Heim til hu mor

Nå reiser jeg snart hjem til mor. Bare jeg, uten Gemalen og ungene. Husker ikke sist jeg dro hjem alene.

Mor har lammelår i ovnen og gin i skapet (konjakken ble visst borte da bror min var hjemme med tvillingbeibiene sine tidligere i uka). Jeg skal bidra med uovertruffent humør og bitter lemon. Så skal mor strikke (hun har satt seg fore å strikke mariusgenser til samtlige seks barnebarn) og jeg skal kanskje hekle. Eller noe.

Nevnte jeg at vi skal drikke gin?

Vi skal besøke farmor, og vi skal gå tur med Stella, som trolig er den eneste gardabikkja i Sør-Norge som er stuehund (foreløpig er hun ikke skjødehund). Stella liker nemlig ikke å sove ute - da bjeffer hun og går bananas.

(Bananas går hun forresten inne også, av og til, da herper hun blant annet dører. Men det er bare bra, for da blir de skiftet ut, og det var kanskje på tide? Så det er en mening med alt.)

Jeg skulle reist hjem oftere. Men ser at dagene og ukene går, og når helga kommer - ja da er vi ganske pumpa, hele gjengen. Dessuten ser jeg for meg at det er kav å ha oss også, De tre små griser lager både leven og kaos rundt seg.

Jeg skal spise frokost i morgenkåpa, og se på dårlige kåbbåifilmer på tv2 på formiddagen (mor liker kåbbåifilmer). Og så skal jeg gjemme fyrstikkene, slik at hun ikke kan fyre opp i atomreaktoren sin. Husker ikke om jeg har blogget om den før? Atomreaktoren er et beist av en ovn som er så effektiv at den ikke er til å være i hus med.

Og så skal jeg drikke litt gin, men ikke på formiddagene, altså. Vi er tross alt ikke helt ute og kjører, verken mor eller jeg.

Jeg hadde tenkt å begå litt husarbeid før avreise, litt gnikking og gnukking på badene og sånn. Men nå tror jeg at jeg ikke skal gjøre det likevel. Hallo, ingen av de jeg bor med bryr seg om støv og bøss og rot - så hva er poenget? Tross alt har jeg ryddet og vasket klær.

Blir det for ille, er det bare å ta en (støv)allergipille.

Bergljot skal under kniven

Ja da. Jeg lyver ikke.

Mandag klokken midt på dagen skal foten min beskjæres med meisel og øks og motorsag. Vi snakker ikke amputasjon, altså, doktoren skal bare kappe av noe overflødig brusk, flytte litt på en leddkapsel og stramme opp ei slapp sene. Så skal foten bli god som ny.

Bergljot har nemlig hallux valgus. Det høres ut som noe veldig sjeldent og eksotisk på latin - men siden jeg er blitt så åpen og ærlig i det siste, skal jeg fortelle hva lidelsen egentlig består i: Bergljot har skeiv stortå. Jau då.

Hallux er ifølge internetten en utpreget kjerringlidelse som ofte kommer i kombinasjon med hammertå (NBNBNB! Det har ikke Bergljot!).

Tilstanden oppstår ofte i førtiårene (kremt kremt), og den rammer særlig damer som har gått mye i for små sko, for spisse sko og/eller for høye sko. Og så er det et arvelig element ute og går i tillegg. Det er flust i skakke og misdannede tær i min familie, på begge sider, tror jeg. Derfor har det, i mitt tilfelle, neppe vært utslagsgivende at jeg er i flere generasjoner har gått i for små sko. (Hallo! Jeg er en nummer 37, uansett! Sånn er det bare. Au.)

Bergljot innehar de styggeste føttene i Nord-Europa, dette er blitt grundig og omstendelig omblogget her inne. Nå skal det bli andre boller. Eller rettere sagt annen bolle, for det er bare den ene labben som skal skjæres ned nå. Den andre får vente til den ene virker som den skal.

