Bergljot blogger (babler) om bil

...og det skjer ikke ofte, så det er bare å sette seg godt til rette. Jeg tror sannelig ikke at jeg har delt mine tanker rundt bilhold siden et av mine barn tagget våre Renault Espace med en stein (!) for et par-tre år siden. De staselige bordene er der fortsatt, for bilen var alt da såpass gammel at det neppe ville lønne seg med fix.

Det er samme bil som er gjenstand for blogging nå. Vår grønne, tyskimporterte Renault Espace, som vi har hatt i snart ti år. Den var ganske fin da den kom, med GPS og klimaanlegg og kassettspiller og det hele. Nå er den preget av tidens tann; i tillegg til unik bord helt rundt, har den to dører som ikke kan låses. Det gjør ikke noe så lenge de kan lukkes, tenker vi.

Men innmaten begynner å bli et problem. Jeg tenker ikke først og fremst på kjekssmulene, sjokoladepapiret, skruene, de tomme tyggispakkene, kulepennene, skoene, tauene, Gemalens sykkel og alt det andre Gemalen til enhver tid oppbevarer inni der (han har ikke kjørt så mye fly, så han vet ikke at løsøret skal oppbevares under setene). Jeg tenker på det som bor under panseret.

Under panseret, ja. Der bor det en motor, og den virker faktisk. Det som ikke virker p.t. er kløtsjen. Den valgte å gå ut av livet da Gemalen og 2/3 av ungene var på god vei til svigermor på høstferie i går. Det skjedde på ferjeleiet på Arsvågen på morgenkvisten. Etter en del styr kom redningsbilen og hentet hele følget - bil m/barn, mann og løsøre på planet ble fraktet på verksted.

Barn og mann ble skrevet ut fra verkstedet forholdsvis fort, og de var så heldige å få låne bil av sjefen der. Han vet å stelle godt med gode kunder, den mannen. Ja da, etter mye om og men la gjengen ut på tur igjen, i verkstedets lånebil som vi altså har fått låne i en uke. Det eneste usikkerhetsmomentet er at det er en Renault.

Faktisk er det litt ubeleielig, faktisk ganske urettferdig, at kløtsjen skulle ryke nå. I dag er det ei uke siden sist vi fikk den tilbake fra verksted - da fikk den ny katalysator. Selvsagt fortjente den ikke det, den gamle rokken, men den laget så mange rare lyder at det ble ubehagelig å kjøre den i tettbygde strøk. Sånn ekkel slakkviftereimlyd, vet dere.

Nå ja. Vi innser nå at bilen er gått inn i en geriatrisk fase, og at den nok er moden for de evige jaktmarker. Gemalen har skjønt det lenge, han guggler og guggler på bil, sammenligner priser, tester og facsiliteter. Han har kunngjort at Peugeot er gode greier (vi liker det franskt hjemme hos oss), så da blir det vel det da. Jeg driter i hva det blir, bare det virker. Bil interesserer meg ikke.

Sånn sett er det jo rart å sitte og skrive et avsindig langt innlegg om noe som ikke interesserer meg. Men jeg er varm i trøya nå, minnene pøser på og jeg tenker på alt det andre vi har opplevd med denne farkosten. For eksempel røyk registerreima en gang i om lag 2005. Mine bilkyndige lesere vet at det er alvorlige saker, resultatetet kan bli ødelagt motor. Det skjedde ikke oss, underlig nok.

Et annet gyllent øyeblikk var da gemalen rygget med åpen bakdør. Den traff vårt daværende hus, og det gikk ikke så godt. Døra ble godt grusa, men heldigvis stod huset. Ifølge Gemalen var det egentlig jeg som forårsaket hendelsen, siden han var svimmel fordi jeg hadde vasket kjøkkentak med altfor mye salmiakk i vannet. Ja vel og amen, sa jeg. Vel, kanskje ikke akkurat det.

Uansett kjøpte Gemalen ny brukt bakdør på finn.no, men har dere sett, den ble aldri skudd på. Og det var jammen flaks, for da en fyr kagget borti bilen vår i et parkeringshus i fjor, var det den ødelagte døra som fikk det. Og da fikk vi helt ny dør, i riktig farge, gratis og ferdig påmontert.

Jeg vet ikke om det er så mye mer å si om Renaulten, nå har jeg fått alt ut. Tipper den ligger ute på finn til en meget billig penge før måneden er omme - og dere vet vel hva som skjer da? Ikke? De virkelig billige bilene tiltrekker seg et visst segment kjøpere. Og disse kan være ganske aggressive. Det vet jeg, for jeg har solgt bil billig før. Det endte med telefontrusler fra en som følte seg besviken - for han kunne nemlig tenke seg å betale en tusing mer for bilen - og så var den alt solgt!?

Enda verre var det at vi fikk Vegvesenet på nakken, for ny eier prioriterte dessverre ikke å betale veiavgift. Da ny eier ble påvist, viste det seg at han alt var gammel eier, for han hadde solgt bilen videre - og antakelig gjort en vesentlig bedre handel enn det vi gjorde.

