...det kommer mer, det kommer mer:
Jeg kler på ungene mine (på hverdagene) enda minst to av dem er store nok til å gjøre det selv. Jeg gjør det for å spare tid, å stå opp et kvarter før for at de skal kle seg selv er ikke et reelt alternativ. Dessuten er småpikene såpass vrange når det gjelder valg av antrekk at det er mest praktisk å utøve mild tvang.
Og så drikker jeg alkohol, noen ganger også på ukedagene. Ikke i bøtter og spann (hallo, vi er ikke helt utpå), men litt for helsas skyld. Jeg tror det også har forekommet at mine barn har observert at det finnes alkohol i hjemmet, kanskje de til og med at har sett mor ta et lite glass vin til maten.
Jeg vanner ikke blomster. Ikke steker jeg stek, ikke lapper jeg bukser og ikke vasker jeg kjøleskap/fryseboks før jeg må. Jeg ser ikke forskjell på ugras og kultiverte planter, og jeg avskyr å luke.
Jeg har ved flere anledninger brølt til mine barn i irettesettelsesøyemed, men til forsvar vil jeg si at jeg er rimelig god på å si unnskyld. Jeg har også truet dem med å låse dem inne på soverommet (ja da. Jeg vet det er feil, men man blir litt desperat når de står opp og forlater rommet 119 ganger etter at de er pålagt å sove).
Kostas har sett alle piraterikaribia-filmene, enda de har elleveårsgrense og han bare er sju. Vi har ikke sett noen traumer til nå, men det kan naturligvis komme seinskader. Posttraumatisk stress eller noe.
Jeg skjenner (nei, ikke kjenner!!!) på Gemalen oftere enn jeg burde, og jeg omtaler ham noen ganger i lite fordelaktige vendinger i bloggen. Og så beskylder jeg ham for å rote, enda han ifølge ham selv ikke gjør det. Ja, jeg er en ond kone.
I forrige innlegg påsto jeg at vi har gode rutiner før legging hos oss. Ved nærmere ettertanke finner jeg at det er på sin plass å moderere dette noe - det korrekte er at ungene får mat, de blir vasket/tørket støv av, de får pusset tennene, de få fluor og de ble lest og sunget for. Men ofte sprekker tidsskjemaet, og det oppstår stadig avvik i rutinene. Resultat et er at de jevnt over er i seng vesentlig seinere enn ambisjonen.
Jeg pusser ikke alltid tennene på ungene på morgenen. Igjen må jeg få skylde på knappe marginer - dessuten spiser 66% av dem frokost etter at de har forlatt hjemmet. De resterende 33 prosentene, sånn cirka, burde fått en avskraping - kanskje jeg må legge inn det der ekstra kvarteret uansett. For ordens skyld; ingen av dem har hatt hull.
Avslutningsvis vil jeg bekjenne at jeg aldri vasker legoklosser og leker, enda jeg vet at slikt er bakteriebomber og risikoelementer i heimen. Derimot hiver jeg leker jeg er lei av noen ganger (hvis de er ørlitegrann defekte), og jeg stikker hull på balonger som ikke sprekker naturlig.
Og jeg er jævlig dårlig til å flette hår. Mine døtre har aldri sånne flotte innebygde fletter (amerikaflette het det i gamle dager, eller rotflette). Ikke har de ben skill heller.
Nå setter vi strek, tenker jeg. Det får være grenser for deling;-)
Takk for vettuge tilbakemeldinger under forrige innlegg, forresten!
fredag 24. september 2010
torsdag 23. september 2010
Bekjennelser
Finnes det en fasit på hvordan man skal røkte og følge opp sitt avkom? Hvem vet, hvem vet. Men abonnerer man på Foreldre og barn og følger sånn passe bra med ellers - ja da kan man i det minste få en slags følelse på hva som høver seg og hva som ikke høver seg hva barnerøkt angår.
