Ting man gjør i det skjulte, er på sett og vis ting som ikke veier så tungt. Jeg har smugrøyket, smugspist sjololade og smugkikket på ting som sikkert ikke var ment for mine øyne - men det er ganske lenge siden, alt dette. Og siden jeg er enig med meg selv om at det man gjør når ingen ser en ikke gjelder, så betyr ikke alt dette noe, uansett.
Nå lurer jeg på om det er etisk på kanten å smugamme når jeg strengt tatt har gått høyt på banen og erklært oss tørrlagte. Pingu er iallfall ingen lojal medsammensvoren når hun gauler "Mamma! Tatte!!!" in public og går til fysisk angrep på bysten og omegn. Hvor som helst og når som helst.
Nå skal jeg ikke skrive mer om puppene mine eller utfordringene de genererer. Det er sikkert ikke så interessant å lese for andre enn... Tja. Ingen, antakelig.
onsdag 13. mai 2009
tirsdag 12. mai 2009
Førsteslåtten...
...er nå unnagjort. Omsider. Vaniljedeigen la i vei med Sageveds plenklippetraktor, kraftig redskap tatt i betraktning at plenen ikke måler så mange kvadratmeter (blant annet fordi trampolinen har overvintret, og under den vokser det bare mose). Men graset var knehøyt, og alternativet var fôrhaustar.
Graset er fortsatt knehøyt, men nå er det avkapp som ligger der. Og noen må visst rake. Our garden er ganske forsømt, ser jeg. Den trofaste primulaen midt på plenen er på plass, som den er det hver vår, men ellers er det lite bløming å spore.
Vaniljedeigens tretten jordbærplanter står i full flor, men krukkene er stusselige med restene fra fjorårets beplantning. Terrassen er uoljet på minst fjerde året, så det kommer til å bli flisefjerning i sommer (også).
Jeg kan ikke fordra å stulle med hagen. Jeg liker ikke ugras, og jeg liker ikke å luke det. Vaniljedeigen er litt mer entusiastisk enn meg, iallfall på noen områder. Han liker store maskiner (som plenklippetraktorer), og han liker å brenne ting. Og sage ting, også. Han har ikke så mye imot ugras, men det tror jeg skyldes at han ikke ser det.
Rundt ekshuset vårt var det en diger park med stauder og prydbusker. Pryden forsvant litt etter litt. Vi hadde pensjonister på alle kanter, og de hadde naturligvis tellekant på bedene sine. Vi hadde skvalderkål, løvetann og brakkvann. Vi plantet en hortensia, men den døde.
Jeg kjente på at vi sikkert forsøplet nabolaget, og at naboene sikkert mente at vår hage var med på å trekke verdien på deres eiendommer nedover. Men det var før vi oppdaget at ekshuset vårt faktisk ikke var så veldig mye verd, i og med at det bokstavelig talt manglet bakkekontakt.
Luftslottet får en formidabel terrasse, men nesten ingen plen. Det tror jeg blir good. I kombinasjon med en krukke eller to, og ei dobbel hengekøye.
Graset er fortsatt knehøyt, men nå er det avkapp som ligger der. Og noen må visst rake. Our garden er ganske forsømt, ser jeg. Den trofaste primulaen midt på plenen er på plass, som den er det hver vår, men ellers er det lite bløming å spore.
Vaniljedeigens tretten jordbærplanter står i full flor, men krukkene er stusselige med restene fra fjorårets beplantning. Terrassen er uoljet på minst fjerde året, så det kommer til å bli flisefjerning i sommer (også).
Jeg kan ikke fordra å stulle med hagen. Jeg liker ikke ugras, og jeg liker ikke å luke det. Vaniljedeigen er litt mer entusiastisk enn meg, iallfall på noen områder. Han liker store maskiner (som plenklippetraktorer), og han liker å brenne ting. Og sage ting, også. Han har ikke så mye imot ugras, men det tror jeg skyldes at han ikke ser det.
Rundt ekshuset vårt var det en diger park med stauder og prydbusker. Pryden forsvant litt etter litt. Vi hadde pensjonister på alle kanter, og de hadde naturligvis tellekant på bedene sine. Vi hadde skvalderkål, løvetann og brakkvann. Vi plantet en hortensia, men den døde.