Nei nå får det være nok bil. Bable bable bable. Forresten var det en VW Caravelle.

Og ja, hvis noe av dette lyder litt kjent, så er det noen likhetstrekk med Pias bilhistorie fra sånn cirka forrige uke. Den kan nytes/lese her, for den er mye bedre enn min.

Prinsessen på (stj)erten

Jeg skjønner nå hvordan hun må ha hatt det, hun stakkars prinsessen som kom i skade for å bli lurt til å ligge i seng med ei ert mellom to av madrassene. Det er nemlig ikke så greit å være sart og tander og bli utsatt for ytre trykk. Eller friksjon, for den del.

Selv er jeg nærmest invalidisert av salsår etter en noe intensiv spinningtime. Og jeg angrer sårt (bokstavelig talt) på at jeg i et forfengelig øyeblikk valgte meg en sykkelshorts med bare bittelitt polstring. Den var mest flatterende, rett og slett.

(Damerumper flest er ikke skapt for å sitte og gnure på sykkelseter i timevis. Det er nå min mening.)

Gemalen mener stjerten kan reddes med talkum, men hvem svarte har vel sånt nå for tiden? Det var noe mormor hadde på badet på 70-tallet. Tror Natusan har noe lignende, men det får være grenser for å gå i barndommen. Mulig jeg blir nødt til å ty til sinksalve. Eller kanskje prinsesseplaster.

Det ryktes at karene som sykler Trondheim-Oslo har spenol i sekken, og at de splasjer denne nedi fronten på shortsen når bjellene og tilhørende herligheter blir for ømme. Jeg føler ikke at jeg er der riktig ennå, selv om jeg skal til Oslo på søndag. Hvis rumpa holder.

(Den fantastiske illustrasjonen er laget av Siri Haugan, og den kan du kjøpe på www.epla.no.)

Og så litt om Jesus

Det er litt vanskelig å lage en naturlig og elegant overgang fra forrige bloggpost, altså den med puppene, men det får så være. Nå skal det handle om Jesus. Eller rettere sagt, mitt yngste barns fascinasjon for denne. Min datter har nemlig begynt i kor på bedehuset, og hun elsker det!

30-40 unger kauker gospel ukentlig, og jeg registrerer til min forbløffelse at repertoaret stort sett er sammenfallende med slagerne fra undertegnedes søndagsskolefase (og den var lang!). Komme Guds rike, Hvor er billetten, hvor skal du reise, Jesus elsker alle barna - you name it!

Bare sånn for å avklare Familens forhold til Kirken, den norske: Joda, vi er med i den. Vi voksne er døpte, konfirmerte og giftet i den - og ungene er døpte, de også. Ut over det må det innrømmes at deltakelsen har vært noe slakk på det jevne. Før nå.

Beibien har i grunnen reflektert over tro og tvil i en lengre periode, før jul kunne hun for eksempel berette at nissen var ungen til Josef og Maria. Den misforståelse har vi ryddet opp i. Da presten kom på døra for å hente sønnen sin her i vår - gutten går i klassen til Kostas - kjente Beibien ham igjen fra julegudstjenesten:

"Du bor i kirken!" konstaterte hun.

"Nei, jeg bor ikke der, men jeg jobber der," sa presten. Er du der av og til?"

(Eh. Ikke veldig ofte, nei. Gudstjenestene begynner litt for tidlig for oss, for vi liker å ligge litt frampå i helgene. Vi voksne, altså. Ungene går på selvstyr med DS, iPad og Cartoon Network. Men det sa jeg ikke til Kirkens mann, altså. Og Barnet fikk overhodet ikke anledning til å svare.)

Men altså tilbake til tro og tvil. I går kveld pludret Beibien og jeg litt om tro og tvil og Gud og sånn:

"Jesus er ungen til Gud, ikke sant?"

"Jo, det stemmer det".

"Vet du, det er sånn at Jesus kan komme gjennom øret mitt og si ting til meg inni hodet."

"Å, kan han det? Er det sånn at han forteller deg hva som er rett og galt, da?"

"Ja. Men vet du, noen i barnehagen sier at når det regner, så er det Jesus som tisser fra himmelen."

"Men det gjør han vel ikke, for regnet kommer vel fra skyene?"

"Ja. Det er bare noen i barnehagen som sier at det er Jesus."

Det får da vært måte på hva Jesus skal ha skylda for. Men disse passiarene med min yngste får meg til å huske enkelte gylne (uheldige?) øyeblikk i livet. Som dåpen hennes, for eksempel. Hun sa ikke så mye da - men broren proklamerte i anslagsvis 237 decibel at "eg trur ikkje på Gud, for eg har ikkje sett han på tv."

Jeg har et verre eksempel også, men det er så ille at jeg ikke kan blogge om det, av hensyn til det aktuelle avkommet. Men stikkord er hurrarop og begravelse. Grøss.

