torsdag 16. mars 2017

Når du aller minst venter det

Jeg hadde bursdag nettopp. Det er ikke så stor stas som det pleide å være, har antakelig passert middagshøyden (hvor og når er egentlig den?), så jeg lå ikke på været. Middagshøydeværet. Jeg var i huset som før var barndomshjem og som nå er blitt, eh - hva skal jeg si? Landsted? Det blir så upersonlig. Jeg, lillesøster og broderen har tatt over iallfall. Det er uomtvistelig.

Men altså. Etter morgenkaffen får jeg det for meg at jeg skal rydde i skap. Klesskapet hennes. Det har vært for vondt og vanskelig å ta fatt i, det er noe med å fjerne det som er igjen etter noen man er glad i som er borte. Jeg jobber målbevisst, men sakte. Går gjennom hylle etter hylle. Fyller opp poser. Det er en nitrist oppgave.

Den øverste hylla utsetter jeg til sist. Ikke bare fordi den er høyt oppe, men fordi den rommer andre ting enn tøy. Ting hun har gjemt på. Personlige, private ting. Den rutete tøyposen med broderte initialer med brevene fra far. Brevene vi har lovet at skal bort, men som vi ikke har klart å terminere ennå. De er hennes, deres. Ikke for oss eller andre.

Jeg lar den ligge. Igjen. Kikker oppi en annen pose med papirer - det viser seg å være mormors brev, mer presist mors brev til mormor siden 60-tallet. Og mine brev og tegninger. En lilla prinsesse med krone. Bergljot 7 år. En gang skal jeg sette meg ned å lese, se hva mor skrev. Om oss ungene og livet hun levde. Det er stort og litt skummelt, som en dør på gløtt inn til fortiden og henne. Hun er borte, men noen av tankene hennes har vi.

Stilboka hennes fra 8. klasse finner jeg også. Jeg kjenner henne igjen i måten hun ordlegger seg på. Håndskrifta er en uferdig, upolert variant av den ferdige voksne. Hun skriver om ferien i Flatanger på en lett og morsom måte. Læreren er ganske begeistret, men påpeker at hun har tatt seg noen friheter i forhold til oppgaven, noe man skal være varsom med.

Jeg blar fort gjennom minneboka hennes. Første minnet er fra Gulla, de to var nære hele livet. Gulla 11 år. I fjor ble hun 70. Hele boka er fylt med fine ord, og noen tegninger. Jeg husker min minnebok, med tusjtegninger og border. LEV VEL. LEV LIVET LYKKELIG. I dette eksemplaret fra 50-tallet var ordene i sentrum, ikke pynten.

Neste bok ut er kjemiarbeidsboka fra ungdomsskolen. Jeg innbiller meg at det ikke var favorittfaget hennes, hun likte tegning, engelsk, svømming. Men forsøkene er fint ført inn, med tidsriktige tegninger av reagensglass, kolber og brennere.

I en plastmappe finner jeg en del papirer fra mormor. En illegal avis fra krigen. En Amex-sjekk. Kvitteringen på at husbanklånet var innfridd. Morfars ID-kort med bilde. Mørke briller og bakoverstrøket hår. Han var blind. Jeg husker ham som underfundig og morsom, men fåmælt. Jeg skulle gjerne ha kjent ham som voksen.

Mors fotoalbum fra barndommen. Bilder av familie, hus, venner. Hun og oldefar i bindalsfæringen Otte, den nesten 200 år gamle båten hun arvet og fikk restaurert. Albumet er mørkt og skjørt. Mange av bildene har løsnet. Nesten alle er klippet sønder og sammen. Blekede ord med barnslig skrift. Sånn så hun verden. Dette var hennes verden da. Malm, Børsa, Flatanger, Sætran.

Jeg kaster en 20-pakning med Marlboro; det gjorde hun aldri selv, til tross for at hun sluttet å røyke i 2003. Å slutte var skuffende lett, sa hun alltid. Hun bare bestemte seg og kuttet av tvert (etter at hun drømte at hun hadde fått strupekreft og hull i halsen). Mor påstod at far ikke merket at hun hadde slutta før uka etter eller noe. Jeg vet ikke om det er sant.

Bakerst i skapet finner jeg en liten eske - med navnet mitt på. Litt uventet er det, og innholdet setter meg aldeles ut. En bitteliten babydokke med et kort. Det står ikke mye på kortet, som har en blomsterbutikklogo. Kjære B. Gratulerer og takk. Ø. I eska ligger det et annet kort også, til meg. Der står det at dokka og kortet hang på blomstene far sendte til mor da jeg ble født. Det er mormor som har skrevet det. "Er det ikke vakkert? Jeg håper at du finner en like bra mann," står det videre.

Verden er rar. Livet er rart. I år var den fineste bursdagsgaven min fra noen jeg er glad i, men som ikke er her lenger.

7 kommentarer:

frk. Figenschou sa...

Åh. Det var fint.
Det er så rart med de som er borte. Borte er de.
Men det er likevel ting igjen etter dem.

Anonym sa...

Vakkert!!

Rødhette sa...

Så utrolig flott skrevet! Ble litt rørt, jeg. :)

Hege sa...

Så nydelig trist! Men de som er borte blir egentlig aldri helt borte. Heldigvis.

Det skal riktignok ikke så mye til å lokke fram tårene hos denne dama, men det du skriver fikk meg til å ta til tårene, både fordi det er så vakkert og fordi det gjør vondt å kjenne på savnet etter de man er glad i som ikke er her lenger.

Erfaringen min tilsier at det er de gode minnene som skinner sterkest.

Bergljot sa...

Borte blir de ikke, så lenge vi snakker om dem og tenker på dem. Etter hvert som tiden går, merker jeg at tankebildene sakte endrer seg. Jeg husker best de gode tingene, ting som får meg til å smile. Og jeg kjenner på takknemligheten over at jeg har hatt dem og at de er en del av meg. Takk for fine ord, forresten!

Silli Dilli sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Silli Dilli sa...

Veldig fint, kjære Bergljot! (Skrev det ekte navnet ditt i kommentaren over, så jeg måtte slette den...,)