Jeg kjente på at vi sikkert forsøplet nabolaget, og at naboene sikkert mente at vår hage var med på å trekke verdien på deres eiendommer nedover. Men det var før vi oppdaget at ekshuset vårt faktisk ikke var så veldig mye verd, i og med at det bokstavelig talt manglet bakkekontakt.
Luftslottet får en formidabel terrasse, men nesten ingen plen. Det tror jeg blir good. I kombinasjon med en krukke eller to, og ei dobbel hengekøye.
mandag 11. mai 2009
Null pupp
Så var Pingu omsider avvendt. Det vil si, hun vet det ikke selv ennå, for hun prøver seg stadig vekk. Men kua er drenert etter fire døgn uten kalv. Og puppene blir nok aldri det de en gang var. Allerede nå er det slark i bekledningen. Jeg forbereder meg mentalt på beverhaler i hengekøyer.
Jeg synes det er litt trist, det hele. Jeg kunne ha tenkt meg å holde på lenger. Mye lenger. Selv om jeg merker at omgivelsene blir støtt. Hadde hun hatt vett til å sove rundt, hadde vi sikkert fortsatt også. Men å natteamme en trillrund unge på halvannet år... Vel. Det er på kanten, jeg ser det.
Heldigvis er hun ikke en tafser, som Kostas var. Han ville helst sitte med hånden nedi der hele tiden. "Slutt, det gjør vondt," sa jeg. "Nei mamma, det er passelig," mente han. Håper han blir litt mer raffinert når han skal tafse på andre sine pupper om en ti-femten års tid.
Jeg synes det er litt trist, det hele. Jeg kunne ha tenkt meg å holde på lenger. Mye lenger. Selv om jeg merker at omgivelsene blir støtt. Hadde hun hatt vett til å sove rundt, hadde vi sikkert fortsatt også. Men å natteamme en trillrund unge på halvannet år... Vel. Det er på kanten, jeg ser det.
Heldigvis er hun ikke en tafser, som Kostas var. Han ville helst sitte med hånden nedi der hele tiden. "Slutt, det gjør vondt," sa jeg. "Nei mamma, det er passelig," mente han. Håper han blir litt mer raffinert når han skal tafse på andre sine pupper om en ti-femten års tid.
søndag 10. mai 2009
Voila!
Jeg skal ikke dvele så mye ved Syd-Frankrike og Rivieraen. Som var stort sett som forventet. Godt og varmt, pent å se på og kostbart. Jeg liker klisjeene, jeg, med palmer og asurhav og lange strender.
Ellers så kan jeg jo berette om en av de mer tvilsomme tilbakemeldingene jeg har fått, det blir litt passende her siden den oppsto i anledning forrige Nice-tur. Da jeg var tjukk og gravid i 2007, husker dere.
Min elskede vaniljedeig kan av og til være litt tung på labben i sine kjærlige karakteristikker. Denne junidagen i 2007 sutret jeg over hvor tøft det ville bli å være høygravid, slafsete, blåblek og trøtt i Sør-Europa. Stakkars meg, og så videre. Det var da vaniljedeigen avfeide hele problematikken med å fastslå at "jeg ikke akkurat har gjort så mye for å holde meg fresj de siste årene".
Det hadde han jo selvsagt rett i. Men etter tre tette svangerskap, år med amming og nattevåk.... Vel vel.
Ellers så kan jeg jo berette om en av de mer tvilsomme tilbakemeldingene jeg har fått, det blir litt passende her siden den oppsto i anledning forrige Nice-tur. Da jeg var tjukk og gravid i 2007, husker dere.
Min elskede vaniljedeig kan av og til være litt tung på labben i sine kjærlige karakteristikker. Denne junidagen i 2007 sutret jeg over hvor tøft det ville bli å være høygravid, slafsete, blåblek og trøtt i Sør-Europa. Stakkars meg, og så videre. Det var da vaniljedeigen avfeide hele problematikken med å fastslå at "jeg ikke akkurat har gjort så mye for å holde meg fresj de siste årene".
Det hadde han jo selvsagt rett i. Men etter tre tette svangerskap, år med amming og nattevåk.... Vel vel.
mandag 4. mai 2009
Very, very Nice
Nice er nice, men det er ikke jeg på denne tiden av året. Og det er altfor seint å gjøre noe med det, for i morgen reiser jeg. Nå skulle jeg ha pakket. Men siden jeg ikke har prioritert å sjekke de klimatiske forholdene, vet jeg ikke hva jeg skal hive i kofferten.