Det var vel det vi hadde på jesusfronten i dag. Ønsker alle en fin og sakral dag videre, enten dere blir tisset på fra himmelen eller ikke.

Puppekrise

(Noe av) det fine med å jogge, er at forbrenningen går opp og, guess what, kroppen begynner å ete av sitt eget spekk. Noe av det dumme med å jogge, er at kroppen tar for seg over det hele. Svangene blir mindre, magen blir litt mindre - og de stakkars puppene forsvinner helt. Riktig sørgelig, er det.

Rett skal være rett; glanstida var forbi for minst tre unger siden. Den ene var lite interessert sin mors frodige (?) byste. De to andre skrudde seg fast etter fødselen - og der hang de. Den ene av de to sistnevnte hang til den var nesten tre år, faktisk.

En gang i tiden var Bergljot en raus D. Nå lever hun et liv med innlagt filet. Huff huff.

Spørsmålet er jo om de vokser ut igjen hvis (når) denne treningsgreia går over. Og, ikke minst, vokser de ut der jeg kan tenke meg å ha dem? Eller kommer de på hoftekammene (der er det blitt bedre plass nå som svangene er borte)?

Er det moralsk forsvarlig å opprette et personlig puppefond til rekonstruksjon nå som studielånet er nedbetalt, eller er det meningen at overskuddet som nå vil oppstå på mine konti skal gå inn i felleskassa? Pupper er vel egentlig viktigere enn belegningsstein og vinterhage?

Eller kanskje man rett og slett ikke trenger pupper når man er 43 1/2, og heller skal gå for vinterhage? Hva mener dere?







 

Femårsbaby

Min yngste ble fem i går. Tenk det.

- Men du er vel babyen min ennå? spør jeg,

- Jeg er alltid babyen din, mamma.

- Men hvis du vokser mer nå, må jeg gi deg mindre mat. Snart har jeg ikke plass til deg på fanget lenger. Eller kanskje jeg må gå i babybutikken og kjøpe meg en ny baby?

- (Overbærende) Det finnes ingen babybutikk, mamma. Du må føde!

- Nei det orker jeg jeg virkelig ikke. Ikke i dag, iallfall.

Jeg vet jeg er heldig som har ei på fem som fortsatt, under tvil, aksepterer at hun er babyen min. Jeg har en på 9 1/2 som insisterer på at han er kjæresten min også. Bedre blir det vel ikke?

(Nei, hun har ikke gulsott og røde øyne, det ser bare sånn ut på dette bildet.)

Den rosa måneden - og dette er viktig, folkens!

Vi kan jo ikke bare tulle og tøyse. Minner om at vi nå er gått inn i oktober, og at oktober er rosa.

Hver 12. kvinne rammes av brystkreft i løpet av livet. I år er det 14. gang Rosa sløyfe-aksjonen markeres i Norge. Målet er å bridra til å bekjempe brystkreft gjennom å spre informasjon og øke kunnskapen om sykdommen samt å samle inn penger til brystkreftforskning. Og det er viktig, jenter!

Ellers vil  jeg benytte anledningen til å si at kreft er noe skit, både for den som får det og de som bryr seg om den som får det. Svigerfar døde av det i fjor sommer - og i fjor høst fikk moren min diagnosen. Det har vært store operasjoner og cellegift. Vi håper det verste er over nå.

Sånn er det med den saken. Og vil du lese mer om Rosa sløyfe-aksjonen, går du inn her >>

Fytti katta

God morgen! I dag har jeg ikke så mye å berette, foreløpig. Derfor starter vi uka med eye candy for the ladies.

Denne gangen blir det ikke closeups av en vindusvaskende gemal i kjeledress (kjæledress) - men det kan komme hvis jeg blir tilstrekkelig forbannet på ham. Denne mørke, deilige og hårete kjekkasen henter Babar, han er vel halvannet år gammel og han er av slaget Maine Coon.

Han ser kanskje litt småskummel ut på, men det er bare fordi han gjesper aldri så lite. Her har han fortsatt pels under vommen. For tiden er han raka fant akkurat der, siden pelsballene viste seg å være uløselige med børste.

(Furiøs katt, morderiske klør, veterinær, masse dop, barebermaskin, mageraking, ekstrembørsting,
NOK 888,- og funn av indre gud er stikkord her).

Men anyway: Pen er han, og forholdsvis snill. Og nei, han har egentlig ikke lov til å sove på kjøkkenbenken.

Han ser kanskje litt korka ut på det andre bildet, men det er fordi han egentlig er litt for stor for hylla på kattemøbelet. Det løser han ved å tre forkroppen inn i sylinderen som sikkert egentlig er ment for lek og moro.

Den observante leser vi se at Babar har hår mellom tærne og dusker i ørene. Dette er i henhold til standard, og faktisk veldig, veldig pent. På en katt. Da gjenstår det bare å ønske alle en hårete mandag. Her er det p.t. oppholdsvær, det nærmer seg lønn (bare elleve dager til) og tida går fortere jo eldre man blir = snart helg. Altså kunne det vært verre.