Dette er ikke en trenings- eller livsstilsblogg, så dette blir et unntaksinnlegg mellom alle de blå deppeepistlene. Så bær over med meg. Jeg løper igjen. Eller "springer", som vi sier i min del av landet. Etter et halvt år i rykkognappmodus med innlagte hvileskjær er jeg i gang.
Går det bra? Nja, stadig bedre, tror jeg. Kroppen knirker, pusten også, og endorfinene og dopaminet lar vente på seg. Akkurat nå er det ikke fryktelig morsomt å springe. Men jeg vet jo at det er bra for hodet, og at det etter hvert blir bedre for legemet også. Dessuten er det suverent kunne ventilere underveis - løpefølget mitt og jeg deler det meste etter fire års samtrening.
Og i september skal vi debutere på KK-mila. Det blir sikkert stas. jeg har ikke deltatt i sånt siden jeg var atten og drev med terrengløp i USA.
Jeg gikk i treningsdvale i høst en gang, da livet spisset seg til. Da mor ble sykere og etter hvert døde. Etter en stund virket det uoverkommelig å komme i gang igjen - det hjalp ikke det spøtt at jeg hadde trent i mange år og i utgangspunktet var i grei fysisk forfatning.
For å kompensere handlet jeg joggesko - fem par på et halvt år. Fire av dem har jeg knapt hatt på meg.
Nå er det altså andre boller, men også et justert amibisjonsnivå. Det viktigste er å komme seg ut, få frisk luft og kjenne at kroppen fungerer. Kanskje blir jeg aldri mer i stand til å løpe en totimers tur og like det - men i så fall er det helt greit, kjenner jeg.
:-)
mandag 18. januar 2016
mandag 11. januar 2016
All time low, om sorg og veiledning jeg ikke har bedt om.
Jeg er mildt sagt urovekket over hva enkelte får seg til å si og mene til folk som har mistet noen som står dem nær. Her er utsagn som har gitt meg ståpels på ryggen i seinere tid:
"Sørger du ENNÅ? Det er jo gått mer enn to måneder siden hun døde. Nei nå ble jeg overrasket."
"Ok, skjønner. Men om du fortsatt er i den tilstanden om et halvt år, blir jeg bekymret for deg."
"Jeg har også mistet foreldrene mine, men jeg bestemte meg for å akseptere det. Det tok en måneds tid, så var det verste over."
"Husk, hun hadde ikke villet at du skulle være lei deg."
"Har dere ikke begynt å rydde huset hennes ennå?? Husk at det er en viktig del av bearbeidelsen."
"Det har jo sine positive sider også, vet du. Økonomisk. Du og ungene dine har mer trygghet og frihet."
"Livet må jo gå videre, vet du!"
Og så videre. Og bla bla bla. Jeg vil bare si, og det bør alle voksne folk vite, at ingen er like, og vi sørger forskjellig. Man skal være særdeles varsom med å gi råd og synspunkter på hva andre føler og gjør i tiden etter et tap. Vi må får lov til å sørge vår egen sorg.
Det dere også må være klar over, er at det tar lenger tid enn du tror. Når du, som bekjent eller perifer venn er kommet over sjokket og tapet, begynner jeg på den egentlige sorgen. Monsterbakken. Det er først nå jeg innser hva jeg har mistet. Bedøvelsen er på vei ut av kroppen.
Så hva kan du gjøre? Ikke så mye, egentlig. Bare akseptere at det er sånn det er, dessuten er det fint om du lytter mer enn du snakker.
"Sørger du ENNÅ? Det er jo gått mer enn to måneder siden hun døde. Nei nå ble jeg overrasket."
"Ok, skjønner. Men om du fortsatt er i den tilstanden om et halvt år, blir jeg bekymret for deg."
"Jeg har også mistet foreldrene mine, men jeg bestemte meg for å akseptere det. Det tok en måneds tid, så var det verste over."
"Husk, hun hadde ikke villet at du skulle være lei deg."
"Har dere ikke begynt å rydde huset hennes ennå?? Husk at det er en viktig del av bearbeidelsen."
