Hvordan gjør de det?

Ansvarlige mødre som får unger på overtid abonnerer på "Foreldre og barn". Det er fordi vi liker å vite hvilke støvler som holder tettest, hvilke dresser som holder varmest og hvilke vogner som velter minst og hva Jesper Juul til enhver tid har på hjertet innen barneoppseding.

Magasinet har også en fast matspalte. Der kommer redaksjonen med fiffige forslag til middagsretter og menyer som de mener vil falle i smak hos hele familien. Innimellom kommer de med friske forslag til hvordan nisteskivene kan bedekkes for å unngå kjedelig leverpostei og ost.

Ideen er sikkert god den, for familier med unger som ikke er redde for ingredienser de ikke kjenner igjen på tallerkenen. Eller hos folk som har hjemmeværende mamma med gooood tid til å møte familiens behov. Vi har det dessverre ikke sånn.

Vilikke skyr grønnsaker, hun spiser dem ikke engang om hun får penger for det (det er blitt testet). Klistremerker har vi ikke giddet prøve med engang. Hun kan heller ikke spise mat der de ulike ingrediensene er blandet med hverandre, kjøttkakene eller fiskebollene må for all del ikke komme i nærheten av potentene (her pleier hun i rettferdighetens navn å gi seg når alt sopes i hop i sausen).

Kostas er også skeptisk til grønnsaker, med unntak av sopp, brokkoli og blomkål. Men han liker til gjengjeld ikke den samme middagen fra gang til gang, og man vet aldri når han har bestemt seg for ikke å like noe lenger. Og så er han sær på brød, han liker ingen former for frø og han vil aller helst bare ha søtt pålegg (det får han da altså ikke).

Pingu er ikke så komplisert, ei heller i kosten. Hun eter jevnt over det hun får, til middag iallfall. Brødmåltidene er mer utfordrende her, for barnet støvsuger skivene for pålegg og lar brødet ligge igjen. Siden hun bare er snart to, tror vi denne atferden kommer til å gå over.

Jeg lurer på hvordan folk får ungene sine til å spise leverstuing med forvellede bønner og en dæsj med kapers? Eller kongerekesuppe med koriander og mais? Mine hadde dødd hadde de fått slik avva mat på tallerkenen. I det minste hadde de dissekert måltidet og plukket ut alt det rare. Det er derfor det går i spaghetti og fiskekaker og trad norsk cuisine hos oss.

"Foreldre og barn" kunne også nylig meddele at man må smake en ny matvare ti-tolv ganger for at sansene skal venne seg til den og like den. Men hvordan får folk ungene sine til å smake mat tolv ganger hvis de ikke liker smaken den første gangen? Hva er det vi gjør galt hos oss (eller er det rett og slett noe galt med ungene???)

Jeg vil gjerne ha innspill fra eventuelle lesere som har gjort smarte grep på dette området. Før mine får skjørbuk, engelsk syke eller andre mangelsykdommer (nevnte jeg at de ikke får tran heller?).

Ut og velge hester

På et vis er det deilig å være så satt at man ikke trenger å utsette seg for partiprogrammer og partilederutspørringer for å lande på hva man skal stemme på. Når man er førti, og per definisjon på vei inn i den svarte middelalderen, skal det mye til at man skifter politisk ståsted.

Det fine med å være satt, er at det er tidsbesparende. Man trenger ikke å bruke fritida si på å sette seg inn i ting, i stedet kan man hekle eller se på Derrick. Og så tasse avgårde til valglokalet tipåhalvstengetid og gjøre borgerplikten sin.

Jeg kommer til å lande på noe rødlig, som vanlig. Ikke helt ytterst der ute, man er da ikke ekstremist, mer i landskapet rundt Jonas og Jens. Ikke det at jeg plent er så enige med dem i alt mulig, men de andre alternativene er liksom ikke aktuelle. Jeg er kanskje blå på leggene, men ikke i sjela. Aldri aldri aldri om jeg noen sinne kommer til å stemme blått.