Jeg er forespeilet flere uker med spesialsåle under foten. Den skal visst ikke belastes, hvilket jo betyr at jeg sikkert skal gå på krykker. Hump hump. Det blir veldig moro i et hus på tre etasjer, kjenner jeg. Og etterpå må jeg visst gå i praktiske sko i mange måneder, til tåa har grodd fast i riktig vinkel eller hva man nå skal kalle det.

Jeg tror det blir fint å få føtter som ikke er vonde å gå på. Men jeg er jo litt bekymret for inngrepet. Jeg er jo aldri blitt skjært i før. Og så driver jo sykehusene og sparer så voldsomt for tiden - hva om de ikke vil gi meg nok dop? Jeg vil ha masse, masse dop. Og bind for øynene, slik at jeg ikke ser hva som skjer der nede i fotenden.

Og etterpå vil jeg ha premie.

Å nei og nei. Jeg skal etterutdannes!

Det går litt fort i svingene av og til. I går gikk jeg på jobb som vanlig, jeg leste eposten min som vanlig, så et fagtidsskrift - og der sto det om et etterutdanningsprogram på UiO.

"Nei det så kjekt ut," tenkte jeg, og gikk inn på internetten for å lese mer. Et kvarter seinere hadde jeg fått go fra jobben og Gemalen om å go for it - så nå er det visst ingen vei tilbake.

Ikke det at jeg vil tilbake. Men jeg er litt smånervøs, bare. For at de andre er flinkere enn meg, for at jeg ikke skal klare å henge med i svingene, for at jeg ikke skal få til oppgavene (ja da. Det blir visst hjemmearbeid. Gruppearbeid også).

Jeg har jo vært under utdanning tidligere, da satset jeg på en studieteknikk basert på skippertak og panikkhandlinger. Metodikken anbefales ikke andre; den gjør vondt, den er nervepirrende og den er slettes ikke gunstig for samvittigheten.

Denne gangen skal jeg jobbe jevnt og trutt, trur eg. Være Flittig-Lise. Jeg skal stille intelligente spørsmål på forelesningene og være aktiv i gruppediskusjonene. Trur eg. Jeg skal ikke utsette lesing og oppgaveskriving (jeg utsetter bestandig alt til siste liten), og jeg skal være fokusert og konsentrert. Eller noe.

Det går vel bra. Så lenge jeg slipper å lage powerpointpresentasjon...

Om forkastninger og appelsinhud og slikt

Here I am, som Marion Ravn ville ha kvitret. I den grad ravner kvitrer, mulig de kakler eller piper. Eller krakraer.

En sped, liten reiseskildring er vel på sin plass, tross alt har bloggen framstått som dau i halvannen uke nå. Bergljot har turnert i Pyreneene igjen - denne gangen ikke med jobben i direktoratet, men med et oljeselskap som begynner på S.

S leter ikke etter olje i nevnte fjellkjede - og direktoratet har heller ingen direkte engasjementer i denne delen av verden. Men det har seg sånn at Pyreneene har mange fellestrekk med undergrunnen på norsk sokkel, derfor blir geologer og lignende liksom litt klokere på hjemlige forhold ved å kikke på fjellsidene i nordre Spania.

Først fly til Barcelona. Så fire timer i buss til Ainsa, en fin liten by ved foten av fjellene. Gamlebyen er fra 1300-tallet, den er laget av stein, pyntet med blomster og den har ekte vollgrav (tørrlagt, men likevel) rundt seg.

Ainsa har et bittelite sentrum, ei svær elv og fjell på alle kanter (bombe). Her er det anslagsvis like mange hoteller og spisesteder som innbyggere. De har visst en turistsesong der oppe, men den er iallfall ikke på høsten.

Solen sto høyt på himmelen hele uka, og vi var ute hele dagen. Vi så på turbeditter og fluviale avsetninger, skifer og sandstein, gode reservoarer og dårlige reservoarer. Vi trampet rundt på løse stier i halvhøyt gras, vi tisset i buskene og og vi kløyv opp rødlige fjellsider for å se på steinstrukturer.

Bergljot er jo ingen geolog, må vite. Bergljot har kun daffelinja fra gymnaset (=samfunn uten matte) og noe høyskole etter det igjen. Selv etter dagevis i fjellene ser Bergljot bare fjell og stein når de andre ser formasjoner og forkastninger.

Litt overflatisk kunnskap har nok piplet inn i den realfaglige delen av hjernen (den har ligget brakk i noen år). Jeg babler i vei om Eocen, platetektonikk og Darcys lov, om turbeditter og injektitter og fuglene vet hva. Jeg skjønner jo ikke halvparten av det jeg selv tatler om, men det er fint å feike, liksom. Til noen stiller ekle oppfølgingsspørsmål.

Solen sto høyt på himmelen hele uka, og Bergljot ble frisk og rød i kinnene. Den sunne profilen avtok radikalt til kvelds, da gikk det i vin og gåselever og fisk servert med hode og hale og beingrind. Mye av inntaket er ettertrykkelig lagret rundt midjen og tilhørende herligheter.

Vi dro etterhvert til Barcelona for å reurbaniseres, der bodde vi på et hotell som heter B. Rett og slett. B var stilige saker, her var det design så det holdt! Badet var bokstavelig talt midt i soverommet - skulle man dusje privat, måtte man ty til en slags persienneløsning (se bildet).



Vannkranene var så avva at selv sivilingeniørene i S måtte ty til den vedlagte bruksanvisningen - og Bergljot presterte å forbrenne begge føttene sine i et fåfengt forsøk på å regulere temperaturen på vannet.

Design er jo en fin ting i mange sammenhenger. Men det jeg ikke begriper, er at de som lager hotelldesign er så lite opptatt av belysning. Det er ikke lett å sminke seg når det nesten ikke er lys på badet. Jeg strevde fælt med å finne meg selv i speilet.

Til gjengjeld hadde designeren boltret seg med lyskastere i sovegemakkene! Der var det et digert helfigurspeil med noen grusomme lanterner over. La meg si det sånn: Hver en bulk, forkastning og formasjon ble fremhevet. Cellulittene ble lyssatt fra alle vinkler.

Det må være mannfolk som lyssetter hotellrom! Tipper de vil ha det dunkelt på badet slik at de slipper å se sine egne nesehår. Siden de jevnt over er tilfredse med kroppene sine, synes det er det er flott å se seg selv i helfigur innrammet i lyset av 200 W pærer.

For all del, det er ikke bare B som har bommet på belysningen. Dette er et generelt hotellproblem, vil jeg si. Jeg fester nå min lit til fru Stordalen - håper hun får Petter'n til å gjøre noe med lampene på Choice-hotellene. En del klesbutikker har skjønt det; damer vil ha litt flatt lys når de skal se på seg selv uten klær. Vi har hverken ønske om eller behov for å se alt.

Det ble visst mye om fjell og hotell. Bergljot var hjemme fredag kveld, men la straks avgårde på høstferie i fjell, men uten hotell, med familien. Man lever da i tiden og forventer effektivitet. Nå venter nye dager som gressenke da Gemalen og avkommet har dratt til svigers.

Så nå skal det soves. Hola!

Hola!

Bare sånn i forbifarten, før man eventuelt blåser på havet. Kofferten er pakket og vel så det, nettbanken er kontaktet (huff) og passet er spadd fram. Krise-AmEx-kortet (som skal erstatte det som plutselig hadde gått ut på dato) er ankommet fra Stockholm - alt ligger dermed til rette for en ny ekskursjon til Espana.

Eller - jeg vet jo ikke hva jeg skal reise i. Eller hvor skoa mine er (de praktiske, altså, jeg vet hvor alle de upraktiske er). Drosjen kommer før seks i morgen tidlig, noe som tilsier at det bær gjøres et søk nå før leggetid.

I helga har det vært så mye annet å gjøre enn å pakke. Vilhellerikke blir tre i morgen (hurra for beibien min), og hun er blitt feiret både vel og lenge. Faktisk er jeg kvalm ennå, enda jeg ikke har spist kake på sju timer.

Det blir vel sikkert ikke noe særlig til blogging de neste dagene. Ser for meg travle dager og tett program, dog ser jeg ikke for meg at det blir like mye fin som sist. Hallo, man lærer.

Na na!

Farlige dyr i Pyreneene

...jeg har nå oppdaget at det er slanger oppi de der Pyreneene.

(The Crossed Viper, also known as the Common Viper and the European Adder (Vipera
berus) is a fairly small snake, rarely longer than 2ft, but are known to reach 3ft or so. The background colour ranges from grey and olive to yellow or brown, with a dark zigzag pattern running down the length of its back, and a 'v' or 'x' shape on the head region. Their food consists mainly of rodents, amphibians and lizards, although birds and their eggs are sometimes consumed.)

Jeg tror vi snakker spansk hoggorm, men jeg er ikke stø nok i engelsk til å være sikker. Disse spanske ormene eter ifølge turoperatørens HMS-notat firfirsler og øgler - og slikt er jo like nifst som selveste slangene.

Skorpioner har de også. Og hva betyr for eksempel at de er realtivt harmløse? På bildet ser dere en ekte spansk skorpion, lånt fra nettet (unnskyld).

(Scorpion venoms are geared towards activity in other arthropods and therefore most scorpions are relatively harmless to humans; stings produce only local effects (such as pain, numbness or swelling). Unless molested, scorpions are generally harmless and timid, and only make use of the sting for the purpose of killing prey. Generally, they will run from danger, or remain very still. Also if you want to pick anything up to look at then be very careful and exercise common sense.)

Ka farsken. Dette visste jeg ikke om sist jeg var der. Og jeg som gikk rundt i kortlivet Kari Traa-kortebukse og alt mulig.

Denne gangen tror jeg pigede det blir full survival suit. Hvis jeg da tar sjansen på å reise.

Mer husmortipsing

Gårsdagens deling ble såpass godt mottatt at jeg følger opp med mer. Hvilken lettelse at det er andre makelige husmødre der ute som legger sin flid i å kutte svinger!

Har du en mann som roter/ikke rydder? En som hiver og slenger rundt seg, og som har diffuse gulvsystemer for halvrene, halvskitne og helskitne klær? Systemer som i praksis betyr at du, Husets Herskerinne, soper alt tøyet sammen og hiver det til vask når du er lei av å snuble i det?

Kjøp deg en svær, dekorativ kurv med lokk! Lemp Mannens gulvklær oppi der etterhvert som de oppstår. Ideen er at når Mannen er tom for strømper, rene skjorter eller bukser - eller når kurven simpelthen er full - da vet Mannen at han må ta affære.

Siden kurven er belokket, slipper du å gremmes av at den er full og ulekker (husk, det vi ikke ser, har vi ikke vondt av). Og Mannen kan selv bestemme når han vil ta et personlig oppgjør med kurvens innhold.

- Du slipper å se rotet
- Du slipper å snuble i rotet
- Du slipper å gneldre (om akkurat dette, iallfall)
- Barna slipper å bli utsatt for uheldig rollemodellering/påvirkning

Trikset er ikke testet ut i Bergljot-heimen (ooops! Røpet jeg nå at dette er en problemstilling hjemme hos oss? Det var overhodet ikke meningen), men det kan komme til å bli det i nær framtid.

Og virker det i henhold til forventningene, så er det mulig det blir utvidet til også å omfatte ungene.

Les ellers Pias beslektede og som vanlig hylende morsomme innlegg om at det ikke går seg til.