Mye skrekkelig elendighet i vente

Jeg hadde mareritt i natt. Jeg drømte at jeg skulle løpe halvmaraton. Og så kom jeg på at det ikke var et mareritt, men at jeg i et euforisk og forrvirret øyeblikk i går kveld, mens jeg var på homeparty, sa ja til å være med.

Ikke nok med det, det er bare 16 dager til, og jeg har aldri løpt/jogget mer enn 12-13 kilometer i strekk i hele mitt liv.

Neiogneiognei. Dette er virkelig ikke bra, og jeg synes inderlig synd på meg selv. Ja, det er selvforskyldt, men er det egentlig min feil at jeg har dårlig impulskontroll og manglende selvinnsikt?

Jeg burde tatt faresignalene - jeg skal jo antakelig gå Skarverennet også, enda jeg slettes ikke kan gå på ski. Det glemte jeg helt da noen kjekke damer på jobben pusjet på for å få meg med. Da var det jo et år fram i tid og greier. Hadde det enda vært Ridderrennet, der hadde jeg sikkert gjort det strålende siden morfaren min var blind.

I fjor hadde jeg totalt to stk. turer på ski - den ene med venninner, da restituerte vi med rosa champagne både før og etter - den andre med mann og tre vilt protesterende barn.

Jeg er fra Ryfylke, mind you. Sør-Vestlandet. Der er det snø kun unntaksvis. Og rulleski er virkelig ikke et alternativ, jeg har nok avvik, tusen takk. Og så har jeg et par smørefrie ski som jeg fikk til jul for rundt ti år siden.

Nå i første omgang blir spørsmålet hvordan man går fram for å skrangle fram en formtopp på 16 dager. Jeg vet ikke engang om det er mulig.

Dette blir gøy, sukk. Jævla midtlivskrise.