Noen som vil bytte barn?

På www.finn.no finnes det en kategori som heter Gis bort. Den er veldig fin, for ting som ellers kanskje ville ha havnet i søpla plutselig får et nytt liv. Som ekssofaen min, for eksempel.

Dessuten er det gratis å avertere der, det er bare å peise inn tekst og bilde og håpe på det beste.

Det har hendt at jeg har vurdert å legge ut avkom og/eller ektefelle på finn.no. Men jeg har besinnet meg, både av hensyn til barn og/eller ektefelle og potensielle mottakere. Jeg vil jo for det meste beholde porteføljen selv, det er det ene. Det andre er at det er ufint å lure en hel sekk med katter på en uskyldig tredjeperson.

Vilikke vurderer for tiden å bytte ut meg, eller kanskje bare legge meg ut på finn. Jeg er ikke noe særlig til mor, mener hun. Jeg bestemmer for mye, legger meg oppi ting jeg ikke har noe med - og dessuten er jeg mye snillere med søsknene hennes enn med henne. Blant annet. Jeg har lært av Jesper Juul at det er viktig å se sine barn og deres behov - derfor har jeg lyttet og veiledet.

Bergljot: "Hvis du synes du har det så vondt, Vilikke, så spørs det om du ikke skulle finne deg en ny mamma. Du vet, Tante Frekkesen i Barnevernet kan kanskje være behjelpelig."

Vilikke: (Interessert) "Går det an? Hvordan gjør jeg da?"

Bergljot: "Tante ser om hun finner en dame som er mye snillere enn meg som kanskje vil ha deg."

Vilikke: "Men får jeg besøke dere?"

Bergljot: "Det tror jeg nok, men det kan jo hende at den nye mammaen din bor såpass langt borte at det ikke blir hver dag, akkurat."

Vilikke: (Nedslått) "Å. Da vet jeg ikke om jeg vil. Jeg vil iallfall ikke bo på barnehjem."

Bergljot: "Å så glad jeg ble nå! Jeg vil jo aller helst ha deg selv, vet du. Men det viktigste er naturligvis at du har det godt...."

...

(Vilikke er pålagt å rydde rommet. Men det vil hun aldeles ikke.)

Vilikke: (Advarende) "Mamma? Du husker det jeg sa om at jeg kanskje skal få meg en ny mamma? Er det det du vil?"

Bergljot: (Infamt) "Mjoooo. Men husk at den nye mammaen din sikkert kommer til å spørre meg om hvordan du oppfører deg. Hun lurer sikkert på om du pleier å være snill jente og om du rydder rommet når mamma ber deg om det."

Vilikke: (Skuffet) "Å."

Jeg tenker jeg får beholde henne, ja.

Inspirerende? Jeg?

Egentlig hadde jeg tenkt så komme med noen betraktninger rundt min datter, som ønsker seg en ny mamma - men kjipegreiene får ligge. Snille Elisabeth innerst i veien sier at jeg er en inspirerende blogger - så nå sitter jeg her og er rørt og skamløst smigret og godt over middels begeistret.

(Hallo. Når ungene ens ikke vil ha en lenger, er det veldig fint å få en utforutsett opptur.)

Det er kreative og impulsive Namaste som har laget den flotte utmerkelsen.

Fjasebloggen er et godt egnet medium for ventilering og deling av skvalder fra en noe vindskeiv hverdag. At noen liker å lese det jeg skriver, er kort og godt stas. Tusen, tusen takk.

Jeg leser og liker mange blogger. Jeg er ikke alltid like flink til å kommentere - men jeg følger med. Og på et vis blir jeg jo kjent med andre bloggere også, og etterhvert opplever jeg andre bloggere som venner. Det er fint. Veldig fint, faktisk.

Jeg sender kort og godt utmerkelsen videre til Embla, som i motsetning til meg ikke er noen fjaseblogger. Embla er reflektert, velformulert og ærlig. Jeg føler at jeg blir litt klokere av å lese Emblas blogg.

Bergljot i souvernir-kiosken

Jeg har vært syk. Hodet mitt har ikke vært til å holde ut med, ikke på grunn av tenking eller lignende, men fordi det har pågått vedlikehold inni der. Med tung redskap som slegge og hakke.

