Ambisjonene var store. Vi hadde tenkt å få gjort litt ute i år. Vi så for oss dager og uker med sol og overskuddstid og motivasjon. Øh.
I pinsehelgen gjøv Gemalen løs på den 60 kvadratmeter store terrassen - den skulle beises, og det skulle gå fint. For ifølge yr.no skulle det ikke regne før neste dag. Gemalen beiset i sju timer, men ikke før hadde han fått rundet av, så kom de første dråpene. Svarte. Alt forgjeves.
I juni var det stillstand, hovedsaklig grunnet familiebesøk og dårlig vær. I juli var det også stillstand, av samme grunnforhold. Men så! I midten av august fikk Far ånden. Altanen ble beiset i en fei, og det samme ble to tredjedeler av terrassen. Far ga seg, fornuftig nok, da noen mistenkelige skyer åpenbarte seg i horisonten.
Nå har han gjøvet løs på den kommende skifermuren. Han har balert med minigraveren i flere dager, og nå er det visst bare å mure i vei. Eller noe sånt. For muring kan visst utøves i all slags vær, mer eller mindre.
Det er fint å se at ting faller på plass utvendig. Vi har grus på alle kanter, på den ene siden av huset venter vi på jord for at vi skal kunne så plen, på den andre siden skal det legges belegningsstein, trolig neste år. Nå har vi i det minste en beiset altan, 2/3 beiset terrasse og en påtenkt mur.
Jeg ser lyst på det!
torsdag 19. august 2010
Facts om flått-faen...
...for fuck, hadde jeg lyst til å skrive, med det ble for drøyt i en tittel.
Det fine med internetten er at det er så lett å finne ut ting om ting. Alt kan guggles - og guggler man på for eksempel lyme nevroborreliose, så finner man de heftigste skildringer og historier.
Man kan lese om lammelser og synsforstyrrelser og ALS og depresjoner. Om varig ødelagte nerver, leddsmerter, hjernehinnebetennelser og forstyrrelser i hjerterytmer. Og man lar seg skremme, man blir redd og rystet og man tenker på hvor galt ting kunne ha gått.
Jeg har nå lest at det er fire prosent sjanse for å bli bitt av flått hvis man er ute i ti timer (i flåttrike områder, altså. Risikoen er trolig mindre midt i byen og nord for polarsirkelen.)
Blir du bitt av flåtten, er det 0,5 prosent sjanse for borreliainfeksjon per bitt.
Av de som får borreliainfeksjon, får mellom 10 og 15 prosent nevroborreliose. Mellom fem og ti prosent får leddbetennelser, mens en prosent for hjerteforstyrrelser. Resten får bare hudsymptomer.
Jo lenger flåtten får meske seg med blod, desto større er risikoen for smitte. Tar du den før den har sittet i 24 timer, er risikoen liten.
Bare 30 prosent av de som får påvist borreliainfeksjon vet at de er bitt av flått.
Dersom du blir bitt av flått og får "ring" rundt bittet, skal du ha antibiotika, uansett.
Borreliose er vanskelig å påvise, fordi man kan ha antistoffer i blodet uten å være syk - og omvendt. Dessuten varierer symptomene veldig. Siden immunforsvaret svekkes, kan pasienter også få mange andre infeksjoner - og da er det fort gjort at legene konsenterer seg om disse, uten å lete etter flått som bakenforliggende årsak.
Stakkars lille jenta mi. Hun har nok vært mye dårligere enn vi har vært klar over. Heldigvis er hun bedre, det er tydelig at medisinen virker. Hjemmesykepleien er innom hver dag, og vi har opprettet et lasarett på gjesterommet. Dere vil ikke tro hvor mye utstyr som må til! Bandasjer og taper og saltvann og pulver og sakser og hansker og nåler og sprøyter og fulgene vet hva.
Vilikke samarbeider til dels bra, men hun synes det er grusomt kjedelig å ligge der med slangen i hånda. Og hun vil ha ut veneflonet, sier hun. Jeg strever med å finne gensere og klær hun kan ha på seg, ikke lett å finne noe som går over hånden og underarmen. Heldigvis er det sommer...