Det kommer til å ende som det pleier, tenker jeg. Jeg toger i vei med familens største koffert, med klær for alle vær- og føreforhold. Likevel er jeg sikker på at når jeg først er der nede på rivieraen, kommer jeg til å gremmes over hva jeg har drasset med meg. Slik er det alltid.
Selv har jeg ikke hatt vårpussen ennå. Jeg er så blåhvit og inntørket i huden at selvbruningskrem er utelukket, jeg hadde ikke visst hvor jeg skulle begynne eller slutte. Appelsinfargede knær og flekkete tær er ikke pent, det erfarte jeg på Den store amerikaferden med bittelille Vilikke sommeren 2005. Jeg så ut som en syk sjiraff etter sju dager på rad med selvbruning.
Strømpebukse er egentlig ikke så dumt. Ikke bare klistrer den kjøttet fast til beina, jeg slipper også å pelse leggene. Veldig greit, siden jeg er bakpå også der.
Lyspunktet er at jeg er drastisk nyklippet, og at jeg for første gang på ni år har spandert striper på håret. To stykker, i luggen. Kanskje får det meg til å føle at jeg ikke er på tur med meg selv, men med en annen.
Før, da jeg faktisk var en annen (les: ikke 40), var jeg også på rivieraen noen ganger. Det virker litt absurd nå, når jeg tenker på det. Særlig den første gangen, da jeg tok meg Europa rundt på motorsykkel. Kort oppsummert ble det mange kilometer, mange kilometer i timen også på det verste, det ble mye vin og det bli mye spetakkel. Det var i 1997.
Ti år etter, i 2007, var jeg der også, med Mr Vaniljedeig. Seriøst gravid med verkende bekken og hovne bein. Lite spetakkel den gangen, bortsett fra da vi brukte over to timer på å finne hotellet (internettkartet viste seg å ha et veldig lite utsnitt, og så var det på fransk). Dagen etter ble det også litt sjau, for da hadde noen slemme franskmenner tauet bort leiebilen vår, enda det var over 30 grader i skyggen og vi ikke visste at vi sto ulovlig parkert.
Nå står motorsykkelen i kjelleren, med en skade foran i hjulet (eller var det bak?). Ingen vet om den noen ganger vil komme til hektene igjen, og ingen vet om jeg noen gang kommer til å gjøre comeback på den. Det er litt trist å tenke på akkurat det. Det er også litt trist at jeg sikkert aldri skal bli høygravid igjen.
Men hvor var jeg? Jo. Dette blir det siste fra meg på noen dager, bare sånn at mine tre sporadiske lesere ikke blir redd for at jeg er blitt syk eller død eller noe.
Det kommer til å ende som det pleier, tenker jeg. Jeg toger i vei med familens største koffert, med klær for alle vær- og føreforhold. Likevel er jeg sikker på at når jeg først er der nede på rivieraen, kommer jeg til å gremmes over hva jeg har drasset med meg. Slik er det alltid.
Selv har jeg ikke hatt vårpussen ennå. Jeg er så blåhvit og inntørket i huden at selvbruningskrem er utelukket, jeg hadde ikke visst hvor jeg skulle begynne eller slutte. Appelsinfargede knær og flekkete tær er ikke pent, det erfarte jeg på Den store amerikaferden med bittelille Vilikke sommeren 2005. Jeg så ut som en syk sjiraff etter sju dager på rad med selvbruning.
Strømpebukse er egentlig ikke så dumt. Ikke bare klistrer den kjøttet fast til beina, jeg slipper også å pelse leggene. Veldig greit, siden jeg er bakpå også der.
Lyspunktet er at jeg er drastisk nyklippet, og at jeg for første gang på ni år har spandert striper på håret. To stykker, i luggen. Kanskje får det meg til å føle at jeg ikke er på tur med meg selv, men med en annen.
Før, da jeg faktisk var en annen (les: ikke 40), var jeg også på rivieraen noen ganger. Det virker litt absurd nå, når jeg tenker på det. Særlig den første gangen, da jeg tok meg Europa rundt på motorsykkel. Kort oppsummert ble det mange kilometer, mange kilometer i timen også på det verste, det ble mye vin og det bli mye spetakkel. Det var i 1997.