Siden det er gått dagevis siden jeg gikk på en jevn snurr i Barcelona og omegn (mest omegn, om sant skal sies), vil jeg understreke at lidelsen neppe var alkoholrelatert. Men vi skal likvel benytte anledningen til å snakke om alkohol,og om hva som kan oppstå som følge av uvettig omgang med den.

(Nei. Det blir ikke noe om sex eller pumping eller blackouts. Man er da førtienogethalvt.) Jeg vil først henvise til punkt 14 i forrige innlegg, der jeg viselig råder andre til å ikke gå inn i souvernirbutikker etter å ha drukket en bøtte med sangria.

Det var hett, det var Barcelona og Bergljot labbet nedover la Rambla sammen med et knippe damer fra jobben. Se for dere en godt voksen dame i fornuftige sko, altfor varme jeans og med begge hendene godt klamret rundt håndvesken. Bergljot så nemlig mørke og nifse menn over alt som åpenbart var på jakt etter håndvesken hennes med pass, o.b.,kredittkort og lipgloss.

Etter å ha spist lunsj, vært på fisketorget og glodd på folkelivet, var vi så utrolig slitne i beina at vi landet på en uterestaurant for å innta noen forfriskninger. Siden det er mye frukt og grønt i sangria, valgte vi natuligvis det. Det var da vi oppdaget at de der spanjolene opererer med rause posjoner. Sangriaen ble nemlig servert i glass som var så store som bøtter, sånn cirka.

Sangrian var god, den, og den virket der den skulle. Siden jeg var først ferdig (unnskyld mor), fant jeg ut at jeg skulle handle gaver til ungene i souvernirbula på andre siden av gata. Planen var å kjøpe flamencokjoler til småpikene. Og kanskje en fotballdrakt til sønnen.

Sjappa var omtrent en meter bred og tre meter dyp, og inni var det sånn cirka fire indere (de hadde alter bak disken med blomster og bilder, riktig stemningsfullt var det). Sjefsinderen, han som snakket engelsk, hang over meg. Han luktet nok at her var det mulighet for dra inn muchos pesetas.

Jovisst hadde han kjoler i de riktige størrelsene. Men om jeg ikke også ville ha sko? Joda, det ville jeg visst. Og hårpynt? Kastanjetter og vifter? Jeg ville visst ha det også. Etterpå ble det Barcelona-drakt på Sønnen, den enbårne (med nr. 10 Messi på ryggen), og forsyne meg ble det visst Messi-trøye på Gemalen også.

Jeg hadde sikkert et gigautgangspunkt for å prute - men gjorde jeg det? Nei. Jeg mumlet bare noe om at det nok var på sin plass med en god pris - inderen fulgte dessverre ikke opp. Imidlertid stappet han en souvernirdrage med Barcelona på magen og et ekstra sett med kastanjetter oppi posen. "Real wood. Not plastic," forsikret han. Nå som jeg vet hvor mye slike kastanjetter bråker, skulle jeg ønske at de var i plastikk. Da kunne jeg jo ha avhendt dem i restavfallet.

Nå ja. Da jeg trakk Amex-kortet, gråt inderne av glede. Trolig har de nå penger til å forsørge både seg selv om familiene sine i Bangladesh i lange tider. Selv forfedrene på alteret bak disken hvisket gracias, mener jeg å huske. På hindi, altså.

Jeg løp ut av kiosken, med inderne hakk i hæl - de ropte "something for the madam? Por favor? You need something?" På dette tidspunktet var sangriadisen i ferd med å lette fra pannebrasken, og jeg fikk reddet meg og skattene mine i sikkerhet. Det kunne jo ha endt med fullt flamencoutstyr også for the madam. Og det skulle ha tatt seg ut!

Vel vel. Ungene ble glade. Jeg ble glad. Inderne ble glade. Mannen ble litt glad (selv om han understreket at han ikke akkurat har gått rundt og ønsket seg en fotballtrøye. Jeg minnet ham om at han fikk tæksfrisnus og dermed hadde med å være takknemlig).

Sånn er det med den saken. (Og bildet har jeg forresten tjuvlånt på nettet. Unnskyld.)

Hva Bergljot lærte i Pyreneene

Nei og nei, jeg blir rent rørt over alle god-tur-ene etter forrige innlegg! Jeg kan med dette meddele at det ble en avsindig god tur på alle vis, og at jeg har ervervet meg mye viten og lærdom på disse dagene i nordre Spania. Les og lær!