Jeg er nok ingen foregangskvinne, dessverre. I Bergljot-heimen slukes kameler mothårs daglig. Mye er ikke på stell - det underlige er at ting steller seg ganske bra likevel. Nå er jeg så gammel og har så mange unger at jeg sier det like ut:
Ungene mine får ikke tran. Vi har kjøleskapet fullt av diverse traner og seloljer og tuttifrutti og fuglene vet hva - men jeg synes slikt er så jævlig at jeg ikke orker å lure det i ungene. Så får det heller våge seg om de blir mindre intelligente enn referansegruppen. Og nei, de fikk ikke d-vitaminer da de var babyer heller.
Jeg vet at unger skal sove i sin egen seng og ha faste rutiner og alt det der. Halvfaste rutiner har de - men de verken sovner eller sover i sin egen seng. Jeg pleier å ligge med Vilhellerikke til hun sovner - for da sovner hun mye fortere, og dessuten er det noen hyggelige spinoffeffekter: Jeg kan klemme på henne så mye jeg vil - og jeg kan sove litt selv. Anbefales!
Kostas og Vilhellerikke befinner seg som regel i min seng når jeg legger meg. Men siden det bare er å bære dem tilbake igjen, er det ikke noe problem. Men kommer de på natta, får de bli. Jeg har ikke hjerte til å utvise dem når de er kalde på tærne og har mareritt.
Jeg ammet Vilhellerikke til hun var nesten tre - faktisk fikk hun pupp flere ganger på dagen (og av og til til og med på natta) fram til i sommer. Omgivelsene var rystet, men for meg og Vilhellerikke var det ikke noe problem. Dog var vi enige om at det var greit å slutte når hun skulle begynne i stor avdeling i barnehagen. Tross alt var det ikke så festlig når storesøsteren satt i garderoben og gaulet at "Vilhellerikke er snart tre år, men hun har ikke sluttet med pupp!!!!".
Ungene mine spiser ikke grønnsaker, og jeg presser ikke veldig på heller. Jeg fester min lit til at det vil løsne etterhvert. Kostas spiser spinat (! han har sett på Skipper'n), sopp og brokkoli, Vilhellerikke rører ikke noe grønt utover poteter og Vilhellerikke spiser kun rå gulrøtter, paprika og rødbeter på glass. Til tross for dette beskjedne inntaket av grønt, er de røde i kinnene og fri for rakitt,skjørbuk og andre mangelsykdommer.
Jentene mine er ikke så halvgalne på påleggsfronten - Kostas, derimot, spiser kun brunost med kardemomme (krydra brunost), prim og syltetøy. Han spiser sjokoladepålegg også hvis han får, naturligvis, men han får ikke. Ikke skal han ha hele korn eller frø i brødet heller, så dette legger kjipe føringer på hele familien. Jeg burde sikkert ha tvunget i ham fiber og skinke og leverpostei, men jeg gjør det ikke. Jeg prioriterer at han faktisk spiser opp nista si og at vi har hyggelige måltider.
Som sagt er Kostas ved god helse. Både han og søstrene er stort sett friske, ikke har de hatt hull i tennene heller. Konklusjonen er at det kanskje ikke er optimalt at unger er kresne og ensformige i kostinntaket - men det skal mye til at de dauer av det (i Norge). Og jeg vil i samme slengen minne om at det finnes folk rundt om i verden som spiser mye mer ensformig enn vi gjør - det er viktig å se seg selv i et større bilde.
Og så var det dette med rengjøringen, da. I Bergljot-heimen har vi basert oss på en slags skippertakmetodikk, det innebærer at det ikke er vann på gulvene hver dag (eller uke, for den del...). Ikke har vi det spesielt ryddig, heller. Arbeidsfordelingen er, vil jeg si, at alle roter mens bare Bergljot rydder. Gemalen er ikke enig i denne beskrivelsen, men han om det.
Jeg kan meddele at hverken unge eller voksne dauer av støv. Min observasjon er at man ei heller utvikler allergi sånn over natta. Skjønt jeg skal innrømme at jeg av og til nyser når jeg graver i klesskapet mitt. Der kan det tenkes at det er en del fine partikler, ja. Eller kanskje jeg bare nyser av alle bomkjøpene???
