Litt grinebitersk tristesse, for å sjekke om det fortsatt er noen som leser blogger og Bergljot i disse Insta- og Snap-tider

...og så jeg som ikke trodde jeg husket passordet til bloggen min. Men det gjorde jeg. Tenker at det at jeg i det siste har tenkt på bloggen, noe som har vært utenkelig lenge, kanskje er et indikasjon på at jeg kan skrive litt.

I dag har jeg sand på øynene og pustebunn litt høyt oppe i brystet. Takk og lov at det er helg, og takk og lov at jeg har noe fysiskpraktisk å gyve løs på. En favn med ved skal inn i garasjen, og jeg er bare halvveis. Merker at det gjør godt å herje litt, slite, når hodet lever sitt eget liv og hverdagene er gjennomdynket av triste ting som man egentlig ikke kan skrive om, iallfall ikke slik man skulle ønske at man kunne.

Kanskje dagbok er tingen. Det er forskjell på blogg og dagbok. Det BØR iallfall være forskjell på blogg og dagbok. Min tristesse handler om sykdom, smerte, håp, frykt, sorg, maktesløshet. Innimellom sinne også, barnslige blaff av raseri over urettferdighet.

Jeg er ikke syk. Det er ikke min kropp. Men det gjør vondt likevel. Jeg fomler og famler, vet ikke hva som er riktig eller galt, hvor jeg skal være og hva som er riktig å gjøre. Å være pårørende er kort og godt en utholdenhetsidrett, og det er slitsomt. Det er vondt å se at noen man er glad i har det vondt.

Så ble det visst litt dagbok likevel, og jeg låser av for denne gangen. Kjenner at det er godt å skrive litt igjen etter alle disse månedene (årene?), at det føles litt ukorrekt å blåse liv i en død blogg, helt spontant. Hva slags strategi om tilstedeværelse i sosiale medier er det liksom. Helt håpløst.

I påvente av solskinnsdager og oppholdsvær - dårlig metafor på en dag som denne, vet det - liker jeg best ekte mennesker og ekte kontakt. Jeg orker ikke å lese om cupcakes, heisaturer til Ibiza eller maratonforberedelser. Jeg vil ikke se selfies som er silet gjennom flatterende filtre. Det påtrengende og invaderende.

Det er godt å skrive det, en gang for alle - så får jeg heller ta sjansen på at jeg framstår som lite raus, sur eller misunnelig. Men egentlig er det ikke enkeltsuksessene som trigger trollet i meg, det er totalen. Det blir for mye på en gang, iallfall akkurat nå.

Sånn. I kjent stil, noe er iallfall uforandret, har jeg produsert et bloggpost etter innfallsmetoden der hodet på ingen måte er forbundet med halen. Kroppen orker jeg ikke engang å tenke på. Men nå er det helg og solen skinner. Og jeg skal lø en halv favn med furuved fra Vormedalen.