"Det har jo sine positive sider også, vet du. Økonomisk. Du og ungene dine har mer trygghet og frihet."
"Livet må jo gå videre, vet du!"
Og så videre. Og bla bla bla. Jeg vil bare si, og det bør alle voksne folk vite, at ingen er like, og vi sørger forskjellig. Man skal være særdeles varsom med å gi råd og synspunkter på hva andre føler og gjør i tiden etter et tap. Vi må får lov til å sørge vår egen sorg.
Det dere også må være klar over, er at det tar lenger tid enn du tror. Når du, som bekjent eller perifer venn er kommet over sjokket og tapet, begynner jeg på den egentlige sorgen. Monsterbakken. Det er først nå jeg innser hva jeg har mistet. Bedøvelsen er på vei ut av kroppen.
Så hva kan du gjøre? Ikke så mye, egentlig. Bare akseptere at det er sånn det er, dessuten er det fint om du lytter mer enn du snakker.
torsdag 7. januar 2016
Litt om Waldemar Thrane, den nye katta mi
Bergljot holder seg som mange vet med katt, eller katter - for tiden to. Begge er sånne som er samla inn fra rennesteinen, og begge er på sitt vis sympatiske. Denne bloggen skal handle om Waldemar Thrane, også kalt Bobbos, som flytta inn i høst.
Waldemar er en stripete sak med finurlig kroppsbygning. Han er tjukk på midten, litt hjulbeint og slank for det meste. Han var meget mager og pjusk da han kom, men meget kjærlig og kontaktsøkende. Og ukastrert.
Sånn kunne vi jo ikke ha det, så Waldemar måtte til veterinær og kjøttkontroll. Denne avdekket at han var yngre enn forventet, bare tre-fire år - og at han har levd det lassisliv. Det var som forventet. Han mangler 17 tenner (!), har flere krigsskader, han var full av lus og hadde kolonier av midd i ørene.
Waldemar kom ut fra doktoren uten baller, lus, midd og mark. Etter hvert er han blitt penere og blankere og blidere - men dessverre driver han med selvskading, han klør og klorer seg til blods, han har store pelsløse sår på flankene. Han ser rett og slett ikke ut, så i går dro vi til veterinær.
Som forhenværende uteligger er ikke Dyret vant til, eller fortrolig med, å være i bur, så jeg var ganske lykkelig da jeg klarte å stappe ham inn på første forsøk. Naboen har nemlig lært meg et triks: Sett buret på høykant, løft Dyret forsiktig etter nakkeskinnet og tre det ned i buret - og lås før det kommer til seg selv igjen.
Han var lite fornøyd, og gav tydelig uttrykk for det, men jeg skyfla buret inn i bilen og la i vei til Sandnes - glad og fornøyd, ute i god tid. Det hadde jo gått så mye bedre enn forventet! Waldemar romsterte bak, han var ikke glad og fornøyd.
Så. Brått, etter tre-fire kilometer, kommer katta som et prosjektil, fra bagasjeavdelingen, via baksetet og fram til meg. Han har på finurlig vis klart å bryte seg ut av buret, og han er ganske rabiat. Det ble jeg også, på en litt annen måte, for hva gjør du når du har en oppkavet, rebelsk katt løs i bilen - mens du kjører - og du vet at du aldri i livet kommer til å klare å bure ham inn igjen?
Siden jeg uansett måtte kjøre - enten hjem eller til veterinæren - valgte jeg det siste. I pent og rolig tempo. Katta labba rundt i bilen, lå litt på dæsjbordet, i forsetet, tok seg en tur bak.
Så merkelig at den setter spor, tenkte jeg. For jeg kunne tydelig se poteavtrykk på dæsjbordet. Kunne det være svette siden han sikkert var stressa? tenkte jeg. Men så kjente jeg lukta. Spylervæske. Krapylet hadde, i kampens hete, klart å klore hull i en pose med spylervæske bak i bilen. Så satt vi der da, i spritosen. Ganske absurd egentlig.
