Bergljot diskuterer menn og markedsmekanismer med mor si

Det er ikke det at det haster med ting, siden det er mange ting ved være single som er regelrett positivt, men det hender jo at man tenker at man kanskje ikke skal forbli single inn i evigheten. Og da tenker meg at ting jammen er annerledes nå enn forrige gang man var "i markedet".

Man er gamlere. Man er mindre (les: IKKE) mobil. Man har tre unger. Man går ikke på byen eller tilsvarende steder der man kan treffe aktuelle kandidater (byttedyr). Utvalget er blitt mindre, siden de fleste interessante er "tatt".

De man gjerne mener er i "passende alder", og som faktisk er i "passende livsfase", og som faktisk er å betrakte som attraktive, har en tendens til å bli okkupert fort. Av noen som er ti år yngre enn dem (og meg). Dette er urovekkende, for det kan bety at jeg må justere mitt målgruppeintervall ti år oppover. Da er vi plutselig langt oppi femtiåra, altså i bestefarsegmentet,

Mor mi og jeg har en del eksistensielle samtaler, som denne, som fant sted for kort tid siden.

Jeg: "Det er liksom ikke så mange interessante mannfolk der ute. Til nå har jeg ikke sett en eneste knock-out (i passende alder og med passende sivil status). Det er ikke bare vi damer som preges av tidens tann."

(Og så pludret vi litt om bollemager, håravfall og andre kjønnsspesifikke skavanker, men ikke impotens altså.)

Mor mi: "Men det er da ikke så ille om de er litt runde. Selv om det sikkert er annerledes når du har vært sammen med dem siden de var slanke, for magen kommer jo gjerne litt etter litt. og da venner man seg til det.

Så sant, så sant. Uansett blir det nybrottsarbeid for mitt vedkommende, hvis det skulle bli noe arbeid da. Og da må man vel stille med et åpent sinn med særlig fokus på indre verdier. For som Bodil-mannen så treffende uttalte da jeg var nyseparert: "Det er jo ikke et veldig stort marked for sånne som deg".

Jada. Realitetsorientering.