tirsdag 28. juni 2016

Om å rydde hus

Da mor gikk ut av tiden i fjor høst, ble alt hennes vårt. Det betyr at jeg per i dag eier et kvart hus, et kvart naust og en kvart garasje i Ryfylke, samt ei kvart hytte i Sauda-fjellene. Huset er jeg oppvokst i, hytta kom til etter at jeg flytta ut.

Folk spør oss om hva vi skal gjøre med alt dette. Om vi skal selge, eller beholde. Om vi har begynt å rydde. Rydde.

Jo, vi rydder. Aldri har jeg ryddet i tyngre materie, jeg rydder i det som var livene til foreldrene mine. Noe er usentimentalt og lett å sette bort, eller kaste - andre ting setter meg aldeles ut. Som brevene fra far til mor. En rutete tøypose med broderte initialer bakerst i klesskapet, full av brev fra slutten av sekstitallet. Jeg la den pent tilbake.

Det er også spesielt å finne eldgamle album med duse svarthvittbilder av folk jeg ikke aner hvem er. Av gårdsarbeidere, unge kvinner i sykepleieruniform, store familier foran hus. Alvorlige unge menn i uniform, brudebilder. Ett av bildene er av en åpen kiste med noen i. Så mye historie, levde liv, svunne tider.

I hver skuff og i hvert skap er det spor etter foreldrene mine - som sirlige handlelister, eller skrukkete konvolutter og servietter med kryptiske stikkord på, i bold, foroverlent skrift. Fars taler. Hvor mange hundre han har holdt aner ikke jeg - han hadde gjerne tre på en enkelt 17. mai - men de fleste var skrevet i hurten og sturten på det han hadde for hånd.

Fars gamle 7. sanser. Mors strøkne kjøkkenhåndklær. Par på par med høyhælte sko - fine moren min prioriterte estetikk foran det praktiske til det siste. Kranser med tørka blomster, julekort med bilder av barnebarn. I boden fant jeg brudebildet mitt, vendt mot veggen. Plukket ned da jeg ble skilt, men ikke kastet.

Jeg liker ikke å rydde, på generelt grunnlag. Og ingenting har vært tyngre enn den ryddejobben vi nå ikke kommer utenom. Vi rydder ikke hus, men levde liv. Og det er ingen vei utenom.

mandag 27. juni 2016

Lite morsomme voksenting, litt selvransakelse

Det er ikke til å tro hvor barnslig, naiv og umoden jeg har vært. Sikkert til jeg var flere og førti. Jeg levde som om alt og alle skulle vare evig. Skyene på himmelen var få, og i grunnen var det sånn jeg forventet at det skulle være. Ikke det at jeg var fornøyd, for all del. Små ting fikk store dimensjoner, vi må jo alltid ha noe å henge oss opp i, irritere oss over, engste oss over.

Jeg forholdt meg ikke til kreft, død, depresjoner, økonomiske bekymringer eller skilsmisser, slikt var ikke en del av mitt trusselbilde. Jeg tenkte mer på manglende framdrift i hagen, hvorvidt vi skulle ha vaskedame eller om det kunne komme røde tall i skatteoppgjørets time.  

Så nå sitter jeg her da, og føler meg gammel. Ufrivillig bråmodnet. Jeg skjønner jo nå at det er sånn livet er, for alle, før eller seinere, på den ene eller andre måten - men jeg liker det ikke, det er uutholdelig. Folk du er glad i blir syke, de dør, du må ordne opp, du må ta vare på dem rundt deg. Er du heldig, har du noen som tar litt vare på deg.

Så hva vil jeg med dette? Vet ikke. Bare minne meg selv om at jeg må bli flinkere til å se og ta vare på de jeg er glad i, og at jeg må se de gode øyeblikkene i hverdagen. Alt er forgjengelig, og det er ikke jeg som er regien på alt. Ofte må jeg bare henge med, forholde meg til det som skjer, gjøre det beste ut av det.

"Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet".

Der har du meg.



tirsdag 14. juni 2016

Overganger og rever

Alt er en overgang, sa reven da han ble flådd. Ikke alle overganger er så dramatiske som det, noen er bare vemodige.

Sønnen, den enbårne, er inne i sin siste barneskoleuke nå. Jeg tror ikke det plager ham nevneverdig - han skal jo fortsette på samme skole. Med samme kontaktlærer som kontaktlærer. Og han skal fortsatt gå i A. Selv om klassesammensettingen blir ny, blir det ikke så nytt for ham. Kostas kjenner "de nye", for han har gått på skole med dem før. I fire år.

Nu vel. Fra høsten av skal han lære tysk, som nå heter tilvalgsfag, og han skal ha valgfag, som er noe helt annet. Og han skal få karakterer. Det virker ikke som om det bekymrer ham noe videre. Det er jo så lenge til august.

I går var det avslutning for klassen. Med foreldre, bespisning og opptreden med Prøysen. Det var aldeles gripende og temmelig tårevått for mange av oss. Ikke minst for avtroppende lærer, som var i oppløsning. Var det vemodig? spurte jeg min sønn. "Hø!? Vi er jo ikke ferdige ennå. Vi skal jo i Kongeparken torsdag!" svarte han overbærende.