Og nå lover jeg å ikke mase mer om blod og flått og sånn.
Det fine med internetten er at det er så lett å finne ut ting om ting. Alt kan guggles - og guggler man på for eksempel lyme nevroborreliose, så finner man de heftigste skildringer og historier.
Man kan lese om lammelser og synsforstyrrelser og ALS og depresjoner. Om varig ødelagte nerver, leddsmerter, hjernehinnebetennelser og forstyrrelser i hjerterytmer. Og man lar seg skremme, man blir redd og rystet og man tenker på hvor galt ting kunne ha gått.
Jeg har nå lest at det er fire prosent sjanse for å bli bitt av flått hvis man er ute i ti timer (i flåttrike områder, altså. Risikoen er trolig mindre midt i byen og nord for polarsirkelen.)
Blir du bitt av flåtten, er det 0,5 prosent sjanse for borreliainfeksjon per bitt.
Av de som får borreliainfeksjon, får mellom 10 og 15 prosent nevroborreliose. Mellom fem og ti prosent får leddbetennelser, mens en prosent for hjerteforstyrrelser. Resten får bare hudsymptomer.
Jo lenger flåtten får meske seg med blod, desto større er risikoen for smitte. Tar du den før den har sittet i 24 timer, er risikoen liten.
Bare 30 prosent av de som får påvist borreliainfeksjon vet at de er bitt av flått.
Dersom du blir bitt av flått og får "ring" rundt bittet, skal du ha antibiotika, uansett.
Borreliose er vanskelig å påvise, fordi man kan ha antistoffer i blodet uten å være syk - og omvendt. Dessuten varierer symptomene veldig. Siden immunforsvaret svekkes, kan pasienter også få mange andre infeksjoner - og da er det fort gjort at legene konsenterer seg om disse, uten å lete etter flått som bakenforliggende årsak.
Stakkars lille jenta mi. Hun har nok vært mye dårligere enn vi har vært klar over. Heldigvis er hun bedre, det er tydelig at medisinen virker. Hjemmesykepleien er innom hver dag, og vi har opprettet et lasarett på gjesterommet. Dere vil ikke tro hvor mye utstyr som må til! Bandasjer og taper og saltvann og pulver og sakser og hansker og nåler og sprøyter og fulgene vet hva.
Vilikke samarbeider til dels bra, men hun synes det er grusomt kjedelig å ligge der med slangen i hånda. Og hun vil ha ut veneflonet, sier hun. Jeg strever med å finne gensere og klær hun kan ha på seg, ikke lett å finne noe som går over hånden og underarmen. Heldigvis er det sommer...
Og nå lover jeg å ikke mase mer om blod og flått og sånn.
onsdag 18. august 2010
Kostas og hodeskallegenseren
Sønnen, den enbårne, er ikke veldig forfengelig. Jeg tror jeg kunne ha sendt ham til skolen i tyllkjole - uten at han hadde registrert det. En dag i sommer stilte han til frokost i Vilhellerikkes olabukse - han er sjuogethalvt, hun snaue tre. Dere ser tegninga?
Det eneste plagget han har vist interesse for (bortsett fra sabeltannfrakken, Jack Sparrow-drakten og Kung Fu-bunaden), er (var) en grå hettegenser med dødningeskalle på. Det vil si - bakholdet på hodeskallen er (var) utformet som en fotball.
Genseren var en gave. Og siden gutten ble så jublende euforisk da han fikk den, nyttet det ikke for en lett rystet mor å terminere den. Det ville ha vært direkte ondt. I stedet grov jeg den ned i klesskapet, helt bakerst.
Det hjalp ikke veldig, gutten kan lete når han vil, viste det seg. Jeg fikk så vidt det var avverget at han hadde genseren på seg på julegudstjenesten med barnehagen og under barnehagefotograferingen. Huff.
