mandag 11. januar 2016

All time low, om sorg og veiledning jeg ikke har bedt om.

Jeg er mildt sagt urovekket over hva enkelte får seg til å si og mene til folk som har mistet noen som står dem nær. Her er utsagn som har gitt meg ståpels på ryggen i seinere tid:

"Sørger du ENNÅ? Det er jo gått  mer enn to måneder siden hun døde. Nei nå ble jeg overrasket."

"Ok, skjønner. Men om du fortsatt er i den tilstanden om et halvt år, blir jeg bekymret for deg."

"Jeg har også mistet foreldrene mine, men jeg bestemte meg for å akseptere det. Det tok en måneds tid, så var det verste over."

"Husk, hun hadde ikke villet at du skulle være lei deg."

"Har dere ikke begynt å rydde huset hennes ennå?? Husk at det er en viktig del av bearbeidelsen."

"Det har jo sine positive sider også, vet du. Økonomisk. Du og ungene dine har mer trygghet og frihet."

"Livet må jo gå videre, vet du!"

Og så videre. Og bla bla bla. Jeg vil bare si, og det bør alle voksne folk vite, at ingen er like, og vi sørger forskjellig. Man skal være særdeles varsom med å gi råd og synspunkter på hva andre føler og gjør i tiden etter et tap. Vi må får lov til å sørge vår egen sorg.

Det dere også må være klar over, er at det tar lenger tid enn du tror. Når du, som bekjent eller perifer venn er kommet over sjokket og tapet, begynner jeg på den egentlige sorgen. Monsterbakken. Det er først nå jeg innser hva jeg har mistet. Bedøvelsen er på vei ut av kroppen.

Så hva kan du gjøre? Ikke så mye, egentlig. Bare akseptere at det er sånn det er, dessuten er det fint om du lytter mer enn du snakker.

8 kommentarer:

Irene sa...

For noen utrolig sære kommentarer og utsagn noen av omgivelsene har gitt deg.

Hadde vært mye bedre om de holdt munnen lukket, ga deg et godt håndtrykk eller en god klem.

frk. Figenschou sa...

Men altså...folk altså!

Jeg slutter aldri å forbauses over de der som stadig skal tvinge omverdnen inn i maler fra deres eget indre. jeg mener, man må jo gjerne finne på helt egne spilleregler, men det blir et problem når man forventer seg at andre skal følge dem.

Elisabeth, innerst i veien sa...

Jeg har blitt møtt med spørsmål omkring omstendigheter rundt dødsfall jeg ikke har villet svare på. Jeg velger å tro at folk ikke spør eller kommenter slik av ren ondskap. Klem.

Anonym sa...

"Sorgen er som en pil, du blir bare såret om du prøver å stanse den i flukten. Men om du lar den følge sin bane ut, da vil den falle til slutt, uskadelig, til jorden." (Vera Henriksen)

Bergljot sa...

Takk for fine ord.

Osloskånskan sa...

Oj! Du bloggen litt igjen! Sorg - jeg har funnet ut at jeg trenger mer tid en gjennomsnittet på ting, bl a sorg. Det blir sagt at et år er den tid det tar at komme "tilbake", jeg kan fint legge til en halv gang det der. Men du verden hvor stressende det var før jeg fant det ut, følte meg unormal....men vi er forskjellig, noen av oss er dypere enn andre og dessverre har vi kanskje ikke plass til det i dagens effektive samfunn. Ta deg tid! Etterhvert blir det lettere, varm klem!

Anonym sa...

Ja det er jo helt komisk når man leser det du skriver, at folk har fasitsvar på menneskesinnet. Og jeg vet hvordan det kjennes å fortelle noen noe personlig og sårt og så får man plutselig karakter på følelsene sine.
Trodde du hadde sluttet å blogge, så stas å se at den lever!

Anonym sa...

Takk. Du er god. B