Jeg vet at det er meningen at man skal anerkjenne sine barns tanker og følelser, og at vi skal trøste og forklare og være empatiske og sånn. Men av og til er det litt vanskelig å holde fokus for en (tidvis dårlig) mor.
Det har hopet seg opp med følelser i særlig ett av mine barn. Tårene er aldri langt unna, og h*n griner like gjerne for andre som for seg selv. I sommer, for eksempel, tok h*n fiskenes parti. Vi var på fisketur i småbåt, og det var ikke fritt for at det ble fisk på oss. I overkant mye makrell, mente noen (ok, bare jeg), men Gemalen og avkommet var godt nøgde.
Helt til en liten pusling av en torsk (?) havnet i skuta. Jeg mente vi kunne hive den uti igjen - på grunn av størrelsen - og da startet ragnarok, for herrene i båten nektet. Det ble hyl, hulk og spetakkel - det hyperemosjonelle barnet var aldeles i fra seg på vegne av denne lille fisken "som var som liten, og ikke hadde fått levd et liv".
Jeg var jo egentlig enig med henne, selv om jeg nok syntes at reaksjonene var noe kraftige - men vi tapte. Enden på visa var at vi ble satt i land (for h*n skremte visst vekk fisken).
Det er blitt grått for mye siden den tid - nå sist på tirsdag. Da kom barnet hjem, helt knust, fordi det var så mange som døde under svartedauden - halve Norges befolkning gikk fløyten - og 75 millioner på verdensbasis! Tårene sprutet. "Hvorfor må vi virkelig lære dette, nå klarer jeg ikke å la være å tenke på svartedauden," hulket h*n.
Jeg trøstet etter beste evne - tross alt er det 600-700 år siden det skjedde - men nei. Barnet var i harnisk.
Jeg tenker på tårene som gråtes for de snodigste ting - og på alle tårene som etter alt å dømme skal gråtes i årene framover. Og så kommer vel puberteten - uff. Stakkars lille ungen min (som jeg kanskje kjenner meg litt igjen i - selv om jeg aldri har grått for de som omkom grunnet svartedauden).
8 kommentarer:
Å, vi har hatt mye gråt for uforståelige ting. Uforståelige for oss voksne i hvert fall. Det er litt nydelig og noen ganger litt slitsomt.
Nydelig innlegg Bergljot.
Takk;-)! B
Det er ikke alltid like lett å forstå hvorfor de små gråter, men heldigvis er det sjeldent langt fra gråt til latter...
Det er mye følelser som kan komme veltende, ja. Og det kan være slitsomt. Men oj så fint det er at empati og medfølelse har gode levekår hos din lille!! :)
Svartedauen, ja. Huffameg, ikke bare enkelt når sånne ting går inn på en liten kropp. Får jo helt ondt av henne. Og så trekker jeg litt på smilebåndet også. Dårlig gjort kanskje?
hehe.. hørtes kjent ut :)
Jeg kunne fint funnet på å gråte over den lille fisken som ikke hadde fått levd et helt liv selv kjenner jeg :-)
Skjønner henne godt jeg.
Fantastisk blogg du har! Mine nye favoritt :-)
Legg inn en kommentar