Genseren er (var) størrelse seks år. Da Sønnen rundet sju, tok jeg grep og gjemte genseren for godt, enda den strengt ikke var for liten. Jeg stappet den i en svart sekk sammen med andre utvokste klær for å donere det hele til en liten gutt som er barnebarnet til kjæresten til fetteren til en kollega.
Jeg følte meg litt ond da jeg gjorde det - men mest av alt følte jeg meg lettet. Aldri mer skulle min sønn bli sett med en dauing på magen. Aldri mer skulle fremmede stusse over hva slags foreldre den gutten har, som sender ungen ut dørene iført noe slikt.
Det føltes helt riktig å kvitte seg med genseren. Helt til jeg ble fortalt at mottakeren - altså dattersønnen til kjæresten til fetteren til en kollega - er kirkefolk. Seriøse kirkefolk. Tipper at genserdauingen nå er død & begravet for godt.
(Vi er jo skikkelige folk, altså, ungene er døpt og greier. Dog har vi et nært familiemedlem som til dels innehar/ifører seg mørke effekter. Dette familiemedlemmet ga for eksempel Kostas cd med Dimmu Borgir (bildet er tjuvlånt av internetten, men hva skal man gjøre!) til dåpen. Den ligger også for tiden litt gjemt bak de andre cd-ene, i påvente av at sjuåringen skal bli ferdig med Otto Monster og Hakkebakkeskogen.)
Visst svarte har vi borrelia (2)
Det blir ikke så mye fjas om dagen. Her kommer del to av gårsdagens borreliahistorie. Vilikke blir helt frisk, heldigvis.
Vi hadde time på sykehuset klokken 12 sharp, det første legen gjorde var å sjekke reflekser på jenta og ta en kjapp undersøkelse av lymfer og ledd.
Legen fortalte at det var funnet indikasjoner på borrelia i blodprøven, men de ville ta en såkalt spinalpunksjon i ryggen for å se om bakterien hadde kommet seg inn i sentralnervesystemet. Dette for å avgjøre videre behandling.
Femåringen fikk et bedøvelsesplaster, og en time seinere var vi i gang. Ryggmargsprøving var ikke veldig morsomt, verken for pasienten eller oss som var der. Vilikke lå i fosterstilling på en benk, og hun ble "holdt på plass" av en sykepleier for at hun ikke skulle røre på seg.
Legen stakk en ganske heftig nål inn i ryggen for å suge opp væske fra spinalvæskerommet. Stikkstedet er det samme som for epidural, men ved spinalpunksjon skal nåla lenger inn.
Vilikke gråt. Jeg gråt. Legen traff ikke og måtte ha forsterkninger. Jeg syntes det varte ulidelig lenge, men trolig holdt de ikke på i mer enn fem minutter. Ikke vet jeg. De fikk da ut spinalvæsken sin, sykepleieren sto ved siden og talte antall dråper.
Etterpå måtte den tapre femåringen min ligge flatt en god stund, dette for å unngå hodepine etter inngrepet. Hun kom seg ganske fort, og særlig da hun fikk en sjørøverbok i premie.
Resultatet kom ganske kjapt; det viste seg at hun har forhøyede verdier av hvite blodlegemer i spinalvæsken, og at hun altså har det de kaller nevroborreliose. Behandlingen er antibiotika intravenøst i 14 dager - eller lenger, hvis hun ikke er i bedre form.
Så var det tid for venting. Vilikke fikk bedøvelsesplater på begge hendene, legen vil ha flere alternativer når hun skulle sette inn veneflon. Etter et par timen og vaktskifte var det tid for mer stikking. Og flere tårer. Denne ganen traff de bra, og ikke lenge etter var hun i gang med første antibiotikabehandling. Anslår at det tok en halvtime å tømme posen.
Etterpå ble det mer venting, for å se om hun tåler medisinen. Det gjør hun heldigvis. Etter seks timer var det klart for hjemreise.
Så hva nå? Trolig kommer hjemmesykepleien til å sørge for medisineringen de neste fjorten dagene, heldigvis slipper vi daglige besøk til sykehuset. Vi skal inn om en ukes tid for å bytte veneflon, og om to uker skal jenta tilbake til kontroll og "siste dose".
