Sju stk. sannheter om Bergljot

Surresilje har utfordret meg til å fortelle sju sannheter om meg selv. Takk Silje, jeg deler så gjerne;-)

1. Jeg har vært på reinsdyrjakt på Svalbard. Jeg fortsatt litt vondt av reinsdyret dette gikk ut over, til mitt forsvar vil jeg bare si at det ikke var jeg som fyrte av skuddet (dessverre, da hadde reinen trolig ikke blitt truffet).

2. Jeg har vært på hjortejakt i USA. Heldigvis så jeg ikke en eneste hjort i løpet av de to dagene jeg var med, kan ellers fortelle at det både var kaldt og kjedelig å sitte på en "stand" oppe i et tre mutters alene i slutten av november. Og ja, jeg var utstyrt med "hunter's saftety course" og egen rifle.

3. Jeg har hoppet fra timeteren i Frognerbadet. Tre ganger. Da jeg var 16. Det var skrekkelig høyt, husker jeg.

4. Jeg har gult belte i ju jitsu. Eller hvordan det nå skrives.

5. Jeg har spilt i korps i mange år. Først b-kornett, så eufonium. Jeg øvde lite, følgelig var jeg aldri veldig god.

6. Jeg eier en ekte cowboyhatt fra the juesei.

7. Jeg tror på spøkelser. Helt sant!

Utfordringen går videre til Janet, som har en en flott blogg jeg må innom. Og så er hun fra Ryfylke, som meg.

There will be blood

I går tok jeg Telefonen, den store. Jeg ringte blodbanken og meldte meg og min gemal til tjeneste. Damen i den andre enden, bloody Mary, ble rent opprømt, følte jeg. To postensielle givere i en smell!

Jeg har jo gitt av meg selv før, også på dette området. Gemalen er jomfru. Vi blir nå begge kalt inn til samtale og testing, tross alt har det skjedd mye på blodfronten de siste årene, meddelte damen. Det var ikke sånn som sist jeg gav - håh nei! Hun fikk det til å høres ut som om det var i oldtiden. Akkurat som om aids ikke var oppfunnet på den tiden.

Men det er bra de er forsiktige og siler ut obskure givere som bare er ute etter håndkleende deres eller mummikoppene. Folk som har promiskuøse livsførsler og ikke har seksuallivene sine på stell. Det har man når man har vært lenge i ekteskapet. I den grad man har et seksualliv, altså.

Gemalen og jeg har REMA 1000-blod. Vi er begge A+. Det kan godt hende at det bare er sånn vanlig blod på hans side, på min side er det derimot mye nobelt. Faktisk er det rene, skjære uflaksen at jeg er blitt så ordinær.

Husker dere Fleksnes (bildet, velvilligst lånt ut av internetten)? Han som hadde så sjeldent blod at han helst bare ville sette av blod til seg selv i -banken? Far min er like eksklusiv. Han er en AB-, og de er så uvanlige at jeg tror de blir stoppet ut og satt i monter når de vandrer heden. 4 prosent av befolkningen i Norge er AB. 15 prosent av disse igjen er Rhesus -. Til sammenligning er 49 prosent av befolningen A+. Say no more.

Mor mi er en 0 (sorry, mamma), men en uvanlig en, i og med hun er negativ på noe som heter Kell.

Disse to særhetene klarte altså å få fram meg, en samlebåndsvare, en dølahest. Den kjensliga araberhingsten (okei, det er Paaskeharen jeg snakker om) kom året etter, han er en B-. Han er ikke fullt så "smal" som vår far - 8 prosent av alle norsker er B. Og 15 prosent av disse igjen er negative, må jeg få repetere. Sånn sette skulle han være sånn cirka 50 ganger mer sjelden enn meg(0,08:100x15=0,012).

Jeg synes det er ganske irriterende, for å si det rett ut. Okei, jeg ligger godt an i krisetider - jeg antar at det er mye a+-blod i banken. På en annen side vil det jo bli rift om dette skvipeblodet dersom mange trenger det på en gang - sant vel? Sånn sett kommer jeg ikke nødvendigvis bedre ut enn han araberen. Det er jo ikke så mange som etterspør sjampanjeblod.

I september skal Gemalen og jeg blodbankes. Nå er jeg grusomt spent på om vi klarer å kvalifisere oss. Som sagt har det skjdd mye på blodfronten siden sist jeg donerte, det var vel midt på nittitallet.