Vel framme hos veterinæren oppstod neste problemstilling. Hvordan få ham inn, uten bur? Og hva om det satt en koloni med rottweilere på venterommet? Etter telefonisk kontakt med doktoren fikk vi liste oss inn ei bakdør, og Waldemar ble plassert på undersøkelsesbordet. So far so good!
Heldigvis vet han å oppføre seg, er tillitsfull og kontaktsøkende. Hva som feiler han vet vi fortsatt ikke, bortsett fra at han klør og har betennelser i huden. Det skal løses med kortisonsprøyter og penicillin.
Pillekur i ti dager, to ganger til dagen blir rasende festlig. Det eneste Waldemar Thrane avskyr like mye som å være i bur, er å ta piller. Løsningen er å dele dem opp i våtfor, for han er altfor glad i våtfor til å våge ikke å spise alt.
Og om noen lurer på hvordan vi kom oss hjem fra veterinæren med Houdini, så løste vi det med gaffa-teip rundt buret.
Waldemar er en stripete sak med finurlig kroppsbygning. Han er tjukk på midten, litt hjulbeint og slank for det meste. Han var meget mager og pjusk da han kom, men meget kjærlig og kontaktsøkende. Og ukastrert.
Sånn kunne vi jo ikke ha det, så Waldemar måtte til veterinær og kjøttkontroll. Denne avdekket at han var yngre enn forventet, bare tre-fire år - og at han har levd det lassisliv. Det var som forventet. Han mangler 17 tenner (!), har flere krigsskader, han var full av lus og hadde kolonier av midd i ørene.
Waldemar kom ut fra doktoren uten baller, lus, midd og mark. Etter hvert er han blitt penere og blankere og blidere - men dessverre driver han med selvskading, han klør og klorer seg til blods, han har store pelsløse sår på flankene. Han ser rett og slett ikke ut, så i går dro vi til veterinær.
Som forhenværende uteligger er ikke Dyret vant til, eller fortrolig med, å være i bur, så jeg var ganske lykkelig da jeg klarte å stappe ham inn på første forsøk. Naboen har nemlig lært meg et triks: Sett buret på høykant, løft Dyret forsiktig etter nakkeskinnet og tre det ned i buret - og lås før det kommer til seg selv igjen.
Han var lite fornøyd, og gav tydelig uttrykk for det, men jeg skyfla buret inn i bilen og la i vei til Sandnes - glad og fornøyd, ute i god tid. Det hadde jo gått så mye bedre enn forventet! Waldemar romsterte bak, han var ikke glad og fornøyd.
Så. Brått, etter tre-fire kilometer, kommer katta som et prosjektil, fra bagasjeavdelingen, via baksetet og fram til meg. Han har på finurlig vis klart å bryte seg ut av buret, og han er ganske rabiat. Det ble jeg også, på en litt annen måte, for hva gjør du når du har en oppkavet, rebelsk katt løs i bilen - mens du kjører - og du vet at du aldri i livet kommer til å klare å bure ham inn igjen?
Siden jeg uansett måtte kjøre - enten hjem eller til veterinæren - valgte jeg det siste. I pent og rolig tempo. Katta labba rundt i bilen, lå litt på dæsjbordet, i forsetet, tok seg en tur bak.
Så merkelig at den setter spor, tenkte jeg. For jeg kunne tydelig se poteavtrykk på dæsjbordet. Kunne det være svette siden han sikkert var stressa? tenkte jeg. Men så kjente jeg lukta. Spylervæske. Krapylet hadde, i kampens hete, klart å klore hull i en pose med spylervæske bak i bilen. Så satt vi der da, i spritosen. Ganske absurd egentlig.
Vel framme hos veterinæren oppstod neste problemstilling. Hvordan få ham inn, uten bur? Og hva om det satt en koloni med rottweilere på venterommet? Etter telefonisk kontakt med doktoren fikk vi liste oss inn ei bakdør, og Waldemar ble plassert på undersøkelsesbordet. So far so good!
Heldigvis vet han å oppføre seg, er tillitsfull og kontaktsøkende. Hva som feiler han vet vi fortsatt ikke, bortsett fra at han klør og har betennelser i huden. Det skal løses med kortisonsprøyter og penicillin.
