Seks korssting

I går skiftet Gemalen bandasje på den nysløyde foten min. Han er en hjelpsom fyr, og hadde nok sett fram til det øyeblikket lenge (han er naturfaglærer og dissekerer så ofte han kan).

Foten ser slettes ikke verst ut, synes jeg. Den er riktig nok fortsatt gul (jod?) etter operasjonen, men den fæle svineknoken ved stortårota er gone. Nå har jeg bare en lekker liten korsstingsøm der.

Seks sting. Det er jo ingenting. Jeg har født barn og blitt brodert før, for å si det sånn. Seks sting i foten er ingenting sammenlignet med snurpesøm i perleporten. Men fikk jeg sykemelding da? Neida.

Gemalen ble kun pålagt et midlertidig besøksforbud som for all del ikke burde vare for lenge - for da kunne man risikere at ting aldri gikk seg til. Man kunne bli permanent gjengrodd, kunne man få inntrykk av.

Vel, det får være nok om husflid for denne gang. Jeg har hatt en lengre telefonsamtale med fin fagre venninne Jorunn i dag, hun fantastiske med den hvite sofaen (som dessverre er blitt dynket i en kopp te, og følgelig ikke er så hvit over det hele lenger). Hun mener at det er litt dødt inne på Bergljot-bloggen for tiden.

"Jeg opplever jo ikke noe, så jeg har ikke noe å skrive om," argumenterer jeg (det er jo grenser for hvor mye man kan skrive om ei tå. Man vil jo ikke kjede sine lesere.)

"Men du kan jo skrive veldig mye veldig bra om veldig lite. Du er utrolig god til å koke suppe på en spiker," mener Jorunn, og påstår videre at hun er innom fjasebloggen mange ganger til dagen for å fange opp alle oppdateringer.

Huff og huff. Jeg kjenner at det bare er et spørsmål om tid før jeg begynner å listeblogge.

Hilsen Bergljot, som ikke har dusjet (har ikke lov) eller vært utendørs siden mandag. Og ja, det er fortsatt synd på meg, selv om tåa blir fin.

Om blogging i narkorus

Her om dagen blogget Trine om ullteppet som loer svære ulldotter oppi ullsofaen hennes. Et sårt innlegg, vil jeg si, der hun ber om gode, ømme råd fra Blogglandia.

Siden jeg var brilleløs og narkotikapåvirket da jeg leste innlegget (ja dere har vel sikkert fått med dere at jeg har vært gjennom en dramatisk stortåoperasjon?), mente jeg bestemt at det var en av Trines praktfulle saueputer som lå pent anrettet i bakgrunnen. Og der og da føltes det riktig å påpeke at ulldottene nok stammet fra putesauene.

Men au da! Det var visst ikke en sauepute. Ifølge Trines mor var motivet Trines nydelige tvillinger, altså Trines mors barnebarn. De loer trolig ikke.

Nå når jeg er nykter og bebrillet, skjønner jeg ikke hvordan jeg kunne ta så feil. Unnskyld, Trine. Jeg skjemmes. Bildet over er en av Trines fantastiske saueputer, det er gjengitt uten tillatelse - men det er fordi jeg ønsker meg en sånn en til jul, og da må jeg jo vise hvilken en jeg mener (leser du, Mim? her kan du bestille).

Og sånn går nu dagan - - -

Takk for dypfølt empati etter gårsdagens innlegg. Slikt lindrer både Bergljot og Bergljots syke tå.

Jeg kan meddele at det er dritkjedelig å hinke rundt hjemme. Jeg er sur og synes synd på meg selv. Ikke har jeg fått dusjet, og ikke begriper jeg hvordan jeg skal komme meg gjennom de neste fire ukene uten å tilte. Ikke ser jeg for meg at det blir noe særlig med blogginga heller - for hva skal jeg skrive om når jeg ikke opplever noe?

Det er grenser for hvor mye jeg kan dele om tå, helbred og daglige sysler i hjemmet. Jeg kan jo begynne å blogge lister, det har jeg hørt er vanlig i tørketider. Lister over favorittbøker, -filmer, -musikk, -skuespillere og sånt. Men siden jeg er noe kulturelt bakpå for tiden (helt siden jeg fikk ungene, egentlig), er neppe lister tingen.

Hvis jeg skulle listeblogge, måtte det blitt om barnebøker, -sanger, -filmer og tilsvarende. Gjesp. Det skal jeg ikke utsette dere for. Et alternativ til listene, er mimring. Jeg kan dele gylne øyeblikk fra en solfylt oppvekst og en jevnt over plettfri vandel (med unntak av to fartsbøter og noen flussete parkeringsbøter). Dobbeltgjesp.

Konklusjonen er som følger: Blir det tyst her inne, er det fordi det ikke skjer noe. Da er Bergljot på Facebook, eller hun spiller teite spill på mobilen. Forhåpentligvis blir dette så stusselig etterhvert at Bergljot heller begynner å lese, hekle eller sette bilder inn i album. Fuglene vet at det er nok å ta fatt i.

Og framdriften ellers? I morgen skal jeg skifte på tåa - eller mer presist, det oppdraget er outsourcet til Gemalen. Jeg er ikke klar for å se poten min ennå, den er sikkert både blå og hoven og full av sting. Lørdag har jeg lov til å dusje, og om halvannen uke skal jeg ta stingene. I tre uker har jeg bare lov å trø forsiktig på hælen, de tre ukene etterpå kan jeg trø nedpå med hele foten, men jeg har ikke lov til å rulle.