Les mer om blodtyper her. Og her kan du lese mer om hva som kan skje dersom du tar for mye jern på en gang etter å ha gitt blod. NB! Sterke scener!

Gift... lenge!

I dag er det ti år siden jeg ektet Gemalen. Det skulle, ifølge internetten, tilsvare porselensbryllup. Det er definitivt et tegn, et slags klarsignal til å kjøpe inn nytt servise.

Det trengs, jeg besitter (og bruker) fortsatt hybelserviset mitt fra Figgjo fra 1985. Det heter Gourmet og har blekgrå furukvister på seg. Min søster, som er yngre og mer trendy enn meg, sier at serviset er så stygt at det nesten er kult. Men bare nesten.

Det var en digresjon, gitt. Altså er det ti år siden vi ble høytidelig viet i ei lita trekirke i Ryfylke. 12. august 2000 var den eneste godværsdagen midt i ei tung regntid, husker jeg. Kirka rista under vielsen grunnet jordskjelv (!). Jeg merket ikke skjelvet, jeg var så grepet av øyeblikket. De som var mer "med", sier at det bråkte fælt.

Nu vel. Jeg har hele brudestasen hengende i skapet. Hadde ikke hjerte til å selge i tiden etterpå - og nå er vel kjolen så utdatert at ingen vil kjøpe den. Venter jeg lenge nok, blir den kanskje vintage? En ting er sikkert - jeg kommer ikke oppi den.

Gemalen er snill. Han spanderer diamant til gifteringen i anledning dagen. I tillegg til en ring i hvitt gull med diamanter. Jeg tror jammen han liker meg litt ennå. Og i kveld skal vi ut og spise og se hverandre dypt inni øynene. Det er grusomt lenge siden vi har gjort begge deler på en gang.

Jeg har vært hjemmeværende med syk datter i flere dager og har ikke fått kjøpt noen til den stakkars mannen min. Lurer på om det er nok å by på seg selv?

Uansett - skål for meg og Gemalen! Det skal iallfall jeg.

Søskenkjærlighet

(Vilikke hangler. Hun har hanglet ganske lenge. Bergljot har overtalt legevakten til å få henne skikkelig undersøkt på sykehus. Gemalen og Vilikke var til testing i hele går kveld - og Kostas fikk ikke sove. Bergljot konkluderte med at han nok var engstelig for sin lillesøster. Passiaren nedenfor fant sted i dag tidlig.)

Bergljot: Kostas, du må stå opp. Du skal på SFO. Vil du kanskje gå inn til Vilikke og si hei? Kanskje gi henne en klem?

Kostas: Okei.

Bergljot: (Henvendt til Vilikke) Kostas tenkte mye på deg i går kveld da du var på sykehuset. Han savnet deg.

Kostas: (Hvisker høyt) Mamma, jeg savnet henne ikke så veldig.

(Kostas labber likevel lydig inn til søsteren for å gi henne en klem.)

Vilikke: Vræææææl! Gå vekk...! Mamma, få Kostas til å gå vekk!!!!

Kostas: Mamma! Vilikke slår...!

Akk ja. Søskenkjærlighet er en vakker ting.

Ferieberetninger - langt og muligens kjeeeeedelig

Så var fem dager i Danmark omme - Bergljot har nesten drept hele skittentøyhaugen og hun er nesten klar for jobb. Selv om det er viktig å ikke kjenne for godt etter.

De unge og uforpliktede driver med hoppåturer til Syden. Vi nøyer oss med å hoppe over Nordsjøen, spontant med en nabofamilie vi ikke kjenner veldig godt. Eller, vi kjenner dem jo bedre nå. Noen døgn under samme tak - og vips! Omgangsvenner;-)!

Vi fikk hukket det siste ledige feriehuset i Lalandia i Billund per internetten, og vi kjørte både langt om lenge for å komme ned til det. Selv den minste strekning oppleves som lang når man har tre små bakerst i farkosten. Det skal spises, drikkes, tisses, krangles og ikke minst spørres om hvor langt det er igjen.

Det som ikke var langt, var toktet over havet med verdens etter sigende raskeste bilferje. Toogenhalv time fra Kristiansand til Hirtshals var rått! Vi hadde knapt fått gaflet oss gjennom buffeten før det var avgårde-Kåre igjen.