Pillekur i ti dager, to ganger til dagen blir rasende festlig. Det eneste Waldemar Thrane avskyr like mye som å være i bur, er å ta piller. Løsningen er å dele dem opp i våtfor, for han er altfor glad i våtfor til å våge ikke å spise alt.
Og om noen lurer på hvordan vi kom oss hjem fra veterinæren med Houdini, så løste vi det med gaffa-teip rundt buret.
fredag 4. desember 2015
Pollyanna venter på Synne
I natt kommer ekstremværet Synne til meg og alle andre som skulle befinne seg på Vestlandet. Hun skal være av det fuktige slaget, trolig kommer det 10-15 centimeter regn på 30 timer. Hey ho! Nå gjelder det å finne fram sydvest, slagstøvler og øsekar, for dette skal bli festlig.
Siden alt annet er kjipt, så tar jeg Pollyanna-tilnærmingen - Synne gir meg en god unnskyldning til å
være inne
God helg!
Siden alt annet er kjipt, så tar jeg Pollyanna-tilnærmingen - Synne gir meg en god unnskyldning til å
være inne
- drikke rødvin
- fyre i ovnen
- legge meg tidlig (eller seint, om det passer meg bedre)
- stå opp seint
- skrive julekort
- vaske og rydde
- bake pepperkaker
- være med ungene
- se på vintersport på tv
- forberede London-tur
God helg!
torsdag 3. desember 2015
Here I come
Se det. Ikke bare havne jeg i A-trekninga i bedriftskunstforeningen - jeg fikk andrevalget mitt også! Kan ikke si annet enn at jeg identifiserer meg litt med fjærkreet på bildet, denne lille, pjuskete fuglen som seiler inn fra siden, opp-ned er han visst også.
Kunstneren heter Tiina Kivinen og er finsk. Bildet heter Here I come, eller Her kommer jeg - som igjen kan knyttes til en annen fugl - nemlig hanen i Drammen. Eller Hanan i Drammen, som det heter på prøysensk.
Hanen er fra Drammen, Prøysen var fra Ringsaker, og det er også gullfuglen jeg har skaffet meg, men som jeg ikke tror jeg kommer til å skyte eller sette i bur. Heller temme ham såpass at han vil holde seg rundt meg, frivillig.
Der ser dere. Alt henger sammen med alt.
HANAN I DRAMMEN
Det bodde en hana i Drammens by
med venger som glinste i sola.
Han gikk der så langbeint og krønsk og kry
og trudde`n var finest på jorda.
Han flaksa fra bakken og rett opp på trammen
og kasta med nakken og slengte med kammen:
``HER KOMMER JEG!`` sa Hanan i Drammen.
Så var det en dag han fikk lyst på litt mat,
og døra sto oppe til stua.
På bordet sto graut i et lyseblått fat,
og på stolen ved bordet satt frua.
Og hanan tok telsprang, og kasta med kammen,
og rett opp i fatet slo`n hæla sammen:
``HER KOMMER JEG!`` sa Hanan i Drammen.
Men da skal jeg si deg at frua ble gal.
``NEI, NÅ GÅR DET JAMEN FOR ILLE.
I HØNSEGÅR`N MED DEG, DIN STAS-GENERAL,
OG DER SKAL DU PENT TIE STILLE!``
Og frua tok hanan og bar`n ut på trammen
og kasta`n til værs så det bruste i kammen:
``HER KOMMER JEG!`` sa Hanan i Drammen.
Alf Prøysen
med venger som glinste i sola.
Han gikk der så langbeint og krønsk og kry
og trudde`n var finest på jorda.
Han flaksa fra bakken og rett opp på trammen
og kasta med nakken og slengte med kammen:
``HER KOMMER JEG!`` sa Hanan i Drammen.
Så var det en dag han fikk lyst på litt mat,
og døra sto oppe til stua.
På bordet sto graut i et lyseblått fat,
og på stolen ved bordet satt frua.
Og hanan tok telsprang, og kasta med kammen,
og rett opp i fatet slo`n hæla sammen:
``HER KOMMER JEG!`` sa Hanan i Drammen.