Nå som jeg er så godt i gang her, kan jeg også bekjenne at mine helger ikke hadde vært det samme uten NRK Super. Jeg hyller muligheten til å ligge litt lenger mens ungene ser på tv. Fantastisk, er det. Jeg begriper ikke hvordan småbarnsforeldre holdt ut i gamle dager.
Mens vi snakker om tv, og for så vidt ds og dvd og pc også: Hos oss er konsumet noe i overkant av det ønskelige. Dette er jeg faktisk litt flau over - så det er kommer til å bli innført restriksjoner. Trur eg.
Har vi vært innom det meste av gjennomtygde kameler nå? Jeg er sannelig ikke sikker. Dog føler jeg at det er på sin plass å understreke at jeg i det minste tvinger ungene mine til å gå i ullundertøy. Fra midten av september. Moahahahahha! På noen områder må man være litt Hitler.
Jeg er nok ingen foregangskvinne, dessverre. I Bergljot-heimen slukes kameler mothårs daglig. Mye er ikke på stell - det underlige er at ting steller seg ganske bra likevel. Nå er jeg så gammel og har så mange unger at jeg sier det like ut:
Ungene mine får ikke tran. Vi har kjøleskapet fullt av diverse traner og seloljer og tuttifrutti og fuglene vet hva - men jeg synes slikt er så jævlig at jeg ikke orker å lure det i ungene. Så får det heller våge seg om de blir mindre intelligente enn referansegruppen. Og nei, de fikk ikke d-vitaminer da de var babyer heller.
Jeg vet at unger skal sove i sin egen seng og ha faste rutiner og alt det der. Halvfaste rutiner har de - men de verken sovner eller sover i sin egen seng. Jeg pleier å ligge med Vilhellerikke til hun sovner - for da sovner hun mye fortere, og dessuten er det noen hyggelige spinoffeffekter: Jeg kan klemme på henne så mye jeg vil - og jeg kan sove litt selv. Anbefales!
Kostas og Vilhellerikke befinner seg som regel i min seng når jeg legger meg. Men siden det bare er å bære dem tilbake igjen, er det ikke noe problem. Men kommer de på natta, får de bli. Jeg har ikke hjerte til å utvise dem når de er kalde på tærne og har mareritt.
Jeg ammet Vilhellerikke til hun var nesten tre - faktisk fikk hun pupp flere ganger på dagen (og av og til til og med på natta) fram til i sommer. Omgivelsene var rystet, men for meg og Vilhellerikke var det ikke noe problem. Dog var vi enige om at det var greit å slutte når hun skulle begynne i stor avdeling i barnehagen. Tross alt var det ikke så festlig når storesøsteren satt i garderoben og gaulet at "Vilhellerikke er snart tre år, men hun har ikke sluttet med pupp!!!!".
Ungene mine spiser ikke grønnsaker, og jeg presser ikke veldig på heller. Jeg fester min lit til at det vil løsne etterhvert. Kostas spiser spinat (! han har sett på Skipper'n), sopp og brokkoli, Vilhellerikke rører ikke noe grønt utover poteter og Vilhellerikke spiser kun rå gulrøtter, paprika og rødbeter på glass. Til tross for dette beskjedne inntaket av grønt, er de røde i kinnene og fri for rakitt,skjørbuk og andre mangelsykdommer.
Jentene mine er ikke så halvgalne på påleggsfronten - Kostas, derimot, spiser kun brunost med kardemomme (krydra brunost), prim og syltetøy. Han spiser sjokoladepålegg også hvis han får, naturligvis, men han får ikke. Ikke skal han ha hele korn eller frø i brødet heller, så dette legger kjipe føringer på hele familien. Jeg burde sikkert ha tvunget i ham fiber og skinke og leverpostei, men jeg gjør det ikke. Jeg prioriterer at han faktisk spiser opp nista si og at vi har hyggelige måltider.