Gul familiepolitikk er sikkert fint for noen, og siden jeg har familie burde vel Dagfinn og gjengen appellere til meg. Men njet. Jeg kunne ha tenkt meg sekstimersdag og billigere SFO, men det er ikke de gule satser på. Og så definerer de visst familie snevrere enn meg, helst skal det være mor, far, bikkje og to-tre unger. Og det er og blir ekskluderende.

Grønt? Tja. I motsetning til de fleste rundt meg, synes ikke jeg at det er det verste alternativet. Og nå tenker jeg på Sp, ikke V. Jeg synes det skal bo folk andre steder enn i byene, og jeg synes at det skal produseres mat her i landet. Og ja, jeg er villig til å betale det det koster. Og så liker jeg Magnhild, for det var hun som lærte meg å lage brun saus på ungdomsskolen.

Nå er jeg spent på om jeg finner ut hvor jeg skal stemme, for jeg har jo ikke fulgt med på det heller. Og om de godtar bankkortet mitt som identifikasjon, jeg vet ikke hvor passet og valgkortet befinner seg for tiden. Så blir nok dette bra til slutt. Bare det ikke blir så blått som skolevalgene kan tyde på.

Akvarium

I går tok vaniljedeigen seg ein liten spasertur oppetter byggefeltet for å sjå korleis den gromme, nye lampa i loftstova ser ut utanfrå. Han var godt nøgt med lampa, men litt meir betenkt over alt det andre han kunne sjå frå naboane sin ståstad. Det syner seg at med bur i eit akvarium.

Me har jo budd i øydemarka i over tre år, så me er ikkje vant til å verne oss mot innsyn. Me kjem ikkje på at glasa er gjennomsynlege frå utsida, på eit vis (vel. Snart er dei vel strengt tatt ikkje det, heller, kombinasjonen av vind og saltvatn gjev ikkje akkurat blanke vindauge).

Eg har bestemt meg for å gi blanke, tross alt skjer det ikkje så mykje spanande på innsida i huset mitt. Folk risikerer å sjå kva me ser på tv, men det uroar meg ikkje sidan me stort sett held oss til sømeleg underhaldning. Ikkje vert det koppulert oppetter veggene eller på benken, heller. Men me kjeftar og oppdreg på katten, ungane og kvarandre frå tid til annen, her gjeld det å legge seg i selen og ikkje gestikulere for brutalt. Eller utøve vald.

Kanskje eg skulle hatt meg ein sånn punchingball eller kva det no heiter på nynorsk.

Nynorsk

Mine mest observante lesarar har kanskje merka seg at det har vore eitt og anna (vel. eigentleg berre eitt) innlegg på nynorsk den siste tida. Dette kan kanhende verke avskremmande på folk frå andre delar av landet enn det desentrale Vestlandet, men det får så vere. Det er nemleg ein grunn til at eg er språkforvirra.

Eg er byråkrat, nemleg. Tilsett i Staten. Det inneber at det er forventa at eg skal meistre begge målformer. I og med at eg er den einaste i lauget mitt som har bakgrunn frå grisgrendte strok, er det endåtil forventa at det er EG som skal stå for nynorsken hjå oss. Heilt åleine. Det er eit tungt ansvar for ei enkel landsens jente som ikkje har praktisert nynorsk på tjue år.

Vel. Eg arbeider ikkje berre for Staten og vert løna av skattebetalarane sine pengar, eg driv og med kommunikasjon. Det betyr at eg skriv ting for ålmenta, og at dette vert lagt ut på etaten sin nettstad og publisert i eit magasin.

Dette er stort sett gildt, men ein gong i året får me brev frå Språkrådet. Dei undrar seg uhorveleg over korleis me røktar språk hjå oss. Kvart år let me spørreskjemaet ligge til mest siste dag, før det vert ei sjokkoppteljing på slutten. Me kjem alltid dårleg ut på nynorskbiten, og så får eg, ruralrepresentanten, pålegg om å hugsa at eg må skriva meir nynorsk. Dei andre treng visst ikkje føreta seg noko som helst for å glede Sylfest.