Det kan nok bli litt mer stikking - men ikke spinalpunksjon. Heldigvis. Forstå meg rett - prøven gir viktig info og jeg er glad for at de tok den på henne - men den var lite morsom.
Vi er jo litt preget av dette, alle sammen. Det står mye rart og nifst på nettet om borreliose, og sykdommen kan være vrien å påvise. Enkelte går med borreliainfeksjoner i årevis, uten å være klar over det. Jeg er så utrolig lykkelig for at vi vet hva som er i veien, og at det kan behandles.
Vilikke kan gå i barnehage, men hun er så slapp at jeg nok satser på omsorgspermisjon og en gradvis tilvenning. Vi tar den tiden vi trenger, tenker jeg.
Og igjen - takk for fine ord etter forrige innlegg! Det varmer.
Vi hadde time på sykehuset klokken 12 sharp, det første legen gjorde var å sjekke reflekser på jenta og ta en kjapp undersøkelse av lymfer og ledd.
Legen fortalte at det var funnet indikasjoner på borrelia i blodprøven, men de ville ta en såkalt spinalpunksjon i ryggen for å se om bakterien hadde kommet seg inn i sentralnervesystemet. Dette for å avgjøre videre behandling.
Femåringen fikk et bedøvelsesplaster, og en time seinere var vi i gang. Ryggmargsprøving var ikke veldig morsomt, verken for pasienten eller oss som var der. Vilikke lå i fosterstilling på en benk, og hun ble "holdt på plass" av en sykepleier for at hun ikke skulle røre på seg.
Legen stakk en ganske heftig nål inn i ryggen for å suge opp væske fra spinalvæskerommet. Stikkstedet er det samme som for epidural, men ved spinalpunksjon skal nåla lenger inn.
Vilikke gråt. Jeg gråt. Legen traff ikke og måtte ha forsterkninger. Jeg syntes det varte ulidelig lenge, men trolig holdt de ikke på i mer enn fem minutter. Ikke vet jeg. De fikk da ut spinalvæsken sin, sykepleieren sto ved siden og talte antall dråper.
Etterpå måtte den tapre femåringen min ligge flatt en god stund, dette for å unngå hodepine etter inngrepet. Hun kom seg ganske fort, og særlig da hun fikk en sjørøverbok i premie.
Resultatet kom ganske kjapt; det viste seg at hun har forhøyede verdier av hvite blodlegemer i spinalvæsken, og at hun altså har det de kaller nevroborreliose. Behandlingen er antibiotika intravenøst i 14 dager - eller lenger, hvis hun ikke er i bedre form.
Så var det tid for venting. Vilikke fikk bedøvelsesplater på begge hendene, legen vil ha flere alternativer når hun skulle sette inn veneflon. Etter et par timen og vaktskifte var det tid for mer stikking. Og flere tårer. Denne ganen traff de bra, og ikke lenge etter var hun i gang med første antibiotikabehandling. Anslår at det tok en halvtime å tømme posen.
Etterpå ble det mer venting, for å se om hun tåler medisinen. Det gjør hun heldigvis. Etter seks timer var det klart for hjemreise.
Så hva nå? Trolig kommer hjemmesykepleien til å sørge for medisineringen de neste fjorten dagene, heldigvis slipper vi daglige besøk til sykehuset. Vi skal inn om en ukes tid for å bytte veneflon, og om to uker skal jenta tilbake til kontroll og "siste dose".
Det kan nok bli litt mer stikking - men ikke spinalpunksjon. Heldigvis. Forstå meg rett - prøven gir viktig info og jeg er glad for at de tok den på henne - men den var lite morsom.
Vi er jo litt preget av dette, alle sammen. Det står mye rart og nifst på nettet om borreliose, og sykdommen kan være vrien å påvise. Enkelte går med borreliainfeksjoner i årevis, uten å være klar over det. Jeg er så utrolig lykkelig for at vi vet hva som er i veien, og at det kan behandles.
