Sinte-Bergljot slår til

I dag har jeg vært kjeftekjerring, og det uten at det gikk ut over min nærmeste, for en gangs skyld.

I flere uker nå har det vært begått anleggsarbeid rundt huset mitt. Det er for så vidt greit, sånn er det i nye boligfelt. Men jeg blir dritsur når de lar dumperen sin stå på tomgang fra klokken seks-halvsju hver morgen - to meter fra min husvegg, endatil på min tomt. Særlig når jeg vet at de ikke begynner å jobbe før klokka sju.

Jeg vil våkne til lyden av barneføtter eller min egen vekkerklokke. Ikke av anleggsmaskiner oppimot en halvtime før jeg har tenkt å stå opp.

Så i dag ringte jeg til dumpersentralen - telefonnummeret sto på magen til det buldrende beistet. Damen jeg snakket med var forekommende og forståelsesfull, og hun lovet å varsle bråkemennene. Bergljot framsto som både myndig og saklig, tror jeg, men damen fikk nok en forståelse av at jeg var indignert og, tja, krenket.

Nå er jeg glad for at jeg har sagt ifra. Og så gremmes jeg litt over at det tok meg tre uker å kvinne meg opp til å ringe. Det er Pyse-Bergljot i et nøtteskall.