Ti år etter, i 2007, var jeg der også, med Mr Vaniljedeig. Seriøst gravid med verkende bekken og hovne bein. Lite spetakkel den gangen, bortsett fra da vi brukte over to timer på å finne hotellet (internettkartet viste seg å ha et veldig lite utsnitt, og så var det på fransk). Dagen etter ble det også litt sjau, for da hadde noen slemme franskmenner tauet bort leiebilen vår, enda det var over 30 grader i skyggen og vi ikke visste at vi sto ulovlig parkert.
Nå står motorsykkelen i kjelleren, med en skade foran i hjulet (eller var det bak?). Ingen vet om den noen ganger vil komme til hektene igjen, og ingen vet om jeg noen gang kommer til å gjøre comeback på den. Det er litt trist å tenke på akkurat det. Det er også litt trist at jeg sikkert aldri skal bli høygravid igjen.
Men hvor var jeg? Jo. Dette blir det siste fra meg på noen dager, bare sånn at mine tre sporadiske lesere ikke blir redd for at jeg er blitt syk eller død eller noe.
Gangsyn
I går fikk jeg bekreftet at Pingu har arvet noen av mine gener også. Etter den senere tids visitter hos svigers har jeg vært i tvil om akkurat det, de har eksteriørvurdert babyen fra topp til tå og kommet til at det er MYE vaniljedeig (kanskje 90 prosent?) i henne også. Det virker som de er godt fornøyd med det.
Vel. Til saken. Pingu er litt kort i forhold til egenvekten sin, og hun har en temmelig kjøttfull, bebleiet rumpe (nei, det er ikke dette jeg mener hun har etter meg). I stuen på Sageved står det to soffaer i vinkel i et hjørne, de står tettitettitett med mindre enn ti centimeter klaring.
I hjørnet bak soffaene ligger det allslags jeg ikke vil at Pingu skal få fatt i (garn, blader, hekkl m.m.). Pingu vil gjerne ha fatt i alt dette, og hun vil strekke seg langt for å komme til det. Derfor forsøkte hun likså godt å åle seg inn i hjørnet, MELLOM soffaene. Hun kavet veldig med å få begge beina inn gjennom den smale sprekken og forsøkte å skyve hele seg selv bakover. Hun kom naturlig nok ikke veldig langt.
Pingu har nok arvet min manglende romforståelse, eller gangsyn (augamål?), eller hva man nå skal kalle det. Jeg strever også litt med å beregne avstander, størrelser, vinkler og slikt. Dette resulterer blant annet i at jeg av og til synes det er vanskelig å parkere.
Men det ingen kan ta fra oss, Pingu og meg, er at vi er kreative og at vi har pågangsmot. Iallfall.
Vel. Til saken. Pingu er litt kort i forhold til egenvekten sin, og hun har en temmelig kjøttfull, bebleiet rumpe (nei, det er ikke dette jeg mener hun har etter meg). I stuen på Sageved står det to soffaer i vinkel i et hjørne, de står tettitettitett med mindre enn ti centimeter klaring.
I hjørnet bak soffaene ligger det allslags jeg ikke vil at Pingu skal få fatt i (garn, blader, hekkl m.m.). Pingu vil gjerne ha fatt i alt dette, og hun vil strekke seg langt for å komme til det. Derfor forsøkte hun likså godt å åle seg inn i hjørnet, MELLOM soffaene. Hun kavet veldig med å få begge beina inn gjennom den smale sprekken og forsøkte å skyve hele seg selv bakover. Hun kom naturlig nok ikke veldig langt.
Pingu har nok arvet min manglende romforståelse, eller gangsyn (augamål?), eller hva man nå skal kalle det. Jeg strever også litt med å beregne avstander, størrelser, vinkler og slikt. Dette resulterer blant annet i at jeg av og til synes det er vanskelig å parkere.
Men det ingen kan ta fra oss, Pingu og meg, er at vi er kreative og at vi har pågangsmot. Iallfall.
søndag 3. mai 2009
Research
Jeg har funnet en knapp på bloggesiden min som heter "Neste blogg". Den er det litt morsomt å trykke på når man er ekstra tom i hodet eller når man egentlig burde har gjort noe annet som man ikke har så lyst til å ta fatt på.
Bak denne knappen ligger det et helt univers med blogger. De aller fleste går meg hus forbi, fordi de er skrevet på gammelhebraisk, armensk, serbokroatisk, finskugrisk eller malay (min studie viser at det er overraskende mange bloggere i Malaysia). Jeg er overrasket over hvor få blogger som er skrevet på engelsk. Jeg snublet over en, Kerrie sin, som jeg synes er litt festlig.