Mens jeg på den ene siden vil tviholde på den lille, søte gutten min, synes jeg på den andre siden at det er stas at han blir større. At jeg stadig klarere ser konturene av hvem han er, og hvem han kommer til å bli. Jeg håper inderlig at han får en mindre smertefri overgang enn reven, og at livet farer fint med ham.

Trøsten er at han antakelig takler overgangen mye bedre enn den sentimentale mor si.

torsdag 9. juni 2016

Dumme, dumme guggle

Greit nok at jeg må kunne verifisere hvem vi er ("bevis at du ikke er en robot"), og jeg gjør det mer enn gjerne. Med å krysse av i en firkant. Eller i verste fall med å skrive ned bokstavene - som knapt er lesbare - for å få registrert en kommentar i en blogg.

Men inni helsike, de der bildene jeg skal tolke!? Velg bildene som viser trafikkskilt, eller butikkfasader, eller trær... Jeg mangler gangsyn (= nærsynt + skjeve hornhinner), og denne funksjonshemmingen, i kombinasjon med uskarpe, dårlige bilder er IKKE gangbar!

I dag klarte jeg nesten ikke å komme meg inn i kommentarfeltet i min egen blogg. Enda jeg var innlogga fra før. Fordi jeg ikke klarte å se hvilke hus som var butikker.

Snurp snurp.

onsdag 8. juni 2016

Så litt selvgrilling, som ikke er det samme som selvbruning

Jeg leser normalt ikke manualer, men jeg måtte jo da jeg ikke fikk gang på den nye investeringen min. Jeg lærte at  man må ha en del kull - og tid - for å få grillen varm, at tennvæska må få virke ei stund før man tenner på - og at man må grille på en dertil egnet lokasjon.

Det vil si minst halvannen meter fra husvegg eller terrasse. Kanskje like så greit at jeg ikke fikk gruff på mitt eksemplar, som var hensatt på et trebord på balkongen ti centimeter fra husveggen....! Det virka så praktisk å ha den i nærleiken av kjøkkenet. Men jeg har jo ikke mye glede av kjøkkenet om huset brenner ned.

En annen feil som ble begått, var at kullet ble kastet for tidlig. Ifølge Jamie, eller HMS-folka hans, må det ha 48 timer på seg for å slukke. Fra nå av skal jeg forholde meg til det også.

#bergljotgjørtinghunikkekan

tirsdag 7. juni 2016

Grill baby grill

 
 
Er så sykt fornøyd med tittelen på dette innleget. Men i panikk for at mine tre lesere ikke tar analogien, kan jeg fortelle at den er avledet av "Drill baby drill", som var republikanernes slagord i 2008, da de ville ut og leite etter mer olje og gass in the Juesei. Godt påkommet, eller hva?  Selv om det egentlig ikke gikk så godt med Sarah Palin da hun ville bli visepresident.
 
Det gikk ikke så godt da jeg startet grillsesongen i går heller. Den startet i helt feil ende for noen uker siden, egentlig, da jeg booket grillmiddag gjennom Adams Matkasse. I sommer skal det i prinsippet tilberedes to grillmiddager i måneden i regi av Adam. Men grill har jeg jo ikke hatt på lenge, ikke siden den gang jeg var gift. Grillen røyk i delinga, og det var helt greit siden det aldri var jeg som fyrte den opp.
 
For noen dager siden gikk jeg dog til anskaffelse av en. I kjent Bergljot-stil gikk jeg for den første og beste, som i dette tilfellet var den siste og beste. Det vil si utstillingsmodellen på COOP Extra i Sola Syd. Fordelen med dette eksemplaret var at den var ferdig sammenskrudd, og at den ikke hadde eske. Ulempen, skulle det vise seg, var at den heller ikke hadde bruksanvisning.
 
Men hvor vanskelig kan det være, liksom. Å steike noen hamburgere? Jeg putta litt kull nedi der jeg regnet med at det skulle være kull, peiset på med litt tennvæske - og lot anretningen stå og trekke. Jeg hadde jo selvsagt guggla det som guggles kunne for å lære meg om anvende min staselige, nye kulegrill fra selvseste Jamie Oliver.
 
Jeg vil si det gikk bra lenge. Jeg tente på, kullet ble hvitt, jeg ventet en halvtime og anrettet burgerne på rista. Og så ventet jeg. Og ventet. Og ventet. Og ble litt sur også, for til tross for at det var litt lunk inni der, var det slett ikke steiketemperatur.
 
Jomfrugrillinga endte i total fornedrelse (les: i steikapanna). Livet er urettferdig, og jeg er en ubrukelig griller. Men det skal jeg ha, etter å ha feilsøkt litt, har jeg funnet feilen. Rett og slett for lite kull. Det fant jeg ut i the manjual, som faktisk var å finne på nettet. Den inneholdt også noen anbefalinger i om ventilbruk, så det er mulig jeg gjorde noe feil der også.
 
