Påskeharen koker kalkun

Nå som ikke Påskeharen er så hemmelig lenger, kan jeg være litt mer tydelig på at han er bror min. Lillebror min, så klart, jeg er jo ikke typen til å ha eldre søsken. Påskeharen og jeg er et typisk eksempel hvordan de gjennomførte familieplanlegging i gamle dager, det skiller bare 15 måneder og ett skoleår.

Vi var ikke nære venner i oppveksten. For å si det sånn. Jeg tror vi sloss sammenhengende helt fram til han ble sterkere enn meg. Krangla gjorde vi i minst ti år til, og så var det noen år vi ikke snakka så mye. Han ble en sagnomsust rocker med tattiser både foran og bak, langt hår, damedrag og tilhørende herligheter. Jeg var mer kjedelig. Satt. Streng. Pasjehår og BSU.

Jeg er fortsatt kjedelig med pasjehår, rett nok med lugg foran nå, siden jeg må tildekke de vertikale sinnarynkene mellom øyenbryna. Påskeharen har fortsatt tattiser og tribute-videoer på Youtube, det skulle ikke engang forundre meg om han fortsatt har piketekke, hva vet vel jeg. Men nå har også han pasjehår med litt lugg, så noe er blitt likere med årene.

Andre fellestrekk er OBOS-medlemsskap, blogging og småbarn. Og sikkert mer også, men det er det jeg kommer på akkurat nå. Så til poenget, siden hodet på denne fisken antyder at kroppen skal handle om kalkun. Det skal den. Nyttårsaften laget Påskisen og jeg mat sammen - for første gang. Vi er blitt førtiser, vi slåss ikke lenger, vi snakker hyggelig sammen, vi ler sammen og jeg tror ikke vi anser hverandre for å være ytterst ute i nettverkene våre.

Påske tilberedte kalkun, Bergljot mekket Waldorffsalat og fløtesaus. Til sammen, og til slutt, ble det en vellykket middag. Dette ser jeg at er i ferd med å bli en tribute, og dit trodde jeg ikke at jeg skulle komme i og med at jeg ikke nådde opp på Påskeharens topp 11-liste i fjor sommer (det gjorde vår felles lillesøster, et helt klart feilvalg, men men). Men altså; familie er hyggelig. Det er hyggelig med søsken. Og det er hyggelig å gjøre ting sammen.

(Hyggelig. Nå snakker jeg som Haakon og Mette-Marit. Eller Tond Damli & den nye typen. Noen må lære dem å bruke andre adjektiver når de skal beskrive hvordan de opplever ting på tv. Hrmf.)

Det går til og med an å begynne å like søsken man ikke likte så godt da man var små. Dette gir også håp med tanke på mine tre små barn. En dag vil de forhåpentligvis like hverandre (bedre).

Ønsker uansett alle en hyggelig helg.