Husfurie

Som varslet i et tidligere innlegg, har vaniljedeigene omsider etablert seg i ny residens. I halvannen uke nå har vi residert i luftslottet, som ligger vakkert til på en permanent stormfull høyde syd i Sola.

Gardiner har vi ikke, verken foran eller bak nær sagt, så jeg antar at store deler av nabolaget har sett oss kun iført trusser. Iallfall han mørke snekkeren som bygger på nabohuset, han er i gang med hammeren at seven sharp hver dag. Vi skylder på gardinsituasjonen - og at vi ikke har hatt naboer på treogethalvt år. Vi blir nok siviliserte etterhvert.

De som kan studere oss gjennom de store vinduene våre, kikkerne, tror sikkert at vi ikke har så mye klær. Iallfall er det ikke ofte vi skifter. Grunnen er enkel, vi har ikke garderobeskap i drift. Nesten alle tekstiler ligger snurpet sammen i pappesker fra IKEA, og disse eskene står mer eller mindre tilfeldig plassert inne på det såkalte kontoret, sammen med julepynt, bøker, kanoer, motorsager, brudekjoler og lignende.

De som har kunnet følge oss fra utsiden har garantert også hørt oss. Vi lager mye lyd, og ikke bare gromlyd. Leieboerne, som har bodd der nesten like lenge som oss, hevder at de bare har hørt en stol skrape. Men jeg kjenner dem ikke godt nok til å vite om de bare er høflige.

Ellers har vi brakt i erfaring at hvite vegger er krevende å holde hvite med tre små unger, og at glansen fort blekner på høyglanskjøkkenet når ungene har tafset nok på fasadene. Vi gnukker i vei, for å si det sånn. Katta er i ferd med å bli utekatt etter å ha kvesset klørne i sofaene mine, han er er mildest talt i unåde.

Og før eller seinere er jeg nødt til å lære meg hvordan induksjonstoppen egentlig er ment å virke.