1) Nord-Spania er varmt, også i september.
2) Spanjoler er greie, men det liker best å snakke spansk.
3) Barcelona er en fantastisk by - men...
4) ...tvilhold på veska di! Det kryr av bandidos der.
5) Spansk vin er enda bedre i Spania.
6) Arkitekten Gaudi var genial.
7) Motorvei er kjedelig, uasett hvor i verden du er.
8) Pyreneene er overveldene, selv for erfarne fjellfolk (kremt kremt).
9) I varmen drikker man som kameler - uten at man tisser. Men det er viktig å kutte ned på drikkingen når varmen avtar. Hvis ikke kan resultatet bli uforutsett og voldsom tissetrengthet på de mest uventede steder til de mest upassende tider.
10) Det er lite å gjemme seg bak i veikanten langs A2 (jf. punkt 9).
11) Tapas ruler.
12) Geologi er mest intereressant når man fysisk befinner seg ute i den.
13) Tåfis har gode vilkår i tette fjellsko i 30 grader pluss.
14) Gå aldri inn i en souvernirbutikk etter å ha drukket en bøtte med sangria.
15) Skal du shoppe, så bruk kort. Du vil da ha masse euro til overs, og denne vil kunne brukes i tæksfrien på turen hjem.
16) Før du kjøper en Desigual-kåpe (se bilde) til 250 euro - prøv å se for deg deg selv i kåpen i ditt naturlige habitat.
17) Spis frukt. Drikk vin.
18) Aksepter at kakemat = frokostmat.
19) Frokost er noe man spiser etter klokken 08:00, og middag er noe man spiser etter klokken 21:00. Lunsjtiden fant jeg aldri ut av.
20) Gå ikke hjem alene etter mørkets frembrudd dersom du for eksempel befinner deg i en landsby i Pyreneene. Folk der sparer nemlig på strømmen, og det er ikke veldig lett å finne et mørklagt hotell i en mørklagt bakgate i en mørklagt bydel.
21) Spanske størrelser suger. Er du en 38 hjemme, er du minst en 42-44 i Spania.
22) Folk i serviceyrker i Barcelona smiler ikke hele tiden. Faktisk er jeg ikke sikker på om de smiler i det heletatt. Iallfall ikke på jobb.
23) Ikke forvent trådløst nettverk på hotellet = ingen blogging.

Og ja, det er godt å være hjemme igjen;-)

Viva Espana!

Okei. Jeg har pakket ned hjelmen, vippetangen og fjellskoene i una maleta grande. I morgen kveld er jeg på plass et godt stykke inne i Pyreneene - ikke for å se på spanjoler, men for å studere geologi.

Jeg er ingen geolog, men jeg har store forventninger til rødvinen.

Hasta la vista!

Jeg fant, jeg fant

Jippi. Jeg har funnet Chanel-leppestiften min, min praktfulle rouge allure nummer 40.

Dessverre fant toåringen den først:-(

Tjukkeste slekta

Mor mi er utvandret (men ikke utvannet) trønder. I sommer var hun tilbake i Trøndelag for å se til røttene sine. Blant annet besøkte hun noen søskenbarn hun ikke treffer så ofte - og de kom med store nyheter, kunne mor mi fortelle på telefonen i dag.

For en av disse slektningene driver nemlig med slektsforskning, og han kunne fortelle at joda, mor mi er firmenningen til Arve Tellefsen og Øystein Dolmen (Knutsen i Knutsen & Ludvigsen).

- Det falt vel noen brikker på plass når du fikk vite dette? Det med musikaliteten...

- Ja! Å du veit, firmænning e ganske my å det, sjø, hoiet mor.

- Du må blogge om dette, ikke sant? Hvis ikke gjør jeg det....

- Ja men du må itj skriv kæm dæm e! Men hvis ho Irene e firmænningen dæmmers, på pappa si si, så e dæm vel firmænningan min å? Itj sant?

Klart det! Og siden det er så klart, så kan jo ikke identiteten til disse nære slektningene våre holdes hemmelig. Hallo, de er i familie med meg, også.

Bildet så jeg meg nødt til å låne av Trondheim Kammermusikkfestival.