistenker jeg at ett eller flere av husets kattedyr har vært involevert i hendelsen.
"Se mamma, en død fugl," sa Vilikke.
Jeg huffet og akket litt, og håpet at hun ikke insisterte på full begravelse. Det hadde vært veldig tungvindt nå som jeg har fått duk i staudebedet.
Vilikke er en følsom sjel, jeg husker med gru en episode i fjor - vi var på fisketur, og Kostas halte opp en liten makrell. Vilikke brøt sammen i krampegråt, for den stakkars fisken var så liten, og han "hadde ikke fått levd et liv". Det endte med at jeg og det arme barnet måtte settes i land.
Men altså. Jeg liker ikke døde fugler på trappa mi, så den måtte fjernes. Jeg liker ikke å fjerne døde fugler fra trappa mi heller - så jeg spurte Vilikke om ikke hun kunne tenke seg å gjøre det for mamma? Og tenk, det kunne hun. Det tok henne treogethalvt sekund å grabbe fjærkreet med et ispapiret og stappe den i den brune dunken.
Det er så fint når ungene blir så store at de kan gjøre nytte for seg. Jeg skulle bare ønske at hun ikke var så redd for edderkopper.
2 kommentarer:
Husker at du grov ned en katt med en tallerken i Sandy Road. Som forøvrig skal rives snart. Det er trist. Netti i jorda og kåken utslettet.
Ja, det er trist. Både med damen og rivingen. B
Legg inn en kommentar