Vilikke kan gå i barnehage, men hun er så slapp at jeg nok satser på omsorgspermisjon og en gradvis tilvenning. Vi tar den tiden vi trenger, tenker jeg.
Og igjen - takk for fine ord etter forrige innlegg! Det varmer.
tirsdag 17. august 2010
Vi har visst borrelia
Ikke jeg, altså, men femåringen. Og nå er jeg bare så glad for at legene endelig har funnet en forklaring på at jenta har vært "ute av hakk" hele sommeren.
Det begynner først i juli, jenta får feber. Så kommer det et underlig, rødt utslett på kinnet og rundt øret. Legen er usikker på hva det er, men hun finner lungebetennelsebakterier (!) i huden. CRP-en er ok.
Dagene går, utslettet blekner - men så blir hun rødflammet andre steder på kroppen, både i ansiktet og nedover mage og rygg. Ikke klør det, ikke svir det, ikke stikker det ut, ikke flasser det. Hun er bare rød.
Periodevis har hun litt feber, mer alarmerende er det at hun er totalt utmattet og at hun nesten slutter å spise. Hun går ned i vekt, er trøtt hele tiden og vil bare sove. Vi valfarter legesenteret og legevakten, det blir tatt blodprøver og kroppen hennes blir undersøkt. Fortsatt fin CRP og normale blodprøver. Det tas borrelia-prøve, men vi kan ikke vente oss svar på flere uker.
Etter ørten legebesøk blir vi sendt til sykehus. Det blir tatt røntgen og enda flere prøver. Barnelegen finner ikke noe nytt - men han antyder at de heller mot at det kan være borrelia.
I går kom telefonen fra legen - og joda - det er sannsynligvis borrelia. Vi skal tilbake til sykehuset i dag, er spent på hva slags behandling de vil gi henne. Antibiotika blir det sikkert - men legger de henne inn og gir det intravenøst? Eller holder det med pillekur? Uansett blir det pest-/koleraproblematikk, pikebarnet har aldri svelget en pille, og hun avskyr å bli stukket (gjett om hun er blitt stukket de siste ukene...).
Jeg vet at de noen ganger tar ryggmargsprøve, lurer på om hun må gjennom det også? Håper hun slipper det. Jeg kjenner at jeg også har fått nok av at de stikker henne.
I grunnen vet vi ikke så mye nå. Siden hun ikke har tegn på hjernehinnebetennelse, bilyd på hjertet, lammelser eller noen av de andre nifse symptomene noen borreliasmittede får, håper jeg at hun er lett rammet og kurant å behandle. Og jeg håper inderlig at hun snart blir seg selv igjen.
Og så lurer jeg på når og hvor den der jævla flåtten satte seg på henne. Vi har sannelig vært flere steder der det er mye av udyra - men denne ene møkkaflåtten, han lurte oss. Men så er det visst bare 30 prosent av de som får borrelia som vet at de har hatt flått på seg - ganske vanglig å ikke vite, altså.
Mest av alt er jeg takknemlig for at vi vet - og for at vi bor i et land i en tid der det går an å få medisinsk behandling.
mandag 16. august 2010
Ut og sykle
Lørdag var familien Bergljot på sykkeltur. Noen av dere, kjære lesere, husker kanskje at Gemalen fikk sykkel til bryllupsdagen, og den måtte prøves, forstås.
Far salet opp sin heftige offroader med 27 gir og festet sykkelvogna (for å dempe dunsten av hingst). Der inni skulle husets yngste spennes fast. Egentlig husets nest yngste også, men hun insisterte på å sykle selv, på sin lille rosa sak med kurv foran. Ja ja.
Kostas ville helst være hjemme og spille pc-spill, men han gikk motvilligst (og oppløst i tårer) med på å dele kvalitetstid med Familien da naboens sønn ville være med. Kostas har svart DBS-sykkel med dødningehoder på og seks gir. Og ja, gira er unødvendige, for guttebarnet begriper ikke hvordan han skal bruke dem. Aller helst vil han spinne rundt i første gir, for da går det jo så lett, mind you.