Sidan det no går mot ny publikasjon, prøver eg å trene opp den nynorske delen av meg. For at det heile skal gli litt lettare. Eg fryktar at rettskrivinga og grammatikken er svak (for eg anar jo ikkje i kva retning nynorsken har flytta seg sidan eg sist praktiserte han rundt 1992), men vert det for halsbrekkande, er det vel nokon som gir beskjed. Sylfest, til dømes.

Vyrdesamt, Bergljot

Storm i tannglas?

Takk for all medkjensle i høve den vonde tanna mi. Den viser seg å vera halvdaud, så eg treng all den trøyst eg kan få. Den gilde tannlegen sa at det ikkje såg så verst ut inne i kjeften min. Då vart eg både byrg og glad. Men røntgenbiletet av helvetestanna synte diverre ei pinglete nerve som er i ferd med å trekkja seg i hop, og det tyder på at ho har tenkt å leggja inn årene for godt.

Truleg må eg rotfylla, og det ser eg ikkje spesielt ljost på. Enno tannlegen påstår at det ikkje gjer vondt, og at ho er temmeleg raus med dopet. For å seie det som det er, byrjar eg å verta klar for det meste, for tannverk er ikkje godt! Og eg klarer knapt nok å drikka kaffi!! Og utan kaffi vungerer ikkje hovudet mitt, og då kan dei like gjerne avliva meg.

Nå skal eg ikkje sutre meir om tanna, for det er mykje anna eg kan sutra om. Bilen min, til dømes, som for tida ikkje let seg opne frå førarsida. Det betyr at eg må krabba inn frå passasjersida. I går kagga eg hovudet i spegelen då eg utførte denne operasjonen og fekk donaldkul midt i panna.

Bilen har også byrja å bli vel varm. Det er ikkje bra. Når eg køyrer i kø, tippar temperaturnåla godt opp mot det raude feltet og eg sit med hjarta i halsen. I dag er det fredag og enda meir kø enn elles, så kan bli artig. Eg hugsar framleis godt den fredagen eg fekk motorstopp på E39, og det får meg til å verta varm og kald om ein annan.

Eg kan og sutra litt over den andre bilen vår, som berre startar når han vil. Og han vil sjeldan dersom det er eg som sit bak rattet. Ergo må han parkerast i nedoverbakke og rennast i gong, og det er ikkje alltid så lett å få til.

Nå har eg levert nok suring og grining for denne gongen. Det har og skjedd gilde ting dei siste dagane. Til dømes har me fått raudvin i hus, og i dag får me visst badekar også. For all del, det har stått der sidan me flytta inn, men ikkje tilkopla. Vonar dei ikkje sender han same skruen som har bora så mykje feil hjå oss tidlegare...

Vaniljedeigen har skrudd opp persienner i stova, på kjøkkenet og på vaskerommet, og det er ljos i mest alle rom no (vel. I dei viktigaste romma, iallfall). Dersom me no og får hyller i klesskapa til ungane, trur eg ting i større grad vil ramla på plass. Eg har stor tru på at dette kan koma til å skje alt denne helga.

Same kva som skjer i helga, ser eg føre meg at eg skal drikka vin i badekaret. Vaniljedeigen skal få koma oppi til meg om han set hyller inn i skåpa til ungane. Det vert vel vinn-vinn, det? Eller i det minste vin-vin?

Tannwerk

Jeg har så vondt i den ene tanna mi! Skjønt tann og tann, fru blom. Strengt tatt dreier det seg om en krone fra sånn cirka 1996, det antar jeg betyr at den snart har gjort jobben sin og må byttes ut.

