Bannefingeren

"Mamma, Pingu viser bannefingeren!" kauker Sønnen, den enbårne (8) forferdet.

Pingu (4) har egentlig bare sittet og viftet med hånda og stukket opp en og annen tilfeldig finger, hun har jo ikke begrep om at det er bannlyst å stikke opp den midterste.

Grunnet den voldsomme oppmerksomheten fra storebroren, som neppe heller aner den fulle og hele sannhet om bannefingerens opprinnelse, fortsetter hun med fingerviftingen. Så klart.

"Mamma, se!!!! Hun gjør det igjen. Det er stygt!"

"Det er da bare en finger," forsøker jeg meg.

"Neiii! Det er bannefingeren!"

Ja vel ja. Må jeg virkelig dressere min yngste datter om anvendelse av fingre også nå. Jeg trodde slikt kom seinere i livet, og at det ikke er mødrene som må ta den biten av oppdragelsen.

For hva sier man? Bannefingeren er bare en av fem, eller to av ti, og det er ingen logisk grunn til at det er støtende å heve denne mot skyene. Selv om jeg ikke liker helt når mor mi viser omtalte gest i trafikken.

Den ultimate bannefingerøvelsen er for øvrig å ta alle fingrene til værs, samtidig, for så å avrunde med å snu håndflaten og peke den egentlige bannefingeren framover.

"F... your whole family, and your dog, too," betyr det.

Stort slemmere blir det vel ikke.