Så hva nu? Jeg klarte ikke å ferdigstille fire hamburgere på planlagt vis. Og i går kom Adam - med svinecarre. Hva nå svarten det er. Håper inderlig jeg får lunk på grillen når det endelig gjelder, er lite lysten på grisesushi. Det må jeg si.
 
So go go girl, grill baby, grill!

mandag 6. juni 2016

Bergljot er en grusom mor

Jeg er en dårlig mor. Ungene mine skal på bilferie i år. I Norge. Da jeg orienterte dem om planene, begynte et par av dem å grine. For noe grusommere hadde de aldri hørt, tenk at de skulle utsettes for dagevis i bil - og at ferden skulle ende på ei øde øy uten veier og rutebåtforbindelse!

Å kjøre med tre motvillige barn fra Rogaland til Lofoten er litt ambisiøst. Jeg ser for meg trefninger i bilen, klaging og høylytt kjedsommelighet. Trøtt sjåfør, grinete unger. SINT sjåfør, trassige unger. Men er det en menneskerett å feriere på All inclusive med Bamseklubb på Kreta? Nei. Det er ikke det.

Ifølge gulesider.no er det 1771,7 kilometer til residensen i Sola Syd til tettstedet Digermulen. På kartet er det en blå strek beint opp, det ser radig og greit ut, men jeg vet jo at det antakelig vil være bobiler og elendighet på den blå streken. Køer. Vegarbeid. Jeg hater begge deler.

Jeg er i full gang med å planlegge økter, iallfall på oppturen (eller nedturen, det kan jo bli en sånn en). Først soving i Eidfjord, vi er sikkert veldig klare for det etter å ha kommet oss forbi Sørfjorden. Det er verdens kjipeste og kjedeligste vei, omgivelsene er pittoreske, men det veier knapt nok opp for alle saktegående bobilene som ligger midt i veien.

I Eidfjord har de en foss som heter Vøringsfossen, er noe usikker på om den er vannførende, uansett skal vi IKKE se på den (annet enn eventuelt fra bilen), for jeg er livredd for stup og fallende vannmasser. Takk meg til en slapp fjord.

I Eidfjord sover vi hos Kjersti, som har lovet oss middag også. Nice. Dagen etter har vi ei kjemperolig økt, da skal vi bare til Gol. Gol er på andre sida av vidda, og der har de en campingplass. blant annet. Med basseng. Tror det kan være ganske tørt og varmt i Hallingdal, er det ikke der Nesbyen er??? Så jeg regner med at ungene skal ligge og duppe i bassenget mens jeg nyter et glass rosevin og bygger krefter til dag 3: Da kjører vi til Oppdal.

Som dere ser, velger jeg konsekvent steder som skal være bra om vinteren, men som vi ikke hører så mye om på sommeren. Det vil vise seg om det er smart. Også i Oppdal blir det hytte på campingplass. Hva mer de har der, unntatt kanskje Erik Håker, er ikke godt å si. Moskus kanskje.

Dag 4 skal ikke være så langstrakt. Da skal vi til Malm, som ikke er noe skisted. Derimot blir det et vemodig gjensyn med fortida, der tilbrakte jeg alle barndommens somre hos mormor. Vi skal på grava, og vi skal se huset. Som ikke er grønt lenger, men hvitt - og som er bebodd av noen jeg ikke aner hvem er.

Jeg har ikke vært på Malm siden sommeren etter at mormor døde. Det er 13 år siden. Litt rart blir det. Etter Malm drar vi så til Flatanger. For der har vi faktisk noen få slektninger igjen. Ikke mange, og ikke veldig nære - men akkurat så nære at vi tillater oss å invitere oss selv på overnatting. Hallo, sånt har jo amerikanere holdt på med i alle år. Det må da være minst like eksotisk å få inn ei alenemor med tre unger fra Rogaland?

Til de av dere som ikke har hørt om metropolene Malm og Flatanger: Vi befinner oss altså i Nord-Trøndelag. Etter det har jeg egentlig ikke planlagt så mye. Vi må finne Nord-Norge, men kartet er så smalt oppover der at det neppe kan være så mange parallelle veier å velge mellom. Vi går nok for den raskeste, ikke den peneste. Jeg VET at det er pent på Helgelandskysten, men det får bli en annen gang.

Kanskje kommer vi oss til omtrent Mo i Rana? Det hadde vært fint, for der har jeg aldri vært. Ungene mine har ikke vært nord for Stord (unntatt han eldste, han har vært i Trøndelag). De kommer til å være SÅ takknemlige etterpå for at de har fått se (?) polarsirkelen.

Det med lyset kommer til å bli et problem for oss som må ha det mørkt når vi skal sove. Note to self: Ta med jordbærplast og gaffa-teip i tilfelle det er påkrevd med blending av vinduer.

Tenker vi ankommer Lofoten på dag 6. Da er vi kanskje så leie av å kjøre at halvannen uke på ei øde øy ikke blir så ille. Vi skal bo på noe som en gang var et fiskebruk, med kai, krane og tilhørende herligheter. Han som skal ha oss der liker oss nå, vi får håpe at han også liker oss etter oppholdet....!

Blir egentlig litt spennende det der...