Tilstandsrapport for flåttofferet

Siden oppdateringer på dette emnet er blitt etterlyst, er jeg ikke vanskelig å be. Vilikke er nå halvveis i antibiotikakuren mot nevroborreliose, og hun er i mye, mye bedre form. Hjemmesykepleien har ordnet opp, og først i går måtte vi til sykehus igjen. Da funka ikke veneflonet lenger, og vi måtte inn og skifte.

Det betydde stikking, og det var ikke veldig moro. Litt irriterende da at det nye veneflonet ikke var plastret skikkelig fast - for i dag løsnet det og falt av da hun fikk "påfyll". Hvilket betyr enda en tur til sykehuset i morgen - og enda mer stikking.

Men vi bruker tiden effektivt. I dag skal det bades! Uten plagsom plastpose på hånda! Ikke så galt at det ikke er godt for noe. Og siden hånden er uten ekstrautstyr til i morgen ettermiddag, kan hun også være ute i barnehagen selv om det regner (akkurat som om det er noe mål...)

Stikkingen er noe herk. Ellers har det vel egentlig gått fint. Jeg er uansett lettet over at vi slipper å være på barneavdelingen, det sitter mye fortvilelse i veggene der, og jeg synes uendelig synd på alle som har tøffere saker å hanskes med enn vi har.

Nei vi har ingenting å klage over, vi som kan dra hjem igjen i visshet om at jenta vår blir bra igjen.

Ekteskapelig nøtt

...eller er det noen i -skapet som bare har gått litt nuts?

Hva får en gemal, ikke helt tilfeldig valgt, til å servere sin fru kaffe en halvtimes tid før leggetid? Når han vet at hans hjertes utkårede ikke tåler slikt etter klokken 18? Når han er inneforstått med at hun vil ligge med oppspilte øyne og hjertebank hele natta, og at hun vil være trøtt som en dupp hele påfølgende dag (les: uke)?

Har han skumle hensikter og tvilsomme baktanker? Bruker han kaffe ispedd bailey's som andre bruker drinker tilført rohypnol?

Nei han er ikke lett å bli klok på, han der Gemalen. Eller kanskje det nettopp er det han er. Hvem vet.

Slik skal Bergljot utforske Spanien (2)

I forrige innlegg pludret jeg litt om hva jeg så for meg ville komme godt med på min ferd til Pyrineene. Guess what! Jeg trenger ikke tenke. Min omtenksomme arbeidsgiver, altså Staten, den norske, har sendt meg pakkeliste. En sånn en har jeg ikke sett siden jeg skulle på leirskole i 7. klasse.

Det er litt fint å slippe å tenke selv - men litt urovekkende også. For jeg er nemlig pålagt å holde meg med en minst mulig koffert eller bag, samtidig er det ikke måte på obligatoriske greier som skal opp der. Jeg nevner i fleng; hjelm, feltklær, fjellsko, kikkert, regntøy, kamera, solbriller, solhatt, shorts - - -

Jeg får ikke alt det der nedi en liten koffert. Ikke når det kommer i tillegg til alt det andre man må ha når man skal ut på tur. Og når det også viser seg at vi skal tilbringe en kveld og en natt i Barcelona, da...! Det nytter liksom ikke å trampe rundt i fjellstøvler der, føler jeg.

Hva skal jeg gjøre? Leie plass i kofferten til en medreisende mann? Jeg har blinket ut flere som neppe tar med seg mye annet enn det obligatoriske pluss et par trusser. Eller satser jeg på små plagg som ikke tar plass, nette små silkeshortser, nusselige tangatrusser og desslike? Skal jeg glemme hjelmen? Eller kanskje jeg rett og slett skal iføre meg tre lag med klær når jeg reiser, og toppe det hele med nettopp hjelmen?

Det vil muligens bli lunt og klamt, men jeg vil få bedre plass i den bittelille kofferten. Hva er forresten en bitteliten koffert? Jeg har en mammutkoffert som mor mi kjøpte til meg da jeg skulle flytte til Amerika i 1986. Sammenlignet med den, framstår de fleste kofferte som puslete.