Mor selv har også sykkel, en nett rød en som kun har vært brukt to ganger (av Mor) siden hun fikk den til førtiårsdagen i mars i fjor. Kjærlige Far hadde, i omsorg for mors tandre stump, satt gelesete på den. Man må jo unngå at Mor får vannblemmer og salsår der bak i regionen rundt perleporten. Sykkelen hadde flate dekk og et tynt støvlag over det hele. Men den hadde heldigvis ikke satt rot i garasjegulvet.
Kostas strever med giringen, men det gjør min santen Mor også. Det viser seg at mye er skjedd på girfronten siden Mor var 16 og hadde sykkel med en liten klikkesak med tre gir på styret. Nå er det 21 stykker som skal administreres, og det ved å vri på håndtakene på styret. Eller hva det nå heter.
Hver gang Mor vred, sa det skrangleskrangleskrangle. Mor ble sur og frustrert - dog gikk alt meget bedre da Far orienterte Mor om at man ikke skal gire fra tredje til nittende gir i et kjempevrikk. Ett hakk om gangen, instruerte Far. Ja vel, ja. Hva svarte skal man med 21 gir, anyway? Tenkte Mor. Man skal liksom ikke legge ut på Birken.
Så der tråkket den utvidede kjernefamilien til. Far, Mor, småpikene, Kostas og naboens sønn. Sykkelvogna var lastet med ymse proviant, solkrem og forefallende - og sola sto høyt på himmelen. Målet var Ølbergskogen, et tidligere forsvarsområde fullt av stier, bunkerser og villbringebær.
Guttene la i vei fortere enn svint, med Far og Vilhellerikke på hjul. Mor og Vilikke utgjorde baktroppen. Det viste seg at Vilikke helst bare ville sykle på flate strekninger, i oppover- og nedoverbakker foretrakk hun å gå. Siden det ikke er mange flate strekk i vårt nærmiljø, ble vi hengende etter. Langt etter.
Etter at Mor hadde skissert skrekkscenarioer om at vi neppe ville rekke barnetv og lørdagsgodt på dette viset, gikk Vilikke motvilligst med på å sjekke inn i sykkelvogna hos Far. Kriteriet var at også sykkelen hennes skulle inn der - og slik ble det. Stakkars Far. Han fikk bruk for alle de 27 gira sine - oppsiden var at han fikk trimmet stumpen og lårene, og det er jo en fin ting. Iallfall for Mor.
Vi kom oss trygt fram til Ølbergskogen - eller rettere sagt, det føltes ikke veldig trygt. Deler av strekningen mangler gang- og sykkelsti, og enkelte kjører som tullinger. Mor hadde hjertet i halsen ved flere anledninger, og hun var sterkt fristet til å vise både fingrer og kaste stein på enkelte forbipasserende biler. Men man behersker seg, man er da rollemodell.
Skogen hadde vi for oss selv, og det var fint. Ingen folk og ingen biler. Bare bringebær og bunkerser. Sjuåringene ville selvsagt ha grundige forklaringer på hva sistnevnte egentlig var for noe og hvorfor og hvem og når og alt det der, dessverre var ingen av de uopplyste foreldrene i stand til å gi historisk korrekte svar. Enda faren er lærer (okei, han er ikke historielærer).
Etter proviantering og vranglære om bunkerser og tissing og andre nødvendigheter, bar det hjemover igjen. Far fant en mindre trafikkert rute, som også viste seg å være kortere. Alle var glade for det, ikke minst Mor.
Men alle var enige om at det hadde vært en fin tur.
Far salet opp sin heftige offroader med 27 gir og festet sykkelvogna (for å dempe dunsten av hingst). Der inni skulle husets yngste spennes fast. Egentlig husets nest yngste også, men hun insisterte på å sykle selv, på sin lille rosa sak med kurv foran. Ja ja.