Mange av de andre engelskspråklige blir for bisarre for meg. "Ask a Lutheran", for eksempel, der en slags kristen Klara Klok gir tips og råd i moralske dilemma. I det heletatt er det mye religion der ute, særlig in the Juesei, som Paaskeharen kaller det. Det er muligens religiøse tendenser andre steder også, men som sagt er jeg svak i serbokroatisk.
Bildebloggene kan være fine, hvis de ikke bare viser folks unger. Men jeg skjønner jo at de som viser folks unger, stort sett er rettet mot slektninger og venner som sikkert er interessert i å se på disse ungene. Selv er jeg egentlig litt skeptisk til å legge ut arvingene på nettet, men det er nå meg.
Hobbyblogger er det mange av. Folk legger ut broderiene sine, de antikke motorsyklene sine, de obskure mikrofotografiene sine, motetipsene sine og design- og fashiontingene sine. Blant mye, mye annet. Folk er interessert i mye litt rart og veldig rart. Noe av det er ganske fint.
Noen er veldig intelligente, og de drøfter astrofysikk og Sartre og logikk og allslags i en og samme blogg. Jeg liker ikke så godt de veldig intelligente, for da blir jeg minnet om min egen manglende skolering og dybde. Takke meg til tatlebloggene.
Jeg finner en og annen fjortisblogg (underlig nok er ALLE de norske jeg snubler over ungpikeblogger). De er litt som min, tematikken er "de nære ting". Av typen "...så kjøpte jeg en fin genser på H&M, for jeg møtte jentene på MacDonald's". Pikene liker å legge ut bilder av klærne de har shoppet, antrekk de liker m.m. Rettskrivingen deres skal jeg ikke kommentere, men jeg tenker mitt om die Norwegische Schule.
Ellers er det en del eiendoms- hotell- og butikksider. Gjeeeeesp. Slikt burde hatt nettsider i stedet for blog, mener nå jeg. Som jo ikke er noen ekspert, men likevel.
Så det er sagt.
Bak denne knappen ligger det et helt univers med blogger. De aller fleste går meg hus forbi, fordi de er skrevet på gammelhebraisk, armensk, serbokroatisk, finskugrisk eller malay (min studie viser at det er overraskende mange bloggere i Malaysia). Jeg er overrasket over hvor få blogger som er skrevet på engelsk. Jeg snublet over en, Kerrie sin, som jeg synes er litt festlig.
Mange av de andre engelskspråklige blir for bisarre for meg. "Ask a Lutheran", for eksempel, der en slags kristen Klara Klok gir tips og råd i moralske dilemma. I det heletatt er det mye religion der ute, særlig in the Juesei, som Paaskeharen kaller det. Det er muligens religiøse tendenser andre steder også, men som sagt er jeg svak i serbokroatisk.
Bildebloggene kan være fine, hvis de ikke bare viser folks unger. Men jeg skjønner jo at de som viser folks unger, stort sett er rettet mot slektninger og venner som sikkert er interessert i å se på disse ungene. Selv er jeg egentlig litt skeptisk til å legge ut arvingene på nettet, men det er nå meg.
Hobbyblogger er det mange av. Folk legger ut broderiene sine, de antikke motorsyklene sine, de obskure mikrofotografiene sine, motetipsene sine og design- og fashiontingene sine. Blant mye, mye annet. Folk er interessert i mye litt rart og veldig rart. Noe av det er ganske fint.
Noen er veldig intelligente, og de drøfter astrofysikk og Sartre og logikk og allslags i en og samme blogg. Jeg liker ikke så godt de veldig intelligente, for da blir jeg minnet om min egen manglende skolering og dybde. Takke meg til tatlebloggene.
Jeg finner en og annen fjortisblogg (underlig nok er ALLE de norske jeg snubler over ungpikeblogger). De er litt som min, tematikken er "de nære ting". Av typen "...så kjøpte jeg en fin genser på H&M, for jeg møtte jentene på MacDonald's". Pikene liker å legge ut bilder av klærne de har shoppet, antrekk de liker m.m. Rettskrivingen deres skal jeg ikke kommentere, men jeg tenker mitt om die Norwegische Schule.
Ellers er det en del eiendoms- hotell- og butikksider. Gjeeeeesp. Slikt burde hatt nettsider i stedet for blog, mener nå jeg. Som jo ikke er noen ekspert, men likevel.
Så det er sagt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)