...og så gjør Bergljot ungdomsting. Det er mye morsommere.

Nei, vi snakker ikke om sex, drugs & rock'n'roll. Slikt er det skuffende lite av, om sant skal sies. Derimot har Bergljot luftet motorsykkelen på ordentlig for første gang siden nittenpilogbue (om vi da ser bort fra to-tre korte turer).

I går kjørte jeg ti mil med en kollega, og det var faktisk ustyrtelig morsomt! Det gikk opp for meg at jeg ikke har kjørt sammen med andre siden 1999 (!), så det var jaggu på tide med selskap.

Bønna er en stor mann med en stor Ducati som lager stor lyd, litt sånn bomobombombom, vet dere. Jeg la meg pent på hjul med turtallsmaskinen min, som høres ut som en småhysterisk symaskin uten lyddemper. Vi kjørte til Sandnes, Høle, Lauvik, Oltedal, Ålgård og videre over til Bryne, og så til Kvernaland og videre hjem.

I distriktet her er det samkjøring for motorsyklister hver onsdag, da samles spesielt interesserte i Oltedal. Det er rett før jeg vurderer å få meg skinnvest igjen... Eller egentlig ikke. Jeg er ikke helt der ennå. Men jeg kjenner at jeg har lyst på nye kjørestøvler. Borrelåsen er gåene i de fra 1998, og det er ikke noe særlig.

Det går stadig bedre å kjøre, men jeg er fortsatt uendelig mye stivere i skrotten enn i glanstiden. Den nye dressen, den som er var litt for trang over bysten vet dere, er fortsatt litt for trang. Jeg får så vidt smøget inn sertifikat, VISA- og vognkort i innerlommen. Det er slettes ikke plass til ryggskinne.

Å kjøre svinger er litt skumlere enn før, særlig på steder med smal vei, mye vegetasjon og dårlig sikt. Må konsentrere meg om sporing, altså hvor i veibanen jeg befinner meg når jeg går inn i svingen. Det har nemlig mye å si for hvor jeg befinner meg når jeg kommer ut av svingen - og da vil jeg helst være godt plassert i min egen kjørebane. For å si det sånn.

Motorsykkel er fortsatt morsomt. Og jeg kjører ganske pent og forsvarlig, man må jo ta høyde for at man er alenemor midt i førtiåra. Mest av alt er jeg glad for at jeg er i gang igjen, og at jeg ikke lenger har garasjesykkel.