Som sagt er Kostas ved god helse. Både han og søstrene er stort sett friske, ikke har de hatt hull i tennene heller. Konklusjonen er at det kanskje ikke er optimalt at unger er kresne og ensformige i kostinntaket - men det skal mye til at de dauer av det (i Norge). Og jeg vil i samme slengen minne om at det finnes folk rundt om i verden som spiser mye mer ensformig enn vi gjør - det er viktig å se seg selv i et større bilde.
Og så var det dette med rengjøringen, da. I Bergljot-heimen har vi basert oss på en slags skippertakmetodikk, det innebærer at det ikke er vann på gulvene hver dag (eller uke, for den del...). Ikke har vi det spesielt ryddig, heller. Arbeidsfordelingen er, vil jeg si, at alle roter mens bare Bergljot rydder. Gemalen er ikke enig i denne beskrivelsen, men han om det.
Jeg kan meddele at hverken unge eller voksne dauer av støv. Min observasjon er at man ei heller utvikler allergi sånn over natta. Skjønt jeg skal innrømme at jeg av og til nyser når jeg graver i klesskapet mitt. Der kan det tenkes at det er en del fine partikler, ja. Eller kanskje jeg bare nyser av alle bomkjøpene???
Nå som jeg er så godt i gang her, kan jeg også bekjenne at mine helger ikke hadde vært det samme uten NRK Super. Jeg hyller muligheten til å ligge litt lenger mens ungene ser på tv. Fantastisk, er det. Jeg begriper ikke hvordan småbarnsforeldre holdt ut i gamle dager.
Mens vi snakker om tv, og for så vidt ds og dvd og pc også: Hos oss er konsumet noe i overkant av det ønskelige. Dette er jeg faktisk litt flau over - så det er kommer til å bli innført restriksjoner. Trur eg.
Har vi vært innom det meste av gjennomtygde kameler nå? Jeg er sannelig ikke sikker. Dog føler jeg at det er på sin plass å understreke at jeg i det minste tvinger ungene mine til å gå i ullundertøy. Fra midten av september. Moahahahahha! På noen områder må man være litt Hitler.
onsdag 22. september 2010
Om familiebånd
Kostas: "Mamma, tenk at jeg er i slekt med alle i hele verden!"
Bergljot: "Å? Vel, på en måte, men de aller, aller fleste er du ikke i så veldig nær familie med, da."
(Tenk det, tenker Bergljot. At de har begynt å lære om genetikk og denslags på skolen alt nå. Og Sønnen går bare i andre klasse....)
Kostas: "Hva var det nå han het igjen?"
Bergljot: (Rådvill) "Hvem?"
Kostas: "Han der som bygde den der båten?"
Bergljot: ".....du mener vel ikke Noa???"
Kostas: (Henrykt) "Jo! Tenk at han er min tipptipptipptipptipptipptipptippoldefar!"
Bergljot: "Øh. Ja tenk det."
Utmerkelser og denslags
Jeg er blitt hedret og æret med ikke mindre enn to utmerkelser den siste tiden, tusen tusen takk, snilleste Shy Bitch og godeste Bustenellik.
Den kule utmerkelsen fra Shy B har ligget til modning i noen dager, rett og slett fordi den krevde litt gjennomtenking. Jeg skal fortelle om sju dubbeditter jeg ikke klarer meg uten. Siden er jeg så sløv/dårlig til å avfotografere, må eventuelle lesere lukke øynene og se dupedittene for seg (eller kanskje det blir vanskelig å lese videre da, hva vet vel jeg.)
For øvrig vil jeg si at utmerkelsen er kjempefin, og at det er Ellen som har laget den. Hun med alle de fine kjolene, vet dere.
1) Under tvil vil jeg løfte fram Gemalen, som jo strengt tatt ikke er noen dubeditt om man skal henge seg opp i detaljer. Likvel, det følger en del dubeditter med ham. Han er en snill, flink og ikke minst usedvanlig tålmodig mann. Særlig det siste kommer godt med i det daglige.