DK er ikke et så lite land som man kanskje skulle tro, iallfall ikke når man kjører nedover i det. To-tre timer tror jeg vi brukte til Billund. Det ble en rystende økt da vi kjørte forbi noe som åpenbart hadde vært en alvorlig ulykke. En smadret stasjonsvogn med restene av et par sykler sto/lå i veikanten. Tre ambulanser med sirener og blålys. En fæl slutt på ferien for noen.

Billund åpenbarte seg til slutt, midt der i ingenmannsland. Etter litt vasing trillet vi inn i Hyldestien i Lalandia - en ghetto med hundretusenvis (?) av hus bosatt av legolendere og badelendere og trolig andre -lendere. Ikke vet jeg. Husene var klin like utenpå - og inni også, viste det seg (det fant vi ut da et par av børnene gikk inn feil terrassedør og måtte avhentes).

Billund er et underlig sted. Legoland og Lalandia tar mye av plassen der. Sommerpopulasjonen er tydeligvis akkurat sånne som oss - folk med unger og flerbruksbiler og fornuftige sko.

Vi skilte oss litt ut - for vi droppet Legoland. Bergljot og naboens hustru er blitt traumatisert der tidligere, bare tanken på å stå en halvtime i kø for å gå på do eller kjøpe is var frastøtende. For ikke å snakke om utfordringene knyttet til synkronisering av unger. De har en slags tendens til å bevege seg i hver sin retning, og det fort.

Badeland var ikke til å unngå, dessverre. Vi hadde i utgangspunktet tenkt å bruke et par av dagene der - men det holdt plenty med en! Mye folk, mye lyd og særdeles mye kav med å gjete dårlig dresserte unger er stikkord her. Mine var høyt og lavt, i sklier og plaskebassenger og bølgebassenger. Deres far og jeg løp stort sett i hver våre retninger med hjertene i halsen. Men ungene hadde det bra.

Bading ble det også i strandsetting, vi fant verdens beste strand i Vejle. Den var vel egentlig strengt tatt som andre strender - men med passelig temp på 25 grader, totalt fraværende vind og full oversikt ble stranddagen fin for alle. Ingen ble svidd og alle fikk badet.

Et steinkast fra leiren vår fisket folk småkrabber fra ei lita brygge. Vi undret oss litt over at dette tydeligvis også er noe voksne dansker beskjeftiger seg med - og ble nok litt forskrekket da det gikk opp for oss at de trolig spiser strandkrabber (landkrabber?) der nede i syd. Iallfall brakte de med seg svære bøtter med småkrabber hjem.

Jeg skal ikke gå i detalj over alle opplevelser - men kan i stikkordsform nevne at mennene fikk spille golf og backgammon og at fruene fikk shoppet litt. Og at det blr vin nok til alle etter at ungene var i seng. På hjemturen mellomlandet vi i Djurs Sommerland, et fint sted for små og store. Der ble det kjørt karusell og piknikket og litt forskjellig.

Seinkveldferje med småunger er stress. Etterhvert sovnet de heldigvis alle tre, og vi lyktes med å montere dem i bilen og seinere sengene hjemme uten å vekke dem. Gemalen og Bergljot er nok fortsatt noe trøtte i trynene - men totalt sett var alle samde om at dei hadde hatt ein fin tur.

(...og hvis det fortsatt er noen som henger med her i dette avsindig personlige innlegget, er jeg imponert!)

Eplet og stammen

Min yngste datter (snart tre) trenger en fiskestang, mener hun. Og den skal være rosa. RRRRRoooosa!

Se det. Faren liker å fiske. Besteforeldrene på farsida er halvprofesjonelle fiskere. Det samme er en inngiftet onkel på samme side. Storebroren har det også i seg. Det er hans feil at det neste ikke er makrell igjen i Skåneviksfjorden p.t.

Arven er noe slakkere på min side. Vilhellerikkes tippoldefar på morsida var dog renheklet kystfisker bosatt i et fiskevær i Flatanger. Etter ham har genet ligget brakk, det skal innrømmes. Og på farsida mi er DNA-et direkte fraværende - enda far min og far hans før han igjen vokste opp på diverse øyer i Ryfylke-bassenget.

Min datter vil ha fiskestang. Takk og lov at hun er opptatt av fargen. Det må da komme fra meg? Faren er iallfall ikke av den rosa typen.

Summen av laster...

...er som kjent konstant.

Selvsagt kan jeg fortsette inntaket av to romslige enheter med rosevin hver dag inntil videre - bare jeg i samme periode slutter med noe annet.

Jeg har helt sluttet med kamferdrops, faktisk. Så jeg drikker min vin med verdens beste samvittighet.