Men da skal jeg si deg at frua ble gal.
``NEI, NÅ GÅR DET JAMEN FOR ILLE.
I HØNSEGÅR`N MED DEG, DIN STAS-GENERAL,
OG DER SKAL DU PENT TIE STILLE!``
Og frua tok hanan og bar`n ut på trammen
og kasta`n til værs så det bruste i kammen:
``HER KOMMER JEG!`` sa Hanan i Drammen.
Alf Prøysen
onsdag 2. desember 2015
Mental lavterskeljul
Det er ikke så lett å finne stemningen. Huset trenger profesjonell hjelp, subsidiært ei husfrue som fungerer, og husfrua trenger muligens profesjonell hjelp hun også.
Jeg hadde en generalsamtale med avkommet i går, om at jeg er trøtt og trist og sliten og søvnløs og alt det der. Det var visst i kjølvannet av en utblåsing grunnet avkommets manglende engasjement og deltakelse innen ro & orden.
"Må du gå på jobb, da?" spurte Vilikke.
"Klart jeg må jobbe. For å være borte fra jobb, må man være syk eller ha en annen god grunn. Jeg er ikke syk, bra trist," sa jeg.
"Men man kan jo være syk andre steder enn i kroppen. Man kan være mentalt syk," repliserte barnet.
Jeg er ikke helt der, altså. Det jeg har vil bli lettere å bære, etter hvert. Bakkene vil flate ut, etter hvert. Først må vi bare komme oss gjennom det første årshjulet uten mor. Alle merkedagene og høytidene.
Jeg aner ikke hvor dørkransen min er, ei heller favorittadventsstjerna. Staken, som jeg faktisk fant i tide, har feil farge på lysene, og ikke er det blitt til at vi har tent det første heller.
Den sirlig broderte pakkekalenderen ligger nedgravd mellom duker og diverse - men ungene er glade til. De er godt fornøyde med alternativet fra Kinder. Selv har jeg Pondus-kalenderen. Kjip sjokolade, men morsomme visdomsord bak klaffene. En gave fra en som kjenner meg godt.
Og i kjøleskapet har jeg to bokser pepperkakedeig fra IKEA - per nå representerer disse de eneste planene for julebakst. Kanskje det ikke er helt i orden med det mentale likevel, når jeg tenker meg om.
Jeg hadde en generalsamtale med avkommet i går, om at jeg er trøtt og trist og sliten og søvnløs og alt det der. Det var visst i kjølvannet av en utblåsing grunnet avkommets manglende engasjement og deltakelse innen ro & orden.
"Må du gå på jobb, da?" spurte Vilikke.
"Klart jeg må jobbe. For å være borte fra jobb, må man være syk eller ha en annen god grunn. Jeg er ikke syk, bra trist," sa jeg.
"Men man kan jo være syk andre steder enn i kroppen. Man kan være mentalt syk," repliserte barnet.
Jeg er ikke helt der, altså. Det jeg har vil bli lettere å bære, etter hvert. Bakkene vil flate ut, etter hvert. Først må vi bare komme oss gjennom det første årshjulet uten mor. Alle merkedagene og høytidene.
Jeg aner ikke hvor dørkransen min er, ei heller favorittadventsstjerna. Staken, som jeg faktisk fant i tide, har feil farge på lysene, og ikke er det blitt til at vi har tent det første heller.
Den sirlig broderte pakkekalenderen ligger nedgravd mellom duker og diverse - men ungene er glade til. De er godt fornøyde med alternativet fra Kinder. Selv har jeg Pondus-kalenderen. Kjip sjokolade, men morsomme visdomsord bak klaffene. En gave fra en som kjenner meg godt.
Og i kjøleskapet har jeg to bokser pepperkakedeig fra IKEA - per nå representerer disse de eneste planene for julebakst. Kanskje det ikke er helt i orden med det mentale likevel, når jeg tenker meg om.
tirsdag 1. desember 2015
Og så går det mot jul.