Jeg er oppriktig bekymret for pakkepålegget, blant annet fordi jeg vet jeg må ut og shoppe for å oppfylle kravene (nei, jeg har ikke kikkert). Men det er noe enda verre. Vi skal ha leiebiler fra Barcelona til Pyrineene, og noen av oss vil bli pålagt å kjøre.

Følgende står på infoskrivet:

"Det er bestilt 6 leiebiler som dere kjører selv til Ainsa. Selve kjøreturen til Ainsa tar ca 4 timer. Det informeres på møte hvem som blir sjåfører."

Ser dere? Noen skal bestemme hvem som skal kjøre. Jeg kan bli bestemt, uten at jeg har lyst eller føler meg kapabel. Har jeg spesielt lyst til å kjøre rundt på mine dyrebare og høyt verdsatte kolleger i Barcelona og omegn? No, senor! Ikke veldig.

Det finnes vel sikkert praktiske og gjennomførbare løsninger på disse tilsynelatende uoverkommelige problemene. Og så blir det sikkert veldig fint. De fleste situasjoner kan uansett reddes med lit Chanel nr 5 i knehasene og en positiv innstilling.

(Jeg tror det er noe sånt som bildet viser jeg skal iføre meg på hodet. Meget kledelig, garantert. Bildet er lånt fra dette geolognettstedet.

Bergljot utforsker Spanien

Snart skal jeg til Spanien på kurs. Jeg skal labbe rundt i Pyrineene og lære om geologi og ressursutnyttelse i fire dager.

Det skal bli fint. Selv om jeg er litt engstelig for at det finnes øgler og slanger oppi der - for møter jeg på noe slikt, dauer jeg. Helt sant. Men altså. Fire dager i den spanske fjellheimen må ikke forveksles med husmorferie. Selv om sol, frisk luft og bøtter og spann med rødvin vil kunne forekomme.

For det første er det ikke ferie, dette er kompetanseheving og jobb. Og for det andre så vet enhver Husmoder at en vesentlig del av husmorgjerningen ikke vil bli utført i hennes fravær. Derimot vil mye bli liggende på vent, til Husmoderen vender hjem med kofferten full av tvilsomme souvernirer og billig spansk vin.

Det hender jeg organiserer forsterkninger når jeg blir borte noen dager, for at det skal bli litt mindre travelt for Gemalen. Denne gangen har jeg ikke tatt et eneste initiativ, trolig ei heller han - så han blir vel antakelig enerådende på hjemmebane. Med mindre - Madame Mim? Leser du dette? Vil du komme og følge opp barnebarna dine noen dager i starten av september?

Bergljot liker godt å lage "to do-lister" til det operative personellet i heimen, men det blir sjelden satt pris på. Så han får vel bale på som det passer ham, det går sikkert ikke så verst. Det har vist seg før at Bergljot på ingen måte er uunnværlig, hun bare foretrekker å tro det selv.

Så er spørsmålet - hva tar man med seg til Pyrineene på denne tiden av året? Ikke strandanrekk, for det er vel neppe strender oppi der. Jeg trenger trolig ingen snasne kjoler heller, jeg mistenker lokasjonen for å befinne seg et godt stykke oppi ødemarken. Gode sko - et must. Men ikke sandaler, for man vet jo aldri med disse slangene og øglene. Da får det heller bli klamme tær, fotsopp og tåfis.

Bare jeg husker vippetangen, blir alt bra.

(Bildet har jeg tjuvlånt av Barcelonaeksperten, håper han ikke blir sint på meg.)

