Husmortips for de makelige

Her er et knippe tips til den dorske, men praktiske husmor.

1: Barnestrømpebukser med hull på tåa blir til tights eller leggings eller longs eller lignende om man ganske enkelt klipper av foten. Det geniale er at man slettes ikke trenger å sy kanten nede - for den rakner ikke! Tips: Jorunn. Æres den som æres bør.

2: Har du gulnede/grånede ekshvite vaskekluter eller håndklær? Dryl en dæsj klorin rett i vaskekammert på maskina - og blenda kan bare gå og legge seg! Pssst, ikke si det til eventuelle menn i husholdningen, trikset er ikke i tråd med instruksjonsboka til vaskemaskina. Mannfolk er jo så lite fleksible på sånt. Dette har jeg for øvrig lært av Bodil.

3. Som en avlegger av punkt 2, vurderer jeg å teste klorin i badevannet. Kanskje det vil ta knekken på de uavvaskbare sørgerendene på døtrene mine? De rører i søla hver dag i barnehagen, og dritten er ikke til å få bort. Det er ikke nok å holde neglene korte eller skrubbe dem med børst. Det er mulig brunfargen fra sommeren ryker i samme slengen, men hallo. Man må tåle å ofre litt. NB! Dette er ikke testet ut.

4. Er det fortsatt flekker på ulla etter at den er vasket på ullprogram og med Milo? Gni grønnsåpe på flekkene. Dersom vi ikke snakker årgangsskitt, kan det godt hende skitten går bort. Det gjorde den iallfall den ene gangen jeg prøvde (altså skrinn empiri her, men verd å prøve).

Dett var dett for denne gang. Skulle det dukke opp mer som kan være relevant for fler, skal jeg dele med meg.

Jeg lover.

Bloody Bergljot & the Hufsa

Ja ja. Tittelen på innlegget lover litt mer enn jeg kan holde. Men altså, i går var jeg i Blodbanken for å by på meg selv. Det var sånn cirka 30 andre også, for det var oppstart for nye givere.

Jeg registrerer at ting har skjedd siden sist jeg ga blod av meg selv, på 90-tallet - nå får man for eksempel informasjon. En halv times foredrag om risiko, blodplater, hepatitt og piercingkarantener. Etter den seansen bar det rett til prøvestikking og et lett avhør om personlige forhold som sykehistorikk og slikt.

Nå blir det ulidelig spennende framover: Vil de ha meg? Eller stryker jeg på blodprosenten? Nå som jeg med egne øyne har sett premiehylla, vil det føles sårt og vondt og vanskelig å bli avvist. Jeg klarte å identifisere minst seks ulike mummikopper. Jeg tror til og med at jeg så favorittmummien min, nemlig Hufsa.

Å så lyst jeg har på en hufsekopp! Faktisk tror jeg at jeg skal satse på et helt hufseservise.

Tilbake til Pyreneene

...jammen godt at jeg gjorde meg noen bokstavelig talt dyrkjøpte erfaringer i Pyreneene og omegn for noen uker siden. Jeg skal nemlig tilbake igjen alt i neste uke.

Dere tror kanskje at jeg flunka geologikurset (subsidiært den sosiale delen av ekskursjonen) og må konte? Neida! Jeg skal bare ned på en aldri så liten reportasjetur.

Denne gangen skal jeg være aktsom i omgang med sangria, og jeg skal slettes ikke la meg forføre/-lede av pågående selgere. Og jeg skal drikke masse vann i felten, sånn at jeg ikke havner til køys med hodepine.

Gemalen er nok gladere på mine vegne enn på egne, for å si det sånn. Han får (nok) ei travel uke.

Men sånn er det å ha kone som jobber i Staten. Akk ja.

Reven Rappo

Noen av dere tror kanskje at Reven Rappo er en hvilken som helst rev. Men det er han ikke. Han er skurken i Boots & Dora (eller var det omvendt?) - altså er vi inne på barne-tv.

Boots er en apekatt med boots på seg, og Dora er ei jente. Programmet er litt sånn dataaktig (nei, jeg har ikke tenkt å presisere hva jeg mener med det, for jeg pleier å duppe av forholdsvis tidlig i programmet). De løser liksom mysterier, Dora og Boots, og så snakker de engelsk innimellom.

Reven Rappo er den revifiserte Ondskapen i programmet, The Evil. Han er en tilsynelatende tilforlatelig liten rev som ligger og lusker i buskene. Han er alltid ute etter å lage hekkan, stjele eller begå andre heslige ugjerninger.

Vilhellerikke har stor respekt for Rappo. Hun synes han er ufordragelig og slem. Så fæl synes hun han er at vi til tider har (mis)brukt ham i oppdragelsesøyemed. "Legg deg nå, ellers kommer kanskje Rappo!!!!" "Hvis du ikke spiser opp middagen din, kommer kanskje Rappo og tar den!"

