Bergljot blogger (babler) om bil

...og det skjer ikke ofte, så det er bare å sette seg godt til rette. Jeg tror sannelig ikke at jeg har delt mine tanker rundt bilhold siden et av mine barn tagget våre Renault Espace med en stein (!) for et par-tre år siden. De staselige bordene er der fortsatt, for bilen var alt da såpass gammel at det neppe ville lønne seg med fix.

Det er samme bil som er gjenstand for blogging nå. Vår grønne, tyskimporterte Renault Espace, som vi har hatt i snart ti år. Den var ganske fin da den kom, med GPS og klimaanlegg og kassettspiller og det hele. Nå er den preget av tidens tann; i tillegg til unik bord helt rundt, har den to dører som ikke kan låses. Det gjør ikke noe så lenge de kan lukkes, tenker vi.

Men innmaten begynner å bli et problem. Jeg tenker ikke først og fremst på kjekssmulene, sjokoladepapiret, skruene, de tomme tyggispakkene, kulepennene, skoene, tauene, Gemalens sykkel og alt det andre Gemalen til enhver tid oppbevarer inni der (han har ikke kjørt så mye fly, så han vet ikke at løsøret skal oppbevares under setene). Jeg tenker på det som bor under panseret.

Under panseret, ja. Der bor det en motor, og den virker faktisk. Det som ikke virker p.t. er kløtsjen. Den valgte å gå ut av livet da Gemalen og 2/3 av ungene var på god vei til svigermor på høstferie i går. Det skjedde på ferjeleiet på Arsvågen på morgenkvisten. Etter en del styr kom redningsbilen og hentet hele følget - bil m/barn, mann og løsøre på planet ble fraktet på verksted.

Barn og mann ble skrevet ut fra verkstedet forholdsvis fort, og de var så heldige å få låne bil av sjefen der. Han vet å stelle godt med gode kunder, den mannen. Ja da, etter mye om og men la gjengen ut på tur igjen, i verkstedets lånebil som vi altså har fått låne i en uke. Det eneste usikkerhetsmomentet er at det er en Renault.

Faktisk er det litt ubeleielig, faktisk ganske urettferdig, at kløtsjen skulle ryke nå. I dag er det ei uke siden sist vi fikk den tilbake fra verksted - da fikk den ny katalysator. Selvsagt fortjente den ikke det, den gamle rokken, men den laget så mange rare lyder at det ble ubehagelig å kjøre den i tettbygde strøk. Sånn ekkel slakkviftereimlyd, vet dere.

Nå ja. Vi innser nå at bilen er gått inn i en geriatrisk fase, og at den nok er moden for de evige jaktmarker. Gemalen har skjønt det lenge, han guggler og guggler på bil, sammenligner priser, tester og facsiliteter. Han har kunngjort at Peugeot er gode greier (vi liker det franskt hjemme hos oss), så da blir det vel det da. Jeg driter i hva det blir, bare det virker. Bil interesserer meg ikke.

Sånn sett er det jo rart å sitte og skrive et avsindig langt innlegg om noe som ikke interesserer meg. Men jeg er varm i trøya nå, minnene pøser på og jeg tenker på alt det andre vi har opplevd med denne farkosten. For eksempel røyk registerreima en gang i om lag 2005. Mine bilkyndige lesere vet at det er alvorlige saker, resultatetet kan bli ødelagt motor. Det skjedde ikke oss, underlig nok.

Et annet gyllent øyeblikk var da gemalen rygget med åpen bakdør. Den traff vårt daværende hus, og det gikk ikke så godt. Døra ble godt grusa, men heldigvis stod huset. Ifølge Gemalen var det egentlig jeg som forårsaket hendelsen, siden han var svimmel fordi jeg hadde vasket kjøkkentak med altfor mye salmiakk i vannet. Ja vel og amen, sa jeg. Vel, kanskje ikke akkurat det.

Uansett kjøpte Gemalen ny brukt bakdør på finn.no, men har dere sett, den ble aldri skudd på. Og det var jammen flaks, for da en fyr kagget borti bilen vår i et parkeringshus i fjor, var det den ødelagte døra som fikk det. Og da fikk vi helt ny dør, i riktig farge, gratis og ferdig påmontert.

Jeg vet ikke om det er så mye mer å si om Renaulten, nå har jeg fått alt ut. Tipper den ligger ute på finn til en meget billig penge før måneden er omme - og dere vet vel hva som skjer da? Ikke? De virkelig billige bilene tiltrekker seg et visst segment kjøpere. Og disse kan være ganske aggressive. Det vet jeg, for jeg har solgt bil billig før. Det endte med telefontrusler fra en som følte seg besviken - for han kunne nemlig tenke seg å betale en tusing mer for bilen - og så var den alt solgt!?

Enda verre var det at vi fikk Vegvesenet på nakken, for ny eier prioriterte dessverre ikke å betale veiavgift. Da ny eier ble påvist, viste det seg at han alt var gammel eier, for han hadde solgt bilen videre - og antakelig gjort en vesentlig bedre handel enn det vi gjorde.

Nei nå får det være nok bil. Bable bable bable. Forresten var det en VW Caravelle.

Og ja, hvis noe av dette lyder litt kjent, så er det noen likhetstrekk med Pias bilhistorie fra sånn cirka forrige uke. Den kan nytes/lese her, for den er mye bedre enn min.