Høydepunkter - og dybdepunkter

+ Vi sto opp før ni og hadde felles frokost nesten uten sure miner
- Vilhellerikke tok seg en tur ut, uautorisert, iført badedrakt og gummistøvler
+ Vi dro på Open gard i regi av Norges Bondelag, Bondekvinnelaget og dess like
- Vi ble utsatt for uforutsett styrtregn
+ Vi hadde, mot alle odds, regntøy i bilen
- Bergljot og småpikene "mistet" far, hvilket var ubeleielig da det var han som forvaltet kapitalen
- Bergljots mobiltelefon lå til lading hjemme, og Bergljot kunne følgelig ikke spore opp Mistet Gemal
+ Bergljot kom over en nyvasket femtilapp i en baklomme, og kunne dermed redde livet til småpikene med pølse i brød
+ Bergljot møtte vennepar og fikk påvist Mistet Gemal
- Bergljot demonstrete dyreomsorg og ble bæsjet på av liten, gul kylling
+ Det sluttet å regne
+ Vi klarte å samle oss alle fem på en gang og kunne forlate den opne garden
+ Gjenfunnet Gemal murte skifermur og passet Vilhellerikke mens Bergljot og Vilikke var inne
- Gjenfunnet Gemal mistet Vilhellerikke da det plutselig ble veldig travelt å mure mur
+ Vilhelllerikke ble påvist på en lekeplass et godt stykke fra huset, kun iført truse og t-skjorte
- Det var voksne på lekeplassen som sikkert mistenkte omsorgssvikt - med god grunn
+ (eller -?) Bergljot irettesatte Gjenfunnet Gemal for å ha mistet yngste felles datter
+ Muren blir i det minste fin
+ Vilikke er nesten halvveis med penicillinkur
- Vi må trolig til sykehuset og skifte veneflon i morgen eller tirsdag
+ Snart er det leggetid
- Kostas er på vidvanke, forhåpentligvis hos naboen
- I morgen er det mandag
+ Bergljot har velferdspermisjon og trenger ikke gå på jobb veldig tidlig
+ Bergljot planlegger å se film med Gjenfunnet og Tilgitt Gemal - og hun skal få vin

Konklusjon: Vi går i pluss, totalt sett. Alltid, nesten.

...og sånn går no dagan...

På hverdagene må ungene mine vekkes. De må vekkes skånsomt, ømt og lavmælt, dette for å avverge utagering og vrangskap. Dette gjelder også til en viss grad Gemalen.

I helgene må de ikke vekkes (gjelder ikke Gemalen), for da skal de på død og liv våkne av seg selv. Og det helst grytidlig. I dag meldte de seg i hovedkvarteret (mine gemakker) før halv sju.

Takk og lov for NRK Super. Fatter ikke hvordan folk overlevde før.

Bergljot pusher grenser

Kostas brukte tutt da han var liten, men kun på natten og i bilen. Vi var jo redde for tennene hans, så klart. Så på treårsdagen var det slutt.

Vilikke brukte også tutt - men stort sett bare på natten og i bilen og når hun var lei seg og når Bergljot trengte stillhet og fred. Hun sluttet da hun var tre. Eller godt og vel det, om sant skal sies. Husker tannpleieren antydet at fortennene var litt ute av posisjon - men hun trodde at det ville gå seg til.

Og så var det Vilhellerikke,da. Hun har brukt tutt. Stort sett har hun gjort det når det har passet henne, og det er jo litt nå og da. Alltid på natten, noen ganger på dagen og så der. Og når hun har sett film eller barne-tv- For et par uker siden informerte hun om at hun er stor jente, og at hun har sluttet med tutt. Og det har hun sannelig gjort, helt av seg selv, og helt uten påtrykk fra sine foresatte. Hallo! Hun blir jo ikke tre før i oktober!!

Dette er antakelig vel og bra og noe vi/jeg skal være glade for. Men hvorfor får jeg meg ikke til å kaste tuttene hennes, da? Hvorfor ligger det et par stykker i klesskapet hennes? Er det en tilstand av fornektelse, klarer jeg ikke å akseptere at jeg ikke har beibi lenger? Eller kanskje jeg bare er en vanlig hamster, som har latt meg påvirke av min ikke-kastende mann...?

Jeg vil bestemme selv når ungene er modne nok til å slutte eller begynne med noe, kjenner jeg. Og med minsta kjenner jeg at det meste kan ventes med... Hun trenger ikke å bli stor på lenge ennå.

(For ordens skyld vil jeg bare si at vi har sluttet med pupp omsider, så vi er ikke helt på jordet. Det ble litt rart å amme på en beibi på 17 kilo som hadde sluttet med bleier. På en måte.)