Kostas ville helst være hjemme og spille pc-spill, men han gikk motvilligst (og oppløst i tårer) med på å dele kvalitetstid med Familien da naboens sønn ville være med. Kostas har svart DBS-sykkel med dødningehoder på og seks gir. Og ja, gira er unødvendige, for guttebarnet begriper ikke hvordan han skal bruke dem. Aller helst vil han spinne rundt i første gir, for da går det jo så lett, mind you.
Mor selv har også sykkel, en nett rød en som kun har vært brukt to ganger (av Mor) siden hun fikk den til førtiårsdagen i mars i fjor. Kjærlige Far hadde, i omsorg for mors tandre stump, satt gelesete på den. Man må jo unngå at Mor får vannblemmer og salsår der bak i regionen rundt perleporten. Sykkelen hadde flate dekk og et tynt støvlag over det hele. Men den hadde heldigvis ikke satt rot i garasjegulvet.
Kostas strever med giringen, men det gjør min santen Mor også. Det viser seg at mye er skjedd på girfronten siden Mor var 16 og hadde sykkel med en liten klikkesak med tre gir på styret. Nå er det 21 stykker som skal administreres, og det ved å vri på håndtakene på styret. Eller hva det nå heter.
Hver gang Mor vred, sa det skrangleskrangleskrangle. Mor ble sur og frustrert - dog gikk alt meget bedre da Far orienterte Mor om at man ikke skal gire fra tredje til nittende gir i et kjempevrikk. Ett hakk om gangen, instruerte Far. Ja vel, ja. Hva svarte skal man med 21 gir, anyway? Tenkte Mor. Man skal liksom ikke legge ut på Birken.
Så der tråkket den utvidede kjernefamilien til. Far, Mor, småpikene, Kostas og naboens sønn. Sykkelvogna var lastet med ymse proviant, solkrem og forefallende - og sola sto høyt på himmelen. Målet var Ølbergskogen, et tidligere forsvarsområde fullt av stier, bunkerser og villbringebær.
Guttene la i vei fortere enn svint, med Far og Vilhellerikke på hjul. Mor og Vilikke utgjorde baktroppen. Det viste seg at Vilikke helst bare ville sykle på flate strekninger, i oppover- og nedoverbakker foretrakk hun å gå. Siden det ikke er mange flate strekk i vårt nærmiljø, ble vi hengende etter. Langt etter.
Etter at Mor hadde skissert skrekkscenarioer om at vi neppe ville rekke barnetv og lørdagsgodt på dette viset, gikk Vilikke motvilligst med på å sjekke inn i sykkelvogna hos Far. Kriteriet var at også sykkelen hennes skulle inn der - og slik ble det. Stakkars Far. Han fikk bruk for alle de 27 gira sine - oppsiden var at han fikk trimmet stumpen og lårene, og det er jo en fin ting. Iallfall for Mor.
Vi kom oss trygt fram til Ølbergskogen - eller rettere sagt, det føltes ikke veldig trygt. Deler av strekningen mangler gang- og sykkelsti, og enkelte kjører som tullinger. Mor hadde hjertet i halsen ved flere anledninger, og hun var sterkt fristet til å vise både fingrer og kaste stein på enkelte forbipasserende biler. Men man behersker seg, man er da rollemodell.
Skogen hadde vi for oss selv, og det var fint. Ingen folk og ingen biler. Bare bringebær og bunkerser. Sjuåringene ville selvsagt ha grundige forklaringer på hva sistnevnte egentlig var for noe og hvorfor og hvem og når og alt det der, dessverre var ingen av de uopplyste foreldrene i stand til å gi historisk korrekte svar. Enda faren er lærer (okei, han er ikke historielærer).
Etter proviantering og vranglære om bunkerser og tissing og andre nødvendigheter, bar det hjemover igjen. Far fant en mindre trafikkert rute, som også viste seg å være kortere. Alle var glade for det, ikke minst Mor.
Men alle var enige om at det hadde vært en fin tur.
søndag 15. august 2010
Da Han møtte Henne
Liten pike møter stort ekorn i Djurs Sommerland.
Håper hun blir litt mer kresen i forhold til hva/hvem hun susser og klemmer på når hun vokser til...
Abonner på:
Innlegg (Atom)