Unnfangelse

Hvorfor blogger Bergljot? spør Osloskånskan.

Ja finnes det noe entydig svar på det? På sett og vis er jeg familiært belastet. Da jeg med skjelvende hender opprettet denne greia for ett års tid siden, hadde jeg allerede en stk. mor, en stk. bror, en stk. søster og en stk. svigerinne som blogget regelmessig. Siden den gang har alle fått seg unger (strengt tatt unntatt mor mi, men hun har fått barnebarn), så nå er det visst i hovedsak jeg som skriver. Og utleverer.

Jeg tenkte ikke langsiktig da fjasebloggen ble unnfanget. Hadde jeg gjort det, hadde jeg tenkt ut et smartere navn og en smartere lay-out. Vel, egentlig er det vel skryt det med lay-out-en. Sannheten er at jeg ikke er teknisk nok til å være så avansert på det området (men nå vet jeg at Osloskånskan kan en del, så det kan tenkes at jeg kan komme til å spørre henne). Psssst! Det er derfor det bare er hvitt i toppen på Bergljot-bloggen. Bergljot evner ikke å legge inn noe stilig der. Så hun later som hun er minimalist.

Den første tiden, ja jeg vil nesten si det første året, pludret jeg i vei her inne i visshet om at jeg neppe ble lest av andre enn a) mor mi b)søsken/svigerinne c) venninne til svigerinne d) ei gammel klassevenninne (unnskyld Solfrid) og noen få innvidde familievenner. Jeg tykte det var rett så hyggelig å meddele meg om både det ene og det andre, i gamle dager mye om gemalen må jeg si, uten filter.

Men så altså litt tidligere i år ble jeg, jeg mener bloggen, nominert til "Mest originale mammablogg 2009". Jeg meldte meg ikke på selv, kors på halsen, selv om det skal innrømmes at jeg ble skamløst smigret. Plutselig kom det flere lesere, og det liker jeg mellom oss sagt godt.

Jeg synes det er stas å ha mitt eget sted, der jeg setter dagsorden og bestemmer hva som er sant (moahahahaha). Og det ble enda stasere da det begynte å komme kommentarer fra andre enn meg selv (strengt tatt kommenterer jeg fortsatt mine egne innlegg i stor grad, men jeg er ikke lenger den eneste stemmen iallfall). Nå tenker jeg liksom at jeg har en hel virtuell vennegjeng der ute, og det hadde jeg slett ikke tenkt at jeg skulle tenke.

Psssst (2)! Jeg har skrevet ganske mye oppigjennom generasjonene, og jeg skriver fortsatt en del - jobbmessig, altså. Jeg har skrivejobb. Men siden den befinner seg i de lavere stukturer i statsforvaltningen, er det mye som ikke slipper ut i det daglige. Bloggen er et fint sted for blomstring, utblåsing, tøysing, gremmelse, pludder og fjas. Innimellom kjenner jeg prestasjonsangsten bite meg i hekken, for jeg vet jo at det er litt lavkulturelt og smalt (=ensporet) det som tematiseres her inne.

Heldigvis er jeg så gammel at jeg kan blogge om det samme gamle om og om igjen, bare med en litt ny vinkling og start. Unnskyldningen min er at jeg er tilnærmet senil, og således ikke kan holdes ansvarlig for mine gjentakelser.

Amen.