mandag 8. november 2010

Bergljot blogger fortsatt om triste ting

Jeg blir visst nødt til å skifte genre in the Blog i en periode. Dere får bære over med meg. Jeg vil skrive, men får ikke til å skrive visvas. Livet er for alvorlig til det akkurat nå. Men jeg skal gjøre mitt ytterste for ikke å framstå som patetisk eller for privat.

Jeg har tenkt en del tanker jeg aldri før har tenkt. Det er virkelig sånn at man kommer nærmere hverandre i sorg. Både i familien og i nærmiljøet. Kanskje det er Bygde-Norge på sitt beste vi opplever nå? Vi føler på en omsorg, en tilstedeværelse og en respekt. Praktiske ting ordnes lett som bare det.

Vi er i gang med å få oversikt over det praktiske - det må gjøres, selv om det nesten føles litt makabert oppi sorgen. Få oversikt over økonomi, fylle ut skjema, gjennomgå post og papirer, eiendeler - noe haster, noe haster ikke.

Far drev gård. Fram til nå har det vært litt usikkert om noen vil ta over - eller om den etterhvert må selges. Et lyspunkt i elendigheten er at broren min vil komme hjem og ta over. Det er gjennomtenkt, han har lyst. Viktig. Vi puster litt lettere, det hadde vært vondt å måtte sende dyra, som betydde så mye for far, til slakt.

Vi søsknene er mye hjemme nå, ingen av oss bor i umiddelbar nærhet, men vi bor så nært at vi kan være der jevnlig. Det er fint å være sammen, snakke om far, le litt, grine litt. Innimellom kommer panikken og den øredøvende sorgfølelsen over en, den tunge tristheten. Jeg klarer å holde den litt på avstand ved å sysle med det praktiske, men jeg overrumples stadig.

At jeg aldri mer skal se ham, aldri mer snakke med ham, aldri mer være sammen med ham - det er ikke til å holde ut. Enda vet jeg at det er verst for mor, som levde ved hans side og som har vært sammen med ham i alle år. Han døde på bryllupsdagen deres. Av alle dager døde han på bryllupsdagen.

Det jeg vet nå, som jeg ikke visste for to uker siden, er at jeg ikke skal trekke meg unna når noen rundt meg opplever noe tilsvarende. Jeg vet nå at omsorg og tilstedeværelse gjør godt. Jeg skal begynne å gå i begravelser selv om det gjør vondt, og jeg skal ikke feige ut og ikke våge og ta kontakt.

Jeg er også blitt minnet om at livet er forgjengelig og at man iblant, helst ofte, må si til dem man bryr seg om at man bryr seg om dem. Man må være der. Man må søke forsoning og tilgivelse (okei, jeg vet dette høres veldig bibelsk ut, men jeg finner ikke bedre ord), ikke pleie konflikter og gammelt bøgg. Man må ringe oftere og være oftere hjemme enn jeg har vært.

Døden er en del av livet, jeg vet det - men det er lettere å svelge når det er teoretisk, når det ikke gjelder en selv. Og man kan virkelig ikke forestille seg hvor vondt det er å miste, før man faktisk har mistet. I den andre enden kommer man kanskje ut som et klokere menneske, kanskje. Vet ikke.

Oppi det hele har man barn som skal røktes, gulv som skal støvsuges, gymtøy som skal pakkes og hverdager som skal organiseres. Alle gjøremål preges nok av at vi er i limbo, det er unntakstilstand i heimen. Sånn blir det nok en stund framover.

Det er fint at far er gravlagt på den gamle gravplassen på gården, bare 50 meter fra huset jeg vokste opp i. Gravplassen er liten, og alle navnene på støttene er kjente. De er fra gårdene rundt. Det er stille der, det eneste som høres er vinden, bekken og sauebjellene. Sist mor og jeg var der, seilte en ørn over himmelen.

Det var fint.

21 kommentarer:

Gafflan sa...

Ta god tid på dig, sorg är inget man hastar fram och som bara tar slut en dag. Allt blir lättare att bära och tiden läker faktiskt den mest akuta sorgen. Jag tänker på dig och din familj.
Klem.