I det lengste har jeg ignorert vondtet i tanna. I begynnelsen var det sånn sett ikke så veldig vondt heller, bare litt ulming av og til. Så begynte tanna å kjefte ved inntak varme drikker, og nå har vondtet spredt seg bortover mot øret. Jeg har spist Ibux og håpet på at det hele ville gå over av seg selv.

I går innså jeg realitetene og booket meg inn hos tannlege. Dit skal jeg klokken 11 sharp i dag. Og ja, jeg gruer meg, for

1) tannlegen (denne, altså) er et nytt bekjentskap, og jeg vet ikke om hun er snill eller slem (d.v.s. at vedkommende skjenner på meg for at jeg slurver med tanntråd)

2) jeg liker ikke å være hos tannlegen, og jeg synes det gjør vondt

3) jeg er bortimot insolvent just nu etter husbyggingen, og jeg ser for meg at dette kan bli dyrt. I det lange løp sikkert vel anvendte penger, men likevel!

Men kanskje synes tannlegen synd på meg og sykemelder meg? Det tror jeg jammen at jeg hadde takket ja til.

Vilikke noe som helst

Ikke så rent sjelden er det noen som mister beherskelsen under morgenstellet på baderummet i Hålandsmarken. Ofte dreier det seg om meg selv, og som regel under håndtering av min eldste datter, Vilikke (4).

Vilikke vil som regel stå opp, og det er formildende. Ikke stritter hun imot å bli rengjort, heller. MEN så begynner det; nesten ingen av barnets 53 trusser holder mål, for de går inn i stussen. Og der er det jo ikke meningen at de skal gå.

Hadde det vært de samme trussene hver gang som oppførte seg slik, kunne jeg ha avhendt de som ikke holder mål. Men nei, det varierer fra gang til gang (og ja, jeg mistenker Vilikke for å overdrive lidelsene knyttet til dette).

Så er det strømpebuksehelvetet. Vilikke har ikke en enesten strømpebukse hun faktisk kan ha på seg, for alle KLØR. Og sånn kan man jo ikke ha det. Jeg truer med at hun må ha strømpebukse hvis hun har tenkt å ha kjole (og gjett om hun har tenkt å ha kjole!), tross alt er det lenge siden sommeren forlot oss.

På dette stadiet har vi hatt litt suring og grining; som regel gir hun etter i strømpebuksediskusjonen for å få ha på seg kjole/skjørt. Om det blit haikjolen, hanekjolen, den lilla blomstrete eller en annen, det forhandler vi om, prinsessen bryr seg nemlig ikke om hvorvidt kjolene er tilsmusset av mat eller annet klin. Hun vil ha den som føles riktig akkurat da.

Oppnår vi ikke konsensus om strømpebukse, blir det bukse. Da eskalerer konflikten kraftig, særlig hvis den onde moren tvinger igjennom olabukse. Men dette orker jeg ikke å gå inn på.

Når kjolen er i havn, er det håret som skal stelles. Eller ikke. Vilikke synes i grunnen ikke at det er nødvendig å børste det ("for det er heilt fint, mamma!"), vondt gjør det visst også. Enda jeg har investert i ikkeluggebørste på nettet og gjør mitt ytterste for å ikke mishandle.

Vilikke mener at alt løser seg med å dynke manken med spraybalsam, og jeg får henne ikke til å forstå at håret blir rart om man balsamerer daglig uten å vaske mellom hver gang. Vel hun er jo bare fire, men likevel. Strikk og spenner er assessoarer vi sjelden bruker. Fordi de som regel forsvinner i løpet av dagen.

Siden vi ikke alltid har så god tid på morgenen, og siden heksemoren kan være litt morgengretten og Vilikke temmelig sta, kan tonen oss i mellom være litt stram. Og tomme trusler forekommer.

Det fine med Vilikke er uansett at hun ikke er langsint; Når hun først er fjelgt og antrukket, er vi vel forlikte (hun har ved en tidligere anledning uttalt at hun ikke vil ha meg som mamma, hun vil heller bo hos mammaen til Oda (for hun er mye greiere enn meg.))