2) Motorsykkelen min. Onde tunger påstår at jeg ikke har brukt den på en del år, og dette medfører nok dessverre riktighet. Men det skyldes ikke at jeg ikke vil, men at den har vondt i et hjullager på nte året. Sykkelen minner meg om ei tid da det gikk an å være litt mer løssluppen enn man kan tillate seg som småbarnsmor på førtienogethalvt med jobb i Staten, den norske.
3) Jeg må ha tilgang på pinsett. (Nå føler jeg at vi nesten er inne på det rent personlige her, men det får våge seg). Jeg orker ikke å oppdage viltvoksende øyenbrynshår (heldigvis har jeg ikke sånne som mannfolk får, sånne stive, lange som bror min kaller for "magnus-er") uten å ha mulighet for å terminere dem raskt. Jeg innrømmer at det er sært.
4) Bergljot er et vanedyr. Har jeg ikke hvitost i kjøleskapet, Norvegia eller til nøds Jarlsberg, blir jeg sur. Er ost dipedutt? Øh, kanskje ikke, men jeg lar tvilen komme meg selv til gode.
5) Jeg kommer dessverre ikke utenom mobilen. Ikke bare fordi det går an å ringe og smse med den - men fordi den har klokke og vekkerklokke (jeg har ingen av delene) og spill og masse annet kjekt i seg. Det eneste kjipe med den, er at den er en sånn HTC som det er kliss umulig å ringe med mens man kjører bil. Dermed tvinger den meg til å være lovlydig, ja den er nesten som en sånn alkosperre.
6) Jeg er hjelpeløs uten tilgang på kulepenn. Mest fordi jeg kan komme til å komme over en Sudoku eller et kryssord mens jeg venter på noe og kjeder meg, og da er det ikke til å holde ut å ikke få løst det. (Og for the record, Bergljot løser aldri, ALDRI, kryssord eller Sudoku med blyant. Det er for pyser.)
7) Til slutt må jeg nevne mascara, helst fra Lancome. Så lenge jeg gidder å bruke mascara, innbiller jeg meg at jeg ikke har status som 100 prosent kjerring. Det er meget, meget viktig!
Puh. Det kjente jeg var mye på en gang. Men jeg gyver likvel løs på neste - utmerkelsen fra Bustenellik. Fra henne får jeg Cherry on top - og det er jo alltid gode greier. Nå fikk jeg plutselig veldig lyst på moreller. Forpliktelsene knyttet til kirsebæret, er at jeg skal dele med eder tre ting som ligger meg varmt for hjertet.
Dette er ikke ukomplisert, for vi snakker antakelig ikke om ting. Men om verdier og viktige, øh, ting. Og slikt er det ikke veldig lett å fjase om.
1. Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill. Og for øvrig kan man gjøre som man vil. Politismester Bastian fikk sagt det, han.
2. Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv. Øverland fikk også sagt det - denne verselinja treffer meg alltid midt i magen.
3. Skapte er vi te bera,og lette børene for kvarandre. Til fånyttes lever ingen. Mormor hadde Jan Magnus Bruheims dikt hengende på veggen i glass og ramme, og jeg syntes alltid at det var så nydelig. Det sier noe om likeverd og solidaritet, synes jeg.
Og så var det å gi videre, da. Det er ikke lett, det er mange flotte bloggere som fortjener et diplom på en vanlig onsdag. Jeg gjør det kort og godt enkelt - Pafrika og Belkini tildeles den kule blog-awarden, simpelthen fordi den er utrolig morsom og velskrevet, og forde Belkini og hennes mor er et nytt bekjentskap i Blogglandia.
Cherry on top-awarden går til Metu, hun har en blogg jeg stadig er innom. Liker godt det hun skriver - og ikke minst bildene;-)
Og ladies - hyggelig om dere tar imot utmerkelsene - og så velger dere selv om dere vil utøve forpliktelsene. Skryt fortjener dere uansett;-)
Young love
Jeg har visst fått meg svigersønn. Han heter Jacob og er fem år. Min datter vil ikke snakke så mye om ham - bortsett fra at de ble kjærester etter å ha lekt kysseleken i barnehagen.