Elisabeth, innerst i veien sa...

Kloke ord og jeg hadde problemer med å lese helt til slutt pga. vann i øynene og klump i halsen. Sorg er vanskelig å takle for alle, også vi som står utenfor og er usikre på om de nærmeste ønsker å bli kontaktet eller om vi skal la være. Min erfaring er også at det beste er å ikke vike unna familier i sorg. Om man ikke har s mye vettugt å si, holder det med "Vi tenker på dere". Vi takler jo sorg forskjellig også. For noen er det riktig å grave seg ned, andre beholder vettet ved å sysselsette seg med arbed, få noe annet tenke på. Begge deler er like riktig. Gjør det som føles best for deg. Stor klem.

Unknown sa...

Tårene gjørr det vanskelig å sjå ka eg skrive her... Eg føle med deg, og syns det var et klokt og vakkert innlegg.

Nei, en kan ikkje forstå ka det vil sei å verkelig mysta nåken, før me har myssta nåken så står skikkelig nært. I helga har eg faktisk hatt ein lang samtale om detta, fordi hu eine som var på besøk har opplevd det absolutt værste eg kan tenka meg. Eg kan ikkje forestille meg, men prøver å støtte. Hu har nemlig myssta sin einaste sønn.

Det e vanskelig å innfinne seg med at døden e ein del av livet når det ramme en sjøl, og det e vanskelig for andre å veta kossen de ska oppføra seg i ein sånn situasjon.
Ein klem kan ofte værr det besta, og eg sende ein varm klem te deg. Tenke på deg i denna vanskeliga tidå som du e inne i.

Hanne sa...

Min far ble 69 år, og døde etter flere år med psykiske problemer og til slutt en demens som tok knekken på han. Det var en lettelse da han døde, og det er det lov å si. Jeg jobber i helsevesenet, med eldre, og har hørt andre si det samme som oss. Man skal prøve å huske dem som de var når de var friske sier mange, men etter mange års sykdom som må jeg innrømme at også de årene setter sitt preg på minnene.

Men han var verdens beste pappa, og vi har utrolig mange flotte minner om turer i skog og mark. Og det gjør godt å tenke på.

Klem fra meg.

Mette sa...

Jeg sitter her pa jobb og skriver og grater. Det var gode, kloke ord til ettertanke. Tenker veldig pa deg og det er godt a hore at dere er i prosessen. Sorgen gjor at alt blir litt unntakstid og man trenger den tiden til ettertanke sammen med familien og venner som kjente og var glad i den man har mistet.

klem Mette

Shy sa...

Kjenner meg att i det du skriv. Mamma dø i februar 2009, og det mange måtar å leve vidare med sorg. Dette må kvar og ein finne ut av. Sorgen er med deg i større eller mindre grad uansett korleis ein taklar det. Eg opplever å må trøste pappa forsatt, han greier enno ikkje å sjå at vi ungane også har sorg. Men elles må kvardagen gå sin gang, og det er godt å ha praktiske ting å styre med.

Pafrika Og Belkini sa...

Så trist og fint du skriver. Sender deg masse gode tanker, og ser jeg ikke er den eneste med tårer i øynene her i dag.

Liv-Inger sa...

Takk for at du deler, Bergljot! Og for at du minner oss på at livet er skjørt. At vi må ta vare på den tida vi har. Sette pris på dem man er glad i. Fortelle dem at vi er glad i dem. Ikke ta noe for gitt.

Tenker på deg og familien din.

Stor klem!

MammaMy sa...

Unntakstilstand i heimen er lov lenge ennå. Det finst ingen fasit på korleis ein sørgjer, det er lov å vera både sint, trist og lattermild- om ein annan. Og det er lov å tru at ein blir sterkare av motgangen ein møter, sjøl om det ikkje alltid ser slik ut... Ein dag om gongen, Bergljot. Klem-

Unknown sa...