Kjøre bil kan jeg visst ikke gjøre på seks uker, så det blir drosje til jobben i starten. Ikke verst for ei stortå.

Men man får jo trøst av sine barn, da:

"Mamma, du er ikke så syk. Jeg har vært mye sykere enn deg, for jeg har hatt borreliose," minnet Vilikke meg om i går kveld. Hun har unektelig et poeng.

Operasjon tåverk

Så var tåa og omegn operert. Kirurgen var overmåtes fornøyd, selv er jeg usikker - hele foten er innbandasjert og Bergljot er blitt krøkkete krykkebruker.

All honnør til alle dem som klarer seg med en fot til daglig. Jeg føler meg grusomt funksjonshemmet og hjelpeløs. Og sånn blir det ei god stund framover, har jeg nå oppdaget.

Jeg har tatt ganske lett på dette her. Tåa er en liten ting, det må jo være grei skuring å fikse på den, har jeg tenkt. Hallo, hvor vanskelig kan det være. På konsultasjonen sa også kirurgen at inngrepet var lite, at det var gjort på en halvtime - og at jeg ville få en liten sykmelding etterpå.

Liten sykmelding? Jeg er ute av spill i fire uker!!! Deretter er jeg sykmeldt i halv stilling i fire uker til. Etterutdanningen går helt klart fløyten i denne omgang - og det gjør mye annet også, siden jeg ikke har lov til å kjøre bil før uti desember en gang.

For å dra det kronologisk: Gemalen og jeg møtte i Haugesund mandag formiddag, der ble jeg straks tildelt blå pysj og sendt til venterommet. De visste ikke når jeg skulle inn - men det kunne ta tid. Det gjorde det, to og en halv time ventet jeg før jeg ble leiet inn på operasjonsstuen. Der inne var det fem grønnkledte, med munnbind, og jeg holdt på å snu og løpe ut igjen.

Egentlig hadde de tenkt å bare lokalbedøve meg, men jeg sutret meg til narkose. Tross alt hadde jeg fastet i mange, mange timer - og det ville jeg ha betalt for. To - tre sniff i maska, og jeg flatet ut. Da hadde jeg noen hjerteovervåkingsknapper på overkroppen, veneflon i hånda og ganske bange anelser.

Det siste jeg hørte var operasjonssykepleieren ikke fant det riktige sagbladet. Mens jeg purket i narkosekoma, "delte de stortåens mellomfotben, i tillegg meislet de av fremspringet på denne. Derved ble tåen rettet opp. Det vil si at jeg ble påført et brudd i mellomfotbenet."

Jeg har foreløpig ikke fått se den nye foten min, da den var grundig bandasjert da jeg ble vekket opp fra de døde. Jeg var ganske ør i fletta, jeg skalv og hakket tenner. Men ellers var formen overraskende bra, særlig da jeg fikk kaffe og mat.

Så var det på med klærne, opp på krykkene og ned på apoteket for å hente Pinex Forte. For det ville gjøre vondt, sa de. Vondtene kom ikke før ved leggetid, men da kom de grundig. Første natt var ikke god. Gårsdagen var ikke veldig god, den heller - men jeg tror det verste er over nå.

Iallfall har jeg ikke pillet meg siden jeg la meg i går.

Ikke død

Takk for all medkjensle i samband med utstrekkjingi av tåi mi!

Alt er vel med oss begge, altså tåa og meg.

Detaljene fra det dramatiske inngrepet kommer.

God natt.

Tolv timer til tåa skal sløyes og fileteres

Akk ja. Så var Bergljot i gang med fasten. Om tolv timer befinner hun seg på dagkirurgisk, nybadet og blank, med høyre stortå i givakt. Gemalen er med som sjåfør og sjelesørger, og Madame Mim skal håndtere avkommet.

Mim er gjør sitt beste for å motivere, det skal hun ha:

"Bergljot, hvis det går bra med operasjonen din i morgen, skal jeg får operert tåa (hammertåa. Red. anm.) mi."

Hvis det går bra. Hvis det går bra, lover jeg å skrive et gripende innlegg om Livet på Lasarettet i morgen.

Na na.

Urbefolkninger og kosthold

Som sagt er jeg hos mor. Hos mor ser vi på NRK. Blant annet har vi sett på Den store reisen. Jeg har ikke tenkt å drøfte den etiske siden ved å lyskaste primitive samfunn og hvordan hvitinger fungerer i slike settinger.

Jeg vil bare si at jeg ikke hadde fikset det.

Jeg hadde ikke klart å tygge pinnedyr i Vanuatu (den stillehavsøya heter kanskje ikke akkurat det, jeg tar det igjen etter hukommelsen). Ikke hadde jeg klart å suge på geitetarmer i Gobi-ørkenen heller. Melgrauten i Sør-Etiopia hadde jeg nok klart å få i meg (det er jo ingen døde dyr i den), men ikke sauemelk blandet med blod (lokal styrkedrikk).

Forstå meg rett - jeg vet jeg kunne ha klappet ut kumøkk på hyttegulvet, og jeg skulle klart å sove ute. Jeg hadde også fikset fint å gå langt etter vann. Selv om jeg måtte ha gjort alt dette på tom mage.

Jeg minnes vagt en realityserie der noen ble sendt på fleske-camp eller Tjukkholmen med Kari Jaquessen (orker ikke sjekke stavingen, vet det er feil). Meg kunne de sendt til en hvilken som helst kjøttetende utbefolkning, og jeg hadde vært sylslank på tre dager.

Eller dau.