Bergljot: "Men hvordan ble dere kjærester, da?"
Vilikke: "(Overbærende) "Men mamma, da. Jeg spurte ham bare om vi var kjærester nå, og da sa han ja. Det er jo sånn folk blir kjærester, vet du vel."
Sannelig min hatt. Det burde jeg ha husket. Hun får ha meg unnskyldt, tross alt er det en mannsalder siden sist jeg fikk meg kjæreste.
Man skulle visst lekt kysseleken litt oftere (fortrinnsvis med den kjæresten man har, hvis man har en, da.)
Bergljot: "Men hvordan ble dere kjærester, da?"
Vilikke: "(Overbærende) "Men mamma, da. Jeg spurte ham bare om vi var kjærester nå, og da sa han ja. Det er jo sånn folk blir kjærester, vet du vel."
Sannelig min hatt. Det burde jeg ha husket. Hun får ha meg unnskyldt, tross alt er det en mannsalder siden sist jeg fikk meg kjæreste.
Man skulle visst lekt kysseleken litt oftere (fortrinnsvis med den kjæresten man har, hvis man har en, da.)
tirsdag 21. september 2010
En time og ett kvarter
Det er litt rart.
Da jeg var bare meg selv, trengte jeg nøyaktig en time og et kvarter på morgenprepping. Jeg dusjet, fønet, sminket og stæsjet meg etter beste evne. Så kledde jeg på meg og av meg og på meg noe helt annet.
Jeg laget frokost og kaffe, leste avis, drakk litt mer kaffe (fram til 1997 røykte jeg også, for the record), hørte på radio, pusset tenner, tok på lebestift og så yttertøy - og så bar det avgårde. Alltid i siste liten.
Jeg trenger fortsatt nøyaktig en time og et kvarter på prepping. Forskjellen nå er at det nå bare er avsatt om lag sju minutter på videreforedling av meg - de brukes samlet til å dusje, kle seg, ta på seg fuktighetskrem og mascara, stappe i seg en brødskive samt pusse tenner.
De øvrige 68 minuttene brukes til å få opp og kle tre unger og til dels en mann, børste og flette hår, krangle om antrekk og om hvorvidt man faktisk trenger å børste hår, lage frokost og sørge for at denne blir spist samt rydde av bordet.
Innimellom kjefter jeg litt på Gemalen for mangelfull deltakelse i morgenstellet og for at han ikke står opp når klokka ringer, og så gneldrer jeg litt på Sønnen som glemmer å tygge brødskive fordi han også skal se på tv. Når skiva er fortært, trer jeg på Sønnen yttertøy og ransel og puffer ham ut i retning skolen.
Døtrene spiser i prinsippet frokost i barnehagen, så de skal bare kles på yttertøy og monteres i bilen, sammen med tilleggsutstyr som nister og byttetøy etc. Gemalen leverer og henter i barnehagen. Det er en ordning jeg er meget godt fornøyd med, for å si det sånn.
Når jeg så kommer meg ut dørene i siste liten, har det altså gått en time og ett kvarter siden jeg sto opp. Endelig kan jeg se meg i sladrespeilet (må jo det, for å se om jeg har glemt å ta på mascara på det ene øyet eller noe).
Bergljot (nesten) naturell ser tilbake på meg. Hun minner meg om en ribbet påfugl. Blå under øynene, litt rådvill i blikket med et bistert drag om munnen. Praktisk kortklipt og gjennomført ustailet. I forstadiet til fase Kjerring. Det er bare å innse at glanstiden er forbi.
Uten mascara hadde jeg vært ei kjerring. Huff.
Da jeg var bare meg selv, trengte jeg nøyaktig en time og et kvarter på morgenprepping. Jeg dusjet, fønet, sminket og stæsjet meg etter beste evne. Så kledde jeg på meg og av meg og på meg noe helt annet.
Jeg laget frokost og kaffe, leste avis, drakk litt mer kaffe (fram til 1997 røykte jeg også, for the record), hørte på radio, pusset tenner, tok på lebestift og så yttertøy - og så bar det avgårde. Alltid i siste liten.
