Skjegget i klaveret

Man klarte, mot alle odds, å få omplassert ungene midlertidig. Det ble kalas både lørdag og fredag, noe som resulterte i både opp-og nedturer.

Det fine var at man kunne pøse vin, og det gjorde man. Så mye vin pøste man på fredag at man kom i skade for å inngå avtaler man aldri skulle ha inngått. Man presterte å skryte på seg både kondis og det som verre er - man har jo jogget i to uker - og før man visste ordet av det, hadde man fått seg en medjogger.

Det er ikke det at man på død og liv må bannesvettejogge alene - men man må velge sine treningskumpaner med omhu. Man trenger ikke plent rekruttere en tidligere norgesmester i triathlon, med synlige triseps og bulkefrie lår, for eksempel. Slikt er det bare duster som gjør. Og Bergljot.

At lørdagen ble en ordentlig blålørdag, er unødvendig å si. Man fikk ikke gjort særlig mye av noe som helst, da det var så lummert og trykkende i hodet (?). Faktisk vedvarte lavtrykket hele kvelden, og det endte som det måtte: I et massivt migreneanfall og påfølgende partyflukt med rova mellom føtene. Uten gemal (men det var greit nok, i nevnte tilstand hadde man neppe hatt særlig glede av ham uansett. Og omvendt.)

Status per nå er tilfredsstillende, formen er fin og humøret stabilt. Man har dusjet, jogget alene (i den rekkefølgen) og man igjen blitt påminnet det man egentlig visste fra før: To fester på rappen er ikke noe for folk i førtiårene.

Sånn er det bare.