Denne forunderlige bloggverden skal kunne brukes i alle faser av livet. Heldigvis er dei fleste dagene kvardager. Så har vi noen spesielt kjekke og morsomme dager, og vi har noen tunge og triste dager. Alt kan det blogges om - og det er sikkert fint å skrive ned ord om sorgen også, sjøl om du sikkert har snakket og snakket og snakket om det nå i det siste.
Føler med deg, og syns det er fint å lese om måten dere kommer gjennom sorgen på.
Klem.

Hello Baby Lou sa...

Måtte dra frem lommetørklet her også. Du skriver så flott og ærlig om det som er så vanskelig. -Også synes jeg du har fått så mange fine, kloke kommentarer at jammen måtte lommetørklet opp en runde til der også.

Jeg tror mange kvier seg for å ta kontakt fordi de tror de må si noe lurt, og for all del ikke noe feil. Men det er som du sier; at omsorg og tilstedeværelse gjør godt.

Ta en dag av gangen.

Pia sa...

Du skriver så nydelig - jeg visste at en som skriver så finurlig om livets rariteter også klarer mesterlig å skrive rørende vakkert om livets dalbunner.
Dere kommer dere gjennom dette. Jeg tror skrivinga er en del av det å bearbeide følelser på. Du rørte meg. Hils mammaen din.

Marianne sa...

Du skriver kanskje ikke så fjasete om dagen, men du skriver jaggu godt! Så fint du beskriver familien din, pappan din, samholdet og støtten dere opplever. Det gir meg trua på menneskeheten.
Og dere er heldige som har hverandre; det må i det minste føles godt midt oppi alt det ubeskrivelige vonde.

Kloke ord om å ta vare på hverandre har du også gitt meg i dag; det er SÅ viktig å tenke på!

Klemmer fra hovedstaden.

Trine sa...

Jeg tenker på deg. Klemmer

Anonym sa...

Det første som slo meg var, som flere her nevnte etterhvert, at du skriver så utrolig godt og flott og vakkert om dette. Pia sa det bedre enn jeg klarer selv, så derfor støtter jeg meg til hennes kommentar. Jeg har tenkt mye på deg i det siste. Det er fint at du deler tankene dine, takk...

Trollmora sa...

jeg føler en spesiell ydmykhet i ordene dine. En anærkjennelse av dette nye og lammende som dere har fått over dere. Kanskje det er forståelsens makt jeg kjenner gjennom ordene dine. Forståelsen av og kompetansen rundt et tema man egentlig ikke vil kjenne engang. Du beskriver det hele lett forståelig dog er det store ord. Din far er en elsket mann. Måtte han ha fred.

ritasc sa...

jeg måtte gråte en skvett. du er så klok, og beskriver så godt hvordan det er. jeg har mistet begge mine foreldre, så jeg har kjent følelsene jeg også. livet må gå videre, og dere må ta vare på nærheten, stundene sammen og kjærligheten. det som er ganske sterkt, er at barna våre husker spesielt godt de gode og fine stundene. min 17 år gamle sønn sa for etpar uker siden at han tenker på min far daglig, for han var så snill og var så "MYE" , og det er 6,5 år siden han døde. klem til deg- du kloke kvinne.

Anonym sa...

Beundrer din måte å formulere
deg på,utrolig flott du skriver.
Tenker på deg og sender varme
tanker. :))
Klem mette.

Anonym sa...

Takk for gode ord, som får meg til å tenke mye. Bla på forsoning, tilgivelse, ikke pleie konflikter og annet gruff. Det er vanskelig når man sitter på alle sånne tanker og vet det er riktig, men når det ikke er så lett likevel - og man ønsker å holde avstand til foreldre i hverdagen. Når man ikke klarer å omgås, men frykter dagen da vedkommende er borte...

Det er hva jeg strir med.

Sender deg en varm klem.

Bergljot sa...

Tusen takk for mange og flotte kommentarer! Tenk at jeg har så mange kloke lesere. Klem til dere alle!

Osloskånskan sa...

Farfar døde på Farmors bursdag, da hadde han allikevel fått ordnet en blomst till henne tidligere på dagen.