Det er bare å innse at skal det skrives, må det skrives ut fra hvordan ting er - og ikke slik man skulle ønske at det var. Mulig jeg skifter navn på bloggen - kanskje til Blues fra sidelinjen? ;-)
Dette er definitivt en blå dag etter en lang natt. Det stormer og hagler i et bankende i Sola Syd nå, egentlig passende kulisser rundt en stusselig tid. Advent er det visst også. Stjerna er på plass, men ikke pakkekalenderen. I år blir det lavterskeladvent. Mangler både motivasjon og krefter.
Framover komme alle datoene rullende, alle merkedagene. Bursdagen hennes, jul. Nyttårsaften. Det som var godt, blir vemodig og vondt. Og sånn vil det være, lenge.
Jeg undrer meg over de parallelle livene mine, over hvordan jeg i det ene øyeblikket eller settingen kan være helt vanlig og normal - mens sorgen og savnet kan blåse meg over ende i det neste, når jeg er for meg selv.
Sorg er vondt, men ikke farlig. Etter hvert vil smerten blekne, og de gode minnene vil bli tydeligere. Klumpen i magen, den som het "angst" da hun var syk, og som nå heter "savn", vil bli mindre. Livet vil gå videre, for det er en tid for alt.
I helgen var jeg hjemme, for første gang siden begravelsen. Der er rammene rundt livet hennes, tingene hennes. Jeg ser så mye av henne i det som er igjen. Det hun likte å omgi seg med, speiler henne på en god måte.
Etter å ha utført gjenoppliving på plantene i huset, og etter å ha fått på varme og landet, var jeg på graven. Jeg fikk ryddet bort de siste kransene, rensket litt opp. Steinen er tilbake, med hennes navn og datoer på. Bokstavene er foreløpig "nye" og mørkere enn fars. Fortsatt sterkt å se tallene. De døde på samme dato, med fem års mellomrom, og det var bryllupsdagen deres. De ble bisatt på samme dato også.
1. desember og snart jul. Jeg kjenner at jeg ikke vil. Er glad jeg skal være sammen med søsknene mine, i huset hennes. Det blir godt og vondt og veldig annerledes uten henne.
Men så er nå egentlig alt annerledes nå for tiden.
Dette er definitivt en blå dag etter en lang natt. Det stormer og hagler i et bankende i Sola Syd nå, egentlig passende kulisser rundt en stusselig tid. Advent er det visst også. Stjerna er på plass, men ikke pakkekalenderen. I år blir det lavterskeladvent. Mangler både motivasjon og krefter.
Framover komme alle datoene rullende, alle merkedagene. Bursdagen hennes, jul. Nyttårsaften. Det som var godt, blir vemodig og vondt. Og sånn vil det være, lenge.
Jeg undrer meg over de parallelle livene mine, over hvordan jeg i det ene øyeblikket eller settingen kan være helt vanlig og normal - mens sorgen og savnet kan blåse meg over ende i det neste, når jeg er for meg selv.
Sorg er vondt, men ikke farlig. Etter hvert vil smerten blekne, og de gode minnene vil bli tydeligere. Klumpen i magen, den som het "angst" da hun var syk, og som nå heter "savn", vil bli mindre. Livet vil gå videre, for det er en tid for alt.
I helgen var jeg hjemme, for første gang siden begravelsen. Der er rammene rundt livet hennes, tingene hennes. Jeg ser så mye av henne i det som er igjen. Det hun likte å omgi seg med, speiler henne på en god måte.
Etter å ha utført gjenoppliving på plantene i huset, og etter å ha fått på varme og landet, var jeg på graven. Jeg fikk ryddet bort de siste kransene, rensket litt opp. Steinen er tilbake, med hennes navn og datoer på. Bokstavene er foreløpig "nye" og mørkere enn fars. Fortsatt sterkt å se tallene. De døde på samme dato, med fem års mellomrom, og det var bryllupsdagen deres. De ble bisatt på samme dato også.
1. desember og snart jul. Jeg kjenner at jeg ikke vil. Er glad jeg skal være sammen med søsknene mine, i huset hennes. Det blir godt og vondt og veldig annerledes uten henne.
Men så er nå egentlig alt annerledes nå for tiden.
Abonner på:
Innlegg (Atom)