Bergljot passer barnebarn

Jeg er blitt bestemor, og det lenge før forventet (fryktet). Vilikke har nedkommet med et vakkert pikebarn som har fått navnet Gresseline.

Gresseline ble til på skolen, og det vites ikke om det var en far inne i bildet. Det er iallfall ingen far inne i bildet nå. Barnet hadde en tøff start på livet, da moren adopterte henne bort til en klassevenninne. Eller for å være presis, Gresseline ble byttet bort mot en diger malt t-skjorte.

Det viste seg imidlertid at Vilikke etterhvert ble overveldet av morsfølelse for dette lille vesenet hun hadde satt til verden, og hun angret på hele byttehandelen. Enden på visa er at Gresseline er tilbakeført til biologisk mor, som til alt overmål har fått beholde t-skjorta. Det ble vinn-vinn for Vilikke.

Gresseline er et harmonisk barn, hun er trinn og deilig, og hun gjør lite av seg (dette har hun ikke etter sin mor). I starten undret vi oss jo på om hun ville bli lys eller mørk (ukjent far, vet dere), nå har hun fått en flott grønn manke som må vannes daglig, ifølge moren.

Men hvor er moren, tror dere? Joda,  hun er på ferie. Uten Gresseline. Personlig synes jeg at det er litt tidlig å overlate et lite nurk til andre, og dette skal jeg ta opp med min datter. Frykten nå er at tante, som jobber i barnevernet, tropper opp og henter Gresseline. Tross alt kan det framstå som lite heldig at moren både har adoptert henne bort (midlertidig) og reist fra henne.

Utfordringen nå blir å holde liv i Gresseline til moren kommer tilbake. Jeg er litt rusten i omsorgsgenene, merker jeg, det er vanskelig å vite hvor mye vann hun egentlig skal ha. Og må hun kalkes og/eller gjødsels? Og klippes? Kan det sette seg ugras på henne? Lus?

Trøster meg med at hun iallfall ikke skal ha pupp. Det hadde blitt aldeles for slitsomt.

Hilsen Bergljot, som kanskje ikke skal ha bloggpause likevel, men som skal pauseblogge litt når det føles riktig.