Jesper Juul, som jo er Bergljots Store Ledestjerne innen oppdragelse (unnskyld, jeg mente empatisk veiledning) av barn, hadde selvsagt ikke bifalt denne metodikken. Men man må jo gjøre sine personlige tilpasninger, ikke sant.

I går skjedde det noe uventet i Bergljot-heimen. Bergljot og Vilhellerikke hadde en fin samtale, og temaet kom inn på denne revejævelen. Det var da Vilhellerikke kastet på hodet og erklærte at hun ikke brydde seg om Rappo - for hun kunne bare "bange ham".

"Bange? Hva i svarte er det for noe?" tenkte Bergljot. (Ungen mente vel ikke skyte?)

Joda, det mente Ungen. Hun pekte ut i lufta med en gaffel og skjøt av hjertens lyst.

Nå lurer jo jeg på hvem det er som har lært min yngste datter å bange? Det må jo være noen i barnehagen, kan ikke tenke meg at det er noen av de veloppdratte (unnskyld, empatisk veiledede) eldre søsknene hennes som har ledet henne på ville veier.

Jeg vet at det var de som lærte henne å bruke sengebunnspinnene til lekevogga til å fekte med - men de kan da ikke ha introdusert skytevåpen?

Eller kan de det...?

Kvalitetstid og hvit sofa

I gamle dager var en vellykket helg kjennetegnet av elementer som sosial omgang, dansing, bøttevis med vin, late morgener og litt klinings og denslags.

Nå for tiden er man tilfreds om man har begått noe som bør gjøre ungene tilfreds. (Ofte vet man ikke om man har lykkes før man ser de idylliske bildene i ettertid grunnet vraæling og kranglig og annet skurr i realtime.)

Nu vel. Denne helgen har vi både kjørt kano i et vassdrag fullt av siv og muligens også ål, vi har grillet der ute i naturen og vi har fisket i en avkrok av Lysefjorden.

Bergljot-heimen flyter og hybelkaninene har uforstyrret fått storpult i krokene - men skitt (ha ha ha) la gå. Kanskje får vi ikke finvær og ikkevind før til våren. You never know.

Min fabuløse venninne Jorunn og hennes to fagre barn var med på dagens fisketur. Hun er en av de få jeg faktisk omgås som av og til leser fjasebloggen (nei, den er ikke massivt markedsført i omgangskretsen.)

Jorunn tilkjennega at hun har lest Bergljots bekjennelser litt lenger nedi her - og ga uttrykk for, eller iallfall inntrykk av, at hun syntes det sto til.

Bergljot: "Det verste av alt, er jo at det faktisk er sant alt som står der."

Jorunn: "Det vet jeg vel. Jeg kjenner deg jo."

Bergljot: "Men vi tar vel alle noen snarveier i hverdagen...?"

Jorunn: "Jo da. Men jeg tror ikke min liste er fullt så lang som din."

Den er nok ikke det. Jorunn er den eneste jeg kjenner som er troende til å sortere trådsnellene sine alfabetisk. Der i gården er det ikke mye slendrian.

I dag kunne hun også berette at hun har impulskjøpt en kritthvit sofa med sjeselong til å ha foran tv-en. Det mener hun er forenelig med å ha to barn på fem og sju år. For å si det sånn: Hun kunne ikke hatt mine barn.

Men det kan jo gå bra.

Urettferdig

(Kvalitetstid på sengekanten før legging. Vilikke og Bergljot snakker om de viktige tingene i livet.)

Vilhellerikke: "Mamma, gutter er mye mer heldige enn jenter."

Bergljot: "Å? Hvorfor det?"

Vilhellerikke: "For de slipper å føde barn."

Godt poeng. (Men jeg ville ikke ha byttet...)

Nevnte jeg forresten...

...at Havdur II, gutter sju år, slo selveste Viking 5-1 i går? Jeg gjorde visst ikke det nei.

Bergljot, som i de fleste settinger forfekter at man skal tape og vinne med samme sinn, er hylende euforisk og ubehersket tilfreds. For første gang føler jeg meg litt sånn... Berit Riise. Hvis dere skjønner hva jeg mener.

Kostas, stakkars, hadde jo tenkt å legge opp før gårsdagens oppgjør. I vår tapte Havdur II nemlig så det sang for dette laget, og Kostas forventet i likhet med oss andre en reprise. Vi trodde jo at seieren i forrige uke (som var den første i historien) skyldtes tilfeldigheter.

Sønnen var glad, men ikke i ekstase etter kampen. Enda han scoret og greier. Neida, han tenkte på Viking og på hvor lei seg de sikkert var for at de tapte, stakkars. Søte Sønnen.

God helg ønskes dere alle! Hilsen Bergljot Griise. Øh.