Jeg trenger fortsatt nøyaktig en time og et kvarter på prepping. Forskjellen nå er at det nå bare er avsatt om lag sju minutter på videreforedling av meg - de brukes samlet til å dusje, kle seg, ta på seg fuktighetskrem og mascara, stappe i seg en brødskive samt pusse tenner.
De øvrige 68 minuttene brukes til å få opp og kle tre unger og til dels en mann, børste og flette hår, krangle om antrekk og om hvorvidt man faktisk trenger å børste hår, lage frokost og sørge for at denne blir spist samt rydde av bordet.
Innimellom kjefter jeg litt på Gemalen for mangelfull deltakelse i morgenstellet og for at han ikke står opp når klokka ringer, og så gneldrer jeg litt på Sønnen som glemmer å tygge brødskive fordi han også skal se på tv. Når skiva er fortært, trer jeg på Sønnen yttertøy og ransel og puffer ham ut i retning skolen.
Døtrene spiser i prinsippet frokost i barnehagen, så de skal bare kles på yttertøy og monteres i bilen, sammen med tilleggsutstyr som nister og byttetøy etc. Gemalen leverer og henter i barnehagen. Det er en ordning jeg er meget godt fornøyd med, for å si det sånn.
Når jeg så kommer meg ut dørene i siste liten, har det altså gått en time og ett kvarter siden jeg sto opp. Endelig kan jeg se meg i sladrespeilet (må jo det, for å se om jeg har glemt å ta på mascara på det ene øyet eller noe).
Bergljot (nesten) naturell ser tilbake på meg. Hun minner meg om en ribbet påfugl. Blå under øynene, litt rådvill i blikket med et bistert drag om munnen. Praktisk kortklipt og gjennomført ustailet. I forstadiet til fase Kjerring. Det er bare å innse at glanstiden er forbi.
Uten mascara hadde jeg vært ei kjerring. Huff.
mandag 20. september 2010
Vilhellerikke vil ikke
Toårstrass er travelt. Treårstrass er travlere. Treåringen er nemlig større, sterkere og mye, mye sintere.
Jesper Juul sier at små barn ikke skal oppdras, de skal tilføres empatisk veiledning. Jeg er skikkelig dårlig på det der. Særlig den empatiske biten. Det er vanskelig å være empatisk når barnet er i vranglås klokken kvart på sju på morgenen og man er en familie på fem som skal ut dørene.
(Ja da ja da. Jeg har også lest at de fleste problemer på morgenen unnngås om man står opp et kvarter før. Men da må man vel antakelig legge seg før, og det vil jo være alldeles meningsløst.)
Å kle på min yngste datter, er som å kle på en bolet, spastisk blekksprut. Jeg er bokstavelig talt svett i barten når vi er i mål - og hun er så utmattet at hun kan framstå som medgjørlig (egentlig samler hun krefter til neste bøye).
Hadde hun ikke vært så nydelig (objektivt sett), hadde jeg nok vært ganske matt.
Nydelig er hun nemlig, under all fråden.
Jesper Juul sier at små barn ikke skal oppdras, de skal tilføres empatisk veiledning. Jeg er skikkelig dårlig på det der. Særlig den empatiske biten. Det er vanskelig å være empatisk når barnet er i vranglås klokken kvart på sju på morgenen og man er en familie på fem som skal ut dørene.
(Ja da ja da. Jeg har også lest at de fleste problemer på morgenen unnngås om man står opp et kvarter før. Men da må man vel antakelig legge seg før, og det vil jo være alldeles meningsløst.)
Å kle på min yngste datter, er som å kle på en bolet, spastisk blekksprut. Jeg er bokstavelig talt svett i barten når vi er i mål - og hun er så utmattet at hun kan framstå som medgjørlig (egentlig samler hun krefter til neste bøye).
Hadde hun ikke vært så nydelig (objektivt sett), hadde jeg nok vært ganske matt.
Nydelig er hun nemlig, under all fråden.
